Behandling (Farmakologi) Flashcards
Nevn hva som menes med ordene farmakodynamikk og famakokinetikk.
Farmakodynamikk: virkemåten
Famakokinetikk: vil si hvordan de tas opp, fordeles og skilles ut av kroppen.
Nevn hva som er forskjellen mellom generisk navn og produktbetegnelsen for
legemidler.
Forskjellen er at generisk navn er virkestoffet, og produktbetegnelsen er hva tabletten heter.
Beskriv hvordan legemidler påvirker celler ved å binde seg til spesifikke molekyler i
cellen.
Legemidler påvirker organfunksjonen ved å binde seg spesifikt cellulære molekyler, som regel proteiner, som har nøkkelroller i cellene. De aller fleste legemidler virker ved å binde seg til bestemte cellulære molekyler, som regel protein. Disse proteinene har gjerne nøkkeloppgaver i cellen. En viktig gruppe reseptorproteiner som spesifikt binder hormoner og andre signalstoffer. En annen gruppe er enzymer som regulerer cellens kjemiske reaksjoner.
Beskriv hva som menes med at et legemiddel har en spesifikk virkning.
Vi ønsker helst å bruke legemidler som er spesifikke som mulig, det vil si at de bare virker på molekyler i ett bestemt organ eller en knyttet til en enkelt funksjon. På denne måten blir virkningen så «skreddersydd» som mulig, og omfatter ikke andre funksjoner og organer.
Nevn hva som menes med at et legemiddel virker som en agonist eller en antagonist
til en bestemt cellefunksjon.
Agonist: er legemidler som stimulerer funksjonen til ett bestemt protein
Antagonist: er legemidler som virker hemmende
Beskriv hvordan adrenerge agonister og adrenerge antagonister virker på hjertet.
Adrenerge agonister, disse legemidlene etterlikner effekten av hormonet adrenalin ved å binde seg til spesifikke reseptorproteiner, noe som blant annet fører til høyere hjertefrekvens. Adrenerge antagonister, har den motsatte virkningen.
Beskriv forskjellen mellom vannløselige og fettløselige legemidler i virkemåte
Vannløselige legemidler kan binde seg til kanalproteiner, reseptorproteiner og tansportproteiner, som alle vender ut mot ekstaracellulærvæsken, men får ikke tilgang til ekstracellulærvæsken. Fettløselige legemidler kan derimot passere gjennom cellemembranen, og for eksempel binde seg til celleskjelettproteiner og enzymer.
Nevn grunnen til at bare fettløselige legemidler kan påvirke hjernen.
Kan passere gjennom blod – hjerne – barrieren
Gjør rede for hvorfor effekten av de fleste legemidler øker med økende dose, men
bare opp til et visst nivå.
Effekten av et legemiddel avhenger av doseringen, altså hvor store mengder pasienten får i seg. Gradvis høyere doser medfører stadig kraftigere effekter opp til et maksimal nivå; her flater kurven ut, slik at ytterligere doseøkning ikke lenger gir noen økning av effekten. Denne situasjonen inntrer når legemiddelet har bundet seg til alle tilgjengelig proteiner av en bestemt type. Vi kan bruke adrenerge agonister som eksempel. Disse legemidlene etter ligner effekten av hormonet adrenalin ved å binde seg til spesifikke reseptorproteiner, noe som blant annet fører til høyere hjertefrekvens. Når man gir et slikt preparat i stadig høyere doser, vil hjertefrekvensen fortsette å stige helt til samtlige adrenerge reseptorproteiner på hjertemuskelcellene er bundet til legemiddelmolekylet. Å øke dosen videre har ingen hensikt: det er jo ikke flere «ledige» reseptorproteiner som legemiddelet kan påvirke. Den maksimale effekten er forskjellig fra preparat til preparat innenfor samme legemiddelgruppe. Hvor stor dose som skal til for å oppnå 50% av den maksimale effekten, varierer også – denne egenskapen kalles preparatets potens. Som et illustrerende eksempel kan vi forestille oss to adrenerge agonister, A og B. A kan for eksempel øke hjertefrekvensen fra 60 til 120 slag per minutt, mens B har større maksimal effekt, slik at man oppnår frekvensøkning til 140 slag per minutt. For å oppnå 50% av den maksimale effekten av legemiddel B (frekvensøkning til 100 slag per minutt), klarer det seg med en dose på drøyt 30 mg. For legemiddel A er det derimot nødvendig å gi snaut 60 mg for å oppnå 50% av den maksimale effekten (som i dette tilfelle er en frekvensøkning til 90 slag per minutt). Legemiddel B har altså nesten dobbelt så høy potens som legemiddel A.
Beskriv hva det betyr at kroppen utvikler toleranse for et legemiddel.
Vedvarende bruk av legemiddel kan i enkelte tilfeller fører til toleranseutvikling, på tilsvarende måte som for nikotin, alkohol og narkotiske stoffer.
Beskriv hva det betyr at et legemiddel har et smalt terapeutisk vindu.
Alle legemidler er giftige dersom man tar inn tilstrekkelig mye av dem. For mange preparater må dosen være svært høy før man i det hele tatt kan påvise noen uønskede effekter. For andre, blant annet morfin, kan man registrere giftvirkninger ved doser som bare er litt større enn dem man er nødt til å bruke for å få en ønsket effekt. Sagt på en annen måte: kurvene for dose – effekten og dose – giftvirkning ligger tett inntil hverandre. I en slik situasjon har man lite «slindringsmonn»; doseringen må være svært nøyaktig for at man skal oppnå maksimal ønsket effekt uten samtidige giftvirkninger. Vi sier at det aktuelle legemiddelet har et smalt terapeutisk vindu.
Beskriv en farmakodynamisk forklaring på at samme dose av et legemiddel kan ha
ulik effekt på to forskjellige personer.
Sammenhengen mellom dose og effekt er også forskjellig fra person til person. Årsaken kan være ulik farmakodynamikk, for eksempel på grunn av genetiske variasjoner i strukturen til reseptorproteinene. Disse fenomenene viser at doseringen av et legemiddel alltid må tilpasse individuelt, spesielt dersom det terapeutiske vinduet er smalt.
Nevn hvilken størrelse som betyr mest for et legemiddels effekt på cellene: a) Tilført
dose av legemiddelet eller b) konsentrasjonen av legemiddelet i væsken rundt
cellene.
Det er ikke mengden av et tilført legemiddel som avgjør cellefunksjonen endrer seg, men konsentrasjonen i cellens omgivelser. Denne størrelsen er avhengig av plasmakonsentrasjonen, som i sin tur er intimt forbundet med farmakokinetiske forhold, altså hvordan det aktuelle legemiddelet omsettes i organismen.
Beskriv hva som menes med uttrykkene absorbsjon, distribusjon og eliminasjon av et
legemiddel
Legemidlenes omsetning i organismen har mye til felles med hvordan kroppen håndterer de ulike næringsstoffene. Først må det aktuelle preparatet absorberes i blodet, noe som i mange tilfeller skjer via tarmen. Men det finnes andre absorpsjonsformer også. Deretter må legemiddelmolekylene, på samme måte som næringsstoffene, transporteres i blodet til kapillærene, og så diffundere gjennom kapillærveggen til ekstracellulærvæsken; enkelte passerer også gjennom cellemembranen inn i intracellulærvæsken. Denne fasen kalles distribusjon. I motsetning til næringsstoffene inngår legemidlene ikke i anabole eller katabole reaksjoner. De blir derfor ikke forbrukt av cellene, men må i stede elimineres ved nedbrytning i leveren eller utskillelse gjennom nyrene – på dette punktet kan legemidlene altså sammenlignes med kroppens naturlige avfallsstoffer.
Beskriv ulike former for administrasjon av et legemiddel.
Dersom bare en del av kroppen skal utsettes for et bestemt preparat, snakker vi om lokal administrasjon, for eksempel bruk av salver og kremer (bestemte utvalgte hud og slimhinneområder, eller inhalasjonspreparater til respirasjonsorganene). Ved systemisk administrasjon blir legemidlet fraktet i blodet. intravenøs administrasjon innebærer at preparatet sprøytes direkte inn i en vene, enten som injeksjon, der hele dosen tilføres på en gang, eller infusjon, der den forordnede mengden «drypper» langsomt inn i blodåren. Peroral administrasjon betyr at preparatet tas inn gjennom munnen og blir absorbert i blodet fra fordøyelseskanalen. Tilgang til blodbanen kan også oppnås ved subkutan eller intramuskulær injeksjoner, der legemiddelet deponeres i ekstracellulærvæsken i hud eller muskel, eller ved rektal eller sublingval administrasjon, der det absorberes fra slimhinnen i endetarmen eller munnhulen.
Gjør rede for to prosesser som påvirker plasmakonsentrasjonen av et legemiddel
etter peroral administrasjon, men ikke ved intravenøs administrasjon.
Intravenøs injeksjon innebærer at man «hopper over» absorpsjonsfasen: dermed er men sikret at plasmakonsentrasjonen straks øker til et viss maksimalnivå. Peroral administrasjon er mer usikker, fordi opptaket av stoffer fra tarmen kan variere betydelig fra person til person og i ulike situasjoner: det er for eksempel ikke likegyldig hva man spiser og om legemidler tas til eller utenom måltidene. Hvis pasienten kaster opp, er selvsagt opptaket av perorale legemidler sterkt redusert. Alt blodet fra tarmen ledes gjennom portvenen til leveren. Dette gjør at leveren kan fange opp og uskadeliggjøre mange giftstoffer. Leveren omdanner imidlertid også en rekke preoralt administrert legemidler - dette kalles førstepassasjeeffekten. Sammenliknet med intravenøs injeksjon er derfor peroral administrasjon av et legemiddel forbundet med både langsommere økning av plasmakonsentrasjonen og lavere maksimalverdi. Også ed sublingval, rektal, subkutan og intramuskulær som når blodbanen, slev om man ved disse administrasjonsformene ikke har førstepassasjeeffekten.
Beskriv hva som menes med førstepassasjeeffekten ved peroral administrasjon av et legemiddel.
Leveren omdanner imidlertid også en rekke peroralt administrert legemidler.
Nevn de tre væskerommene i kroppen som kan inngå i distribusjonsvolumet til et
bestemt legemiddel.
Ekstracellulærvæske, intracellulærvæske og plasma
Beskriv to egenskaper ved molekylene i et legemiddel, som påvirker legemiddelets
distribusjonsvolum.
Enkelte legemidler består av store molekyler som ikke passerer gjennom kapillærveggen til ekstracellulærvæsken, og som derfor forblir i blodbanen. Distribusjonsvolumet blir dermed det samme som plasmavolumet (ca 2 liter hos en 70 kg person). Slike legemidler kan bare virke på blodcellene og endotelcellene. Mindre legemiddelmolekyler diffunderer gjennom kapillærveggen og fordeler seg jevnt i blodet og i ekstracellulærvæsken, slik at distribusjonsvolumet blir lik summen av plasmavolumet og ekstracellulærvæsken (om lag 16 liter hos en 70 kg person). Slike legemidler får tilgang får tilgang til de aller fleste celler i kroppen, bortsett fra nevroner i sentralnervesystemet, og kan i prinsippet påvirke ethvert protein på celleoverflaten.
Nevn hvor lang tid distribusjonen av et legemiddel vanligvis tar, og hvordan
plasmakonsentrasjonen forandres under distribusjonen.
De fleste legemidler fordeler seg raskt ( i løpet av noen minutter) i hele sitt distribusjonsvolum. Dermed synker plasmakonsentrasjonen, slik at verdien blir den samme som i de andre væskerommene.
Beskriv hvordan eliminasjon av legemidler foregår i a) nyrene og b) leveren.
Nyrene er hovedansvarlige for vannløselige midler, som håndteres på tilsvarende måte som kroppens egen avfallsprodukter; enkelte filtreres i glomeruli, andre skilles ut til tubuli. Leveren omdanner og nedbryter en rekke legemidler. Omdanning i leveren er spesielt viktig for eliminasjon av fettløselige legemidler. Ved hjelp av ulike kjemiske reaksjoner forandrer levercellene den kjemiske strukturen til de aktuelle preparatene, slik at de mister eller endrer egenskaper.
Beskriv hva halveringstiden for et legemiddel er, og hvordan den varierer med
plasmakonsentrasjonen av legemiddelet.
Halveringstiden er den tiden det tar å halvere plasmakonsentrasjonen av legemiddelet. Denne størrelsen er konstant: selv om eliminasjonen går langsommere jo lavere konsentrasjonen blir, tar det bestandig like tid å halvere konsentrasjonen. Halveringstiden kan variere fra noen sekunder opp til flere uker, men er for de aller fleste legemidler et sted mellom en og ti timer. Også på dette området er det betydelig variasjoner fra person til person.
Nevn hvor mange halveringstider det tar fra siste dose og til plasmakonsentrasjonen
av et legemiddel har sunket til et ubetydelig nivå.
4 – 5 halveringstider
