346

Question 1

EU-rettens rolle i tvisteloven

Answer 1

Det slås fast at det er en plikt for nasjonale domstoler å av eget tiltak etterprøve urimelighet. Gjennom rettspraksis fra EU-domstolen er det utviklet en lære om at handleplikten som pålegges domstolen i forbrukersakene, kan deles i tre:

For det første skal en nasjonal rettsinstans som forelegges en sak om en forbrukeravtale, opptre aktivt for å finne ut om kontraktsforholdet reguleres av et forbrukerdirektiv.
Hvis det er tilfellet, og hvis retten har kunnskap om «rettslige og faktiske omstendigheter», skal retten av eget tiltak om nødvendig vurdere om den næringsdrivende har overholdt sine forpliktelser under nasjonale regler.
Hvis forbrukerens rettigheter er tilsidesatt, skal retten «drage de konsekvenser som følger av nasjonal rett». Nasjonal rett må da tolkes direktivkonformt, selv om forbrukeren ikke har nedlagt en slik påstand.

Question 2

Prosessforutsetningene

Answer 2

Kompetent domstol (A)
Partsevne og prosessdyktighet (A)
Rettskrav, aktualitet og tilknytning (A)
Rettskraft og litispendens (A)
Forsømmelser og fravær (A, avhj.)
Søksmålsfrister og rettsmiddelfrister (A, avhj.)
Voldgift og selvdømme

Question 3

Prosessdyktighet

Answer 3

Mens partsevne handler om å være part, handler prosessdyktighet om å kunne handle som part, som Anne Robberstad så treffende beskriver det i sin lærebok Sivilprosess (Fagbokforlaget, 6. utgave, 2023) på side 87. Prosessdyktighet defineres i tvl. § 2-2 (1) som «evnen til selv å opptre i rettssak, herunder å reise og ta imot søksmål». Utgangspunktet er at myndige personer er prosessdyktige. Utenfor faller barn, psykisk syke og personer som har fått fratatt sin rettslige handleevne. For disse tilfellene må det oppnevnes en stedfortreder for parten, jf. §§ 2-3 og 2-4. Dersom personen har fått oppnevnt verge, er vergen stedfortreder.

Juridiske personer er ikke prosessdyktige i seg selv. For at en juridisk person, for eksempel et selskap, en forening eller et organ skal være prosessdyktig, må det oppnevnes en stedfortreder som kan representere den juridiske personen. Etter tvl. § 2-5 (1) vil stedfortrederen være «den som kan motta forkynnelser på vegne av rettssubjektet». Hvem som er stedfortreder, er videre regulert i domstolloven § 191. Stedfortrederen utøver den juridiske personens rettigheter og plikter.

Etter tvl. § 2-2 (5) kan en person bli fratatt sin prosessdyktighet dersom saken «utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål» og vedkommende «misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker». Bakgrunnen for bestemmelsen er Rt. 1995 s. 1113 (Prosessløven) der en mann hadde over 300 saker verserende i rettssystemet, mange av dem private straffesaker mot myndighetspersoner. To nyere eksempler er HR-2020-199-U (Apply Sørco) og HR-2021-1721-U (Omgjøringsbegjæringer). Bestemmelsen må imidlertid anses for å være en sikkerhetsventil. Forarbeidene gir uttrykk for at terskelen for å anvende denne bestemmelsen er høyere enn for å behandle saken etter forenklet domsbehandling, jf. tvl. § 9-8.

Question 4

Rettslig interesse - RETTSKRAV, AKTUALITET OG TILKNYTNING

Answer 4

I tvisteloven er dette spørsmålet delt opp i tre spørsmål, alle hjemlet i tvl. § 1-3:

Er saksøkerens krav et rettskrav?
Har kravet aktualitet?
Har saksøker og saksøkte tilknytning til kravet?

Det fremgår av ordlyden at kravet til aktualitet og tilknytning inngår i en samlet vurdering av om saksøker har et «reelt behov» for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte.

Det er en rettslig standard, jf. Forarbeidene. Endrer seg med tid
Lovgiver har forutsatt at søkmålsbetingelsene skal tolkes dynamisk.

I NOU 2001: 32 s. 187 fremheves det at vurderingen av disse spørsmålene må undergis en helhetsvurdering av alle tre elementer. Særlig gjelder dette for tvilstilfellene, der svakheter ved ett av spørsmålene kan veies opp av at de andre klart er oppfylt.

Løsningen for å unngå de materielle spørsmålene er å basere seg på partenes pretensjoner. Det innebærer at man legger partenes anførsler til grunn for vurderingen, uten å ta nærmere stilling til holdbarheten av det som anføres. Utgangspunktet er følgende:

rettskravet pretenderes
aktualitet realitetsbehandles
tilknytning realitetsbehandles

Question 5

Rettskrav

Answer 5

For at domstolen skal kunne ta stilling til et krav, må det utgjøre et rettskrav, jf. tvl. § 1-3. Retten skal på eget initiativ avgjøre om kravet er regulert av rettsregler, altså om det kan påvises et rettslig grunnlag å utlede en rettighet eller plikt fra.

Det finnes ulike typer rettslig grunnlag. Rettsregler er et åpenbart grunnlag, men kravet kan også være basert på avtaler og sedvane. Det sentrale er at kravet må kunne utledes fra disse rettsgrunnlagene. Uten et rettslig grunnlag for saken kan ikke domstolen behandle den. Her finnes det grensedragninger i mange retninger og en rekke avgjørelser som klargjør disse grensene.

For det andre er interessetvister og goder som vanligvis oppnås gjennom forhandlinger, ikke rettskrav. Et godt eksempel her er Rt. 1998 s. 607 (professorlønn). En professor ved Høgskolen i Stavanger reiste sak med krav om å bli innplassert på et bestemt lønnstrinn etter statens lønnsregulativ. Flertallet uttalte at saken bar preg av å være en interessetvist som burde løses gjennom forhandlinger, og at den «åpenbart ikke egner seg for domstolsbehandling» (s. 611–612).

En tredje problemstilling som har vært oppe til behandling flere ganger i Høyesterett, er spørsmålet om eksklusjon fra foreninger kan utgjøre et rettskrav. En sentral faktor her er hva slags forening det er snakk om og hvor stor betydning medlemskapet i foreningen har. Spenningsforholdet mellom hva en religiøs forening kan bestemme og ikke, ble også problematisert i HR-2022-833-A (Jehovas vitner).

Høyesterett uttalte at «[i] denne saken er det ikke tvilsomt at eksklusjonsvedtaket, slik jeg har beskrevet, er av stor velferdsmessig betydning for A». Kravet om ugyldighet for eksklusjonsvedtaket ble ansett som et rettskrav.

Question 6

Aktualitet

Answer 6

For at domstolen skal ta stilling til kravet som saksøker pretenderer å ha, må kravet ha «aktualitet», jf. tvl. § 1-3 (2), det vil si at saksøker må ha et behov for rettslig avklaring når saken behandles. Dette vilkåret skal som hovedregel vurderes fullt ut når retten tar stilling til prosessforutsetningene.

Krav kan være fortidige, nåtidige eller fremtidige. Domstolen vil i utgangspunktet bare vurdere nåtidige krav, og dette begrunnes blant annet i hensynet til prosessøkonomi.

Et siste eksempel på saker som utfordrer grensen for aktualitet mot fremtidige krav, er HR-2023-765-U (Redelighetsutvalget). En forsker hadde fått varsel om mulig overtredelse av forskningsetiske standarder. Redelighetsutvalget ved utdanningsstedet der forskeren var ansatt, vurderte å behandle og avgi uttalelse om vitenskapelige publikasjoner som forskeren hadde fått publisert eller antatt til publikasjon mens han var ansatt ved et annet utdanningssted. I denne saken fremhevet imidlertid Høyesterett i avsnitt 22 at negative konklusjoner i verste fall kunne «bety slutten på forskerkarrieren, og i alle fall være et stigma som lett vil kunne virke inn på forskerens fremtidige muligheter til å delta i forskningsprosjekter». I tillegg påpekte Høyesterett at det var uklart om domstolen kunne overprøve forskningsetiske normer.

Når det gjelder fortidige krav, er utgangspunktet at kravet ikke vil ha aktualitet fordi en avgjørelse i saken ikke har noen rettslig virkning. Ett av flere eksempler på dette finner vi i Rt. 2014 s. 897 (Utvisning). Her gikk en utvist utlending til sak mot staten om gyldigheten av to vedtak om utvisning med to års innreiseforbud. Før saken kom opp til behandling i Høyesterett, traff imidlertid Utlendingsdirektoratet vedtak om å oppheve innreiseforbudet og å gi midlertidig oppholdstillatelse i forbindelse med arbeid. Høyesteretts ankeutvalg konkluderte med at kravet ikke lenger hadde aktualitet og hevet saken. Det var ingen grunn for domstolen til å behandle spørsmålet om utvisning når vedtakene om utvisning ikke lenger hadde noen rettslig virkning.

Selv om utgangspunktet er at fortidige krav ikke har aktualitet, er det noen situasjoner der Høyesterett likevel gjør unntak. To situasjoner som går igjen i rettspraksis, er der kravet som fremmes er av prinsipiell betydning og der kravet knytter seg til menneskerettigheter. Felles for disse sakene er at den aktuelle hendelsen er avsluttet når saken anlegges, men at det likevel er gode argumenter for å ta saken opp til behandling. For krav av prinsipiell betydning er argumentet gjerne at avgjørelsen vil kunne få betydning ved bedømmelsen av tilsvarende krav i senere saker.

Et eksempel der det at saken gjaldt prinsipielle spørsmål fikk avgjørende betydning, er HR-2022-718-A (hyttekarantene).

Oppsummert er utgangspunktet at et krav må være nåtidig, men at det kan skjønnsmessig gjøres unntak fra dette utgangspunktet, både for fremtidige og fortidige krav. Mange av unntakene kan forklares med at saksøkerne hadde et «reelt behov» for å få avklaring.

Question 7

Tilknytning

Answer 7

For at saken skal kunne tas opp til behandling, er det imidlertid også en forutsetning at både saksøker og saksøkte har tilknytning til kravet.

Utgangspunktet er at det bare er den rettighetene og pliktene direkte gjelder, som kan være part i saken. Et eksempel på dette utgangspunktet er HR-2010-1820-U (Mors krav). En mor solgte sin faste eiendom til sin sønn B. Den andre sønnen, A, anla da sak mot broren, med krav om at salget var ugyldig. Høyesterett slo fast at A ikke hadde prosessuell adgang til å reise et slikt søksmål uten at moren var gjort til part. På saksøktesiden var med andre ord ikke tilknytningen sterk nok.

Til tross for utgangspunktet om at tilknytningskravet bare er oppfylt dersom kravet gjelder partenes rettigheter og plikter direkte, gjør Høyesterett likevel noen særskilte unntak. Rt. 2010 s. 402 (Norsk Tillitsmann) gjaldt tilknytningen til selskapet Norsk Tillitsmann, et selskap som har som hovedoppgave å fungere som tillitsmann i obligasjonslån. Obligasjonslånene karakteriseres ved at det gjennomgående er et stort antall kreditorer, og at det er lagt til rette for omsetning av obligasjonene slik at kreditorgruppen stadig ville kunne være i endring. Høyesterett påpekte at det var et klart behov for samordning av obligasjonseiernes likeartede interesser, og at det for en låntaker kunne fremstå som urealistisk byrdefullt å måtte forholde seg til den enkelte obligasjonseier.

I alle sakene jeg har nevnt så langt har kravet – altså rettighetene og pliktene – kunnet knytte seg til en fysisk eller juridisk person. Det finnes imidlertid krav som ikke kan knyttes til personer. Eksempler er regler om miljøvern og dyrevern. Naturen og dyrene kan ikke selv fremme krav for domstolen, og for å ikke gjøre disse reglene illusoriske må noen kunne fremme kravene på vegne av det eller dem som skal vernes. Løsningen er å gi denne søksmålsadgangen til foreninger som nettopp har som formål å verne om det aktuelle godet. Denne utvidede muligheten for tilknytning er regulert i tvl. § 1-4.

Question 8

Rettskraft

Answer 8

Materiell rettskraft betegner rettskraftens virkninger, altså det at dommen ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler. Formell rettskraft er ikke en virkning i seg selv, men angir når den materielle rettskraften inntreffer. Tidspunktet for når en avgjørelse blir rettskraftig, er regulert i tvl. § 19-14.

Rettskraftens positive virkning består i at dommens resultat skal legges uprøvd til grunn i senere rettssaker. Dette fremgår av tvl. § 19-15 (2): «En rettskraftig avgjørelse av et krav skal uten realitetsbehandling legges til grunn i en ny sak der retten må ta stilling til kravet for å avgjøre saken.» Rettskraftens negative virkning består i at ny sak om samme krav skal avvises. Dette omtales gjerne som avvisningsregelen, og er hjemlet i § 19-15 (3): «Retten skal avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort […].»

Subjektiv rettskraft handler om hvem dommen er rettskraftig for, det vil si hvilke rettssubjekter den er bindende for. Dette er regulert i tvl. § 19-15 (1) første punktum: En rettskraftig dom er bindende for partene, og bare for dem. Det ligger altså i selve definisjonen av det materielle kravet at en del av kravet er bestemt av hvem som har fremmet det. Avgjørelsen er ikke bindende for andre enn dem som er parter i den rettskraftige avgjørelsen. Det innebærer at en del av kravets identitet er hvem kravet har stått mellom. Et rettskrav fremmet av A er ikke det samme som et rettskrav fremmet av B. Et unntak fra dette er såkalt avledet rettskraft, regulert i § 19-15 (1) annet pkt.: «Avgjørelsen er dessuten bindende for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden.» Bestemmelsen hjemler en begrenset unntaksregel der en rettighetshaver overdrar sine rettigheter til en tredjeperson, for eksempel gjennom salg av en eiendom.

Objektiv rettskraft handler om hva som er avgjort ved dommen. Dette blir gjerne omtalt som «identitetsspørsmålet». Spørsmålet om objektiv rettskraft har sin praktisk viktige betydning når det dukker opp krav som ligner, og man blir nødt til å trekke et skille mellom når et krav slutter og et nytt krav begynner. Spørsmålet er viet et eget punkt nedenfor.

Question 9

Muntlighetsprinsippet

Answer 9

Innebærer at avgjørelser skal fattes på bakgrunn av muntlige rettsmøter. Kommer til uttrykk i tvl. § 11-1 (1) og strpl. § 278 (1).

Bygger på flere hensyn. Skal ivareta kontradiksjon og bidra til sakens opplysning.

Question 10

Disposisjons- og forhandlingsprinsippet

Answer 10

I sivilprosessen innebærer disposisjonsprinsippet at domstolen ikke kan pådømme et krav som ikke er brakt inn i saken av noen av partene, eller gå utenfor partenes påstander. Kommer til uttrykk i tvl. § 11-2 (1)

Forhandlingsprinsippet går ut på at partene har hovedansvaret for å føre bevis og gjøre rede for faktiske forhold av betydning for avgjørelsen, samt at domstolen ikke kan bygge sin avgjørelse på et annet faktisk grunnlag (påstandsgrunnlag) enn det som er påberopt av en part

Kommer til trykk i tvl. §§ 21-3 og 11-2 (1).

Disposisjons- og forhandlingsprinsippet står i et spenn med hensynet til materielt riktig resultat på den andre siden. Rettens veiledningsplikt skal derfor motvirke dette spennet.

Question 11

Bevisumiddelbarhetsprinsippet

Answer 11

Innebærer at bevisføringen foregår direkte for den dømmende rett, slik at dommerne selv kan høre parter, vitner og sakkyndige forklare seg, og slik at de selv kan foreta nødvendig gransking av ting som er bevis

Særlig relevant ved opplesning av forklaringer etc. Hensyn: kontradiksjon, bedre grunnlag for å vurderes bevis = materielt oppøyst

Tvl. § 1-1 (2).

Question 12

Anklageprinsippet

Answer 12

Anklageprinsippet går på rollefordelingen i en rettsprosess. Anklageprinsippet innebærer at det er påtalemyndighet (eller eventuelt en privat anklager) og ikke domstolene skal ta initiativ til straffeforfølgning. Prinsippet har betydning for en rekke av lovens regler om forholdet mellom påtalemyndigheten og domstolene. Anklageprinsippet kommer til utrykk i strpl. § 63.

Question 13

Offentlighetsprinsippet

Answer 13

Prinsippet om offentlighet gir allmennheten rett til å være til stede under muntlige forhandlinger, og innebærer dessuten at enhver kan kreve utskrift av rettsavgjørelser, og at forhandlinger og rettsavgjørelser kan gjengis offentlig. Lovfestet i tvl. § 1-1 (1), EMK art 6 og Grl § 95

Hensyn: kontrol av domstolene og tillit til rettssystemet.

Question 14

Partslikhetsprinsippet (“Equality of Arms”) evt bare Likhetsprinsippet

Answer 14

Innebærer at partene skal være utrustet med de samme midler i prosessen («equality of arms», jf. art. 6) og behandles likt. Forankret i tvl. § 1-1.

Question 15

Oppurtunitetsprinsippet

Answer 15

Opportunitetsprinsippet innebærer at påtalemyndigheten i visse tilfelle kan unnlate å påtale en sak selv om det dreier seg om en straffbar handling.

Det klareste utslaget av dette prinsippet er reglene om påtaleunnlatelse

Question 16

Kontradiksjonsprinsippet

Answer 16

Ansett som muligens det mest grunnleggende prinsippet i prosessretten. Innebærer at man skal få mulighet til å redegjøre for sitt syn, og til å imøtegå motpartens argumentasjon. Skal bidra til materielt riktige avgjørelser. Også en egenverdi at partene opplever å bli hørt.

Sivilprosess:
§ 11-1 (3) og § 1-1

Straffprosess:

Felles:
EMK artikkel 6 + SP art 14

Question 17

Prinsippet om favor defensionis (i favør av den tiltalte)

Answer 17

Rimelig tvil skal komme tiltalte til gode: En del av det strafferettslige beviskravet. Beviskrav regulerer hvordan domstolene skal håndtere usikkerhet om faktiske forhold som har direkte betydning for rettsanvendelsen (rettsfakta). Prinsippet kommer til uttrykk i Grl. § 96.

Underliggende er et etisk synspunkt: En uriktig domfellelse som gjør at en uskyldig straffes, er mye verre enn at en skyldig går fri ved en uriktig frifinnelse. Dette tilsier at man må være sikker på at mistenkte har utvist den aktuelle adferden mistanken gjelder. I tillegg vil en uriktig domfellelse også kunne svekke borgernes nødvendige tiltro til rettssystemet.

Question 18

Hensynet til rettssikkerhet vs hensynet til effektivitet

Answer 18

NOU 2016 eget kapittel

Effektivitetsprinsippet handler om at man skal avvikle saken på en rask, effektiv og kostnadsbesparende måte (også kjent som hensynet til prosessøkonomi). På den andre siden vil man ha hensynet til materielt riktig resultat, som er et utslag av hensynet til rettssikkerhet.

Se lovfesting i tvl § 1-1 (2)

Question 19

Proporsjonalitetsprinsippet

Answer 19

Kostnader i forhold til sakens størrelse. Samme som slide på hensynet til rettssikkerhet vs hensyn til effektivitet.

I straffeprosessen veier hensynet til materiell sannhet tyngre slik at dette ikke har like stor betydning her.

Question 20

Prinsippet om fri bevisførsel og fri bevisvurdering

Answer 20

Fri bevisføring innebærer at det ikke stilles noen formelle krav til hva som kan utgjøre et bevis.

Fri bevisvurdering tilsier at retten står fritt til å vurdere vekten av de ulike bevisene. Det forutsettes bare at vurderingen skjer ut fra en samvittighetsfull prøving av alt som er kommet fram under saken

Question 21

Konsentrasjonsprinsippet

Answer 21

Konsentrasjonsprinsippet går ut på at rettergangen for domstolene skal gjennomføres innen rimelig tid. Prinsippet medfører at det blir stilt krav til både dommerne og partene.

Question 22

Forsvarlighetsprinsippet

Answer 22

I dette prinsippet ligger for det første at retten skal få et best mulig grunnlag for å treffe en riktig avgjørelse. Det hensynet må imidlertid avveies mot flere av de øvrige prinsippene som er nevnt foran; for eksempel det om konsentrasjon, slik at prosessen ikke blir lang og kostbar.

Prinsippet om forsvarlig saksbehandling kan utledes av kravet i EMK artikkel 6 nr. 1 om rettferdig rettergang for en upartisk og uavhengig domstol, men også tvl. § 1-1 oppstiller krav om at rettergangen skal være “forsvarlig” og “rettferdig”.

Question 23

Prinsippet om materiell sannhet

Answer 23

Tvisteloven inneholder ingen generell bestemmelse om prinsippet om materiell sannhet.

Prinsippet kommer klarest til uttrykk i tvl. § 11-5 andre ledd hvor det fremgår at målet med rettens veiledning er at tvisten får «en riktig avgjørelse ut fra de faktiske forhold og de aktuelle regler». Målsettingen om å oppnå materielt riktige resultater følger også i forlengelsen av tvl. § 1-1, som foreskriver at tvistelovens regler skal «ivareta den enkeltes
behov for å få håndhevet sine rettigheter».

Straffeprosessen;
Kommer til uttrykk i strpl. § 294. Det fremgår av bestemmelsen at retten på embets vegne skal våke over at saken blir fullstendig opplyst. For å bedre sakens opplysning kan retten beslutte å innhente nye bevis og å utsette hovedforhandlingen. I motsetning til regelen i sivile saker, har retten i straffesaker adgang til å innhente nye bevis uavhengig av påtalemyndigheten og tiltaltes ønske. Adgangen er begrunnet i at retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning.

Prinsippet om materiell sannhet vektlegges annerledes i straffeprosessen enn i sivilprosessen. Fordi straffesaker oftest treffer en enkeltperson hardere enn i sivile saker. Derfor er også retten tillagt et større ansvar enn i sivile saker.

Question 24

Allmennprosess eller småkravsprosess

Answer 24

Det er § 10-1 som regulerer småkravsprosess.
Det er hovedregelen “for små krav i saker for tingretten”, jf. første ledd.

Andre ledd boktsav a: Alle saker hvor tvistesummen er under 250 000

Beror på en vurdering av verdifastsetting etter kap. 17.

§ 17-1 Når tvistegjenstandens verdi har betydning for domsmyndighet eller saksbehandling, skal retten av eget tiltak ta stilling til verdien.
§ 17-2 Verdien setts til den verdi kravert har for saksøkeren på det tidspunkt kravet bringes inn.
§ 17-3 (1) 1.pkt:flere krav legges sammen, men krav og motkrav legges ikke sammen.

HR-2017-2425-U sier at bruttoverdien skal legges til grunn.

Tredje ledd
bokstav d: “hvor saken for en part har vesentlig betydning ut over den konkrete tvist” eller “hesnynet til forsvarlig behandling” nødvendiggjør allmennprosess
Vesentlig betydning ut over den konkrete tvist
Ordlyden tilsier at det må være noe utenfor det objektive, og snarere noe subjektivt.
Etter forarbeidene må det gjelde dersom saken har særlig prinsipiell natur.
“hensynet til forsvarlig behandling”
Ordlyden tilsier at det kreves behandling av en viss grad og karakter som tilsier at det ikke kan gjøres på den effektive og kostnadslette måten med småkravsprosess. Enten at saken er komplisert juridisk, eller påkrever en del ressurser.
Gjelder en høy terskel, må tilgrense uforsvarlig behandling.
Forarbeidene sier at det er de mer kompliserte tviser hvor en behandling etter småkravsreglene ikke vil kunne bli tilstrekkelig betryggende, skal generelt mye til.

Her kan § 10-3 være veiledende, om at småkravprosess som hovedregel forventes å ta 1 dag. Er det holdepunkter for at den konkrete saken krever mer enn det? I så fall er det også vernet, så det må være noe ytterligere enn det igjen.

Setter opp to problemstillinger:
Hvilke muligheter gir en allmennprosess som ikke småkravsprosess kan gi?

• Etter § 10-1 skal behandlingen være tilpasset tvisten, så den er fleksibiel
• Heller ikke gjort noen unntak fra bevisregler, i utgangspunktet.
• Eneste er forskjell i tid § 10-3 (2) 3.pkt.

Hva er nødvendig i denne konkrete saken?

Virkningen av feilspor:
§ 17-5 (2) tingretten vil alltid vært domsmyndig selv etter feilspor etter bregning av tvistegjenstandens verdi.

Question 25

Skillet mellom påstandsgrunnlag og bevisfakta.

Answer 25

HR-2023-1622-U (Forsinkelsesrenter) egner seg godt som eksempel på betydningen av skillet mellom påstandsgrunnlag og bevisfakta. I saken hadde A lagt ned påstand om «erstatning fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer». I erstatningsberegningen som underbygget påstanden, var det kun krevd renter for påført inntektstap og påførte merutgifter. For de øvrige postene, menerstatning og erstatning for fremtidig tap, var det ikke beregnet renter, og det var nærliggende å forstå dette som at det ikke ble krevd renter for de øvrige postene. Motparten, Oslo Pensjonsforsikring AS, hadde dermed ikke oppfordring til å kommentere spørsmålet om renter for disse postene. I lagmannsrettens avgjørelse var det imidlertid også beregnet renter for menerstatning og fremtidig tap. Høyesterett konstaterte av lagmannsretten ikke hadde gått utenfor As påstand, men viste til Rt. 2013 s. 1079 (Skien Papirindustri) (19): «[H]ensynet til kontradiksjon [kan] også føre til at retten, selv om den fortsatt er innenfor påstandsgrunnlaget i strengt formell forstand, må gjøre partene særlig oppmerksom på hva den vil bygge på, dersom dette medfører at fokus i saken vil være et annet sted enn det partene har forutsatt i sin argumentasjon. … Rettens alternative synspunkt kan aktualisere bevisføring og argumentasjon som partene ikke har vært forberedt på med sakens opprinnelige vinkling.» Høyesterett konkluderte med at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke sørget for å høre partenes syn på dette punktet før saken ble avgjort. Dette var et brudd på kontradiksjonsprinsippet, og Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom for så vidt gjaldt spørsmålet om renter. Av avgjørelsen kan vi slutte at retten ikke kommer i konflikt med disposisjonsprinsippet ved å legge til grunn andre bevisfakta enn partene, men at det må være tilstrekkelig kontradiksjon rundt de bevisfakta retten tenker å legge til grunn. Kontradisjonsprinsippet står sterkt, og manglende kontradiksjon er en klar opphevelsesgrunn.

Question 26

Kan du generelt fortelle om kravet til "rettslig interesse"?

Answer 26

* Det er en absolutt prosessforutsetning, som innebærer at domstolene må selv prøve om søksmålsbetingelsene er oppfylt etter § 1-3. * Hva er rettsvirknignen? * Dersom bestemmelsen ikke er innfridd, vil rettsvirkningen være at saken må avvises. * Dersom vilkårene er innfridd, kan saken i utgangspunktet reises på dette punkt * Selve bestemmelsen: * Det er en rettslig standard, jf. Forarbeidene. Endrer seg med tid * Lovgiver har forutsatt at søkmålsbetingelsene skal tolkes dynamisk. * Rt. 2010 s. 402 A (Norsk Tillitsmann), avsnitt 20. Etter den tradisjonelle lære kan en fullmektig ikke gå til søksmål, og saken må reises av den som er berettiget etter det underliggende forhold. Høyesterett kom imidlertid frem til at det på dette området (obligasjonslån) var et stort praktisk behov for at en fullmektig kunne opptre som saksøkser, og tillot derfor i den konkrete skaen at søksmålet ble fremmet

Question 27

Hvordan tolke og anvende vilkåret "rettskrav" etter tvl. § 1-3?

Answer 27

* Ordlyden * I ordlyden ligge det at det materielle spørsmålet som fremmes i saken skal avgjøres ut fra rettslige regler. * Forarbeidene * Det må være tale om et krav rettsordenen kan håndheve, og med en eller annen form for rettsvirkning eller klarlegging av av rettstilstand mellom partene. Må ses i lys av at domstolens oppgave tradisjonelt er å løse rettslige konflikter mellom nærmere bestemte rettssubjekter. * Avgrenser mot interessetivster, faktiske omstendigheter og faglige vurderinger. * Rettspraksis * Lagt til grunn at ved vurderingen av om et forholds skal anses som rettsforhold, i tvilstilfeller må legges vekt på om det ut fra rettssikkerhetsmessige betraktninger er rimelig og naturlig at forholdet skal kunne bringes inn for domstolene. * Avgrenses mot interessetvister eller klarlegging av faktiske forhold eller faglige vurderinger. * Interessetvister * Rt-1998-607 (Professorlønn): Saken gjaldt tvist om lønn for fremtidig arbeid. Flertallet (4- 1) kom til at saksøkerens krav om fremtidig innplassering på et bestemt lønnstrinn er en forhandlingsgjenstand, og dermed en interessetvist der det ikke gjelder rettslig normer om likebehandling og saklighet. * Faglige vurderinger * Rt-1972-1071 (Bakteriologisk kontroll): Nedlagt påstand om at en metode for bakteriologisk kontroll må anses som ubegrunnet og misvisende. Dette var ikke noe rettsspørsmål, og saken ble avvist. * Privat karakter eller foreningsanliggende * Må se foreningens karakter og hvilke fordeler medlemskapet vil bi * t-1979-468 U (Norsk Balalaikaorkester): Sak om lovligheten av eksklusjon ble avvist. HR begrunnet med at saken var av privat karakter, da det gjaldt sosiale relasjoner og var ren hobby og fritid. o Rt-1986-308 U (Bergen motorbåtforening): Retten til båtplass gjorde at ekskludert medlem kunne reise søksmål om eksklusjonen fordi det var et rettslig gode å ha båtplassen. * Rettslige karakteristikker

Question 28

Hvordan tolke og anvende vilkåret "reelt behov" for få å kravet avgjort "i forhold til saksøkte", jf. tvl. § 1-3 (2) ?

Answer 28

* Ordlyden * En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at det må det vurderes hvorvidt saksøkeren har en beskyttelsesverdig interesse i å avgjøre kravet overfor den vedkommende saksøker. Ordlyden etter første setning angir ikke klart hvordan dette skal vurderes. * Etter avsnittets andre setning må denne vurderingen foretas på bakgrunn av "kravets aktualitet" og "partenes tilknytning til [kravet]". På denne måten tilsier ordlyden at det må foretas en helhetsvurderingen av søksmålssituasjonen, sett opp mot "kravets aktualitet" og "partenes tilknytning til [kravet]". * Men etter rettspraksis er det klart at disse to knaggene skal forstås som to selvstendige vilkår, og det kun unntaksvis vil være rom for å foreta en helhetsvurdering som ikke krever at ett av vilkårene er innfridd. * Slik som ved vurderingen av "rettskrav", er disse vilkårene etter lovens forarbeider og rettspraksis rettslige standarder, og må baseres etter omstendighetene i den konkrete sak. * I grensetifeller vil det være avgjørende om det er "naturlig og rimelig" at tvisten skal bringes inn for domstolene, som vurderes etter hensynene bak bestemmelsen. * Ved avgjørelsen av om søksmålsbetingelsene foreligger, skal domstolen i utgangspunktet legge saksøkerens pretensjonere om faktum og juss til grunn så lenge det gjelder det materielle spørsmålet, jf. forarbeider og rettspraksis.

Question 29

Hvordan tolke og anvende vilkåret "kravets aktualitet", jf. § 1-3 (2) 2. pkt?

Answer 29

* Generelt * Bestemmelsen er en del av vurderingen av hvorvidt et søksmål kan reises. Er dermed en del av søksmålsbetingelsene, som faller inn under de absolutte prosessforutsetningene * Hensyn: Hvis saksøkeren vinner frem, er dette noe å belaste saksøkte og domstolen med å avgjøre nå? Er dette for tidlig, for sent, eller for hypotetisk? * Ordlyd * En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at det må foreligge beskyttelsesverdige interesser for saksøkeren å få dette kravet avgjort overfor den saksøkte med dagens situasjon. I dette ligger det at tvisten på det foreliggende tidspunkt må ha praktisk betydning for forholdet mellom partene. * Krav * Det må foreligge en uvisshet/tvist * Hva med hvis det dreier seg om fortidige eller fremtidige forhold? - Da vil utgangspunktet være at den konkrete søksmålssituasjonen/interesse er bortfalt. Spørsmålet er om aktualiteten kan strekkes ut til det mer allmenne og prinispielle, til tross for at den konkrete saks aktualitet er bortfalt. * Forarbeidene åpner for at at vilkåret er "ikke til hinder for at søksmålet kan omhandle et fortidig eller fremtidig forhold. Så frem det kan påvises et klart behov for rettslig avklaring, har rettspraksis akseptert slike forhold, jf. Ot.prp. Nr. 51 s. 365. * Rent praktisk må man tenkte seg følgende: * Kan saken som ønskes å fremme få betydning i en lignende sak i fremtiden? Vil for eksempel et vedtak kunne gjenta seg, eller er det snakk om et ekstraordinær situasjon/en sak av særegen karakter? * Vil en dom i denne saken kunne ha overføringsverdi i senere saker? * Er det svært konkrete, typisk habilitet eller saksbehandling, er det lite sannsynlig at det er egnet til å avklare generelle rettsspørsmål som kan ha betydning for andre saker. * Er det derimot mer generelle rettsregler som må oppfylles for fremtidige forvaltningsvedtak, taler det for et reelt behov for rettslig avklaring * Lovligheten av inngrep i den personlige integritet * Forarbeid: Det vil generelt sett ikke kunne oppstiles strenge krav til søkmålssituasjonen ved søkmsål om lovligheten av inngrep i den personlige integritet. Her viser forarbeidene til Rt. 1978 s. 1571 Tvansinnleggelse * Rt. 1978 s. 1571 Tvansinnleggelse: Gjalt en mann som ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, og ble senere utskrevet. Gikk flere år før han senere reiste sak for at nnleggelsen var urettmessig. HR uttalte at i en slik sak var det ikke grunn til å stille strengere krav for å fremme søksmålet. * Rettssikkerhetsbetraktninger ved andre inngrep overfor den enkelte * HR-2017-1004-U Utestengingssaken: Gjaldt prøving av vedtak om utestenging av en student. Ble prøvd etter utesteningen var endt. Det ble lagt vekt på studentens rett til domstolsprøving var begrunnet i rettssikkerhetsbetraktninger, og da ustestenging innebærer vesentlige inngrep overfor ham. Dessuten vil rettslig prøving i realiteten være mulig å føre frem før periodens slutt i slike saker, slik at adagangen til å overprøving ikke skulle bli illusorisk. * Rt. 2001 s. 1625 Legeautorisasjon: En lege haddet mistet sin autorisasjon. Han fikk den tilbake, men valgte senere å likevel reise sak for å få dom angående gyldigheten av tilbakekallet. HR tenkte at dette var så inngripende overfor han, da det tok fra hans livsverk, at han måtte ha anledning til å få dom over gyldigheten, til tross for at han ved søksmålstidspunktet hadde fått den tilbake. * Pretensjon om at kompetansen vil bli benyttet i fremtiden * Rt. 2008 s. 873 Norsk trålforening: Trålforeningen gikk til sak med påstand om at Fiskeridepartementet ikke hadde komeptanse til å gi forskrifter om distriktkvoter. Flertallet åpnet for at det kunne vært ønskelig med rettslig avklaring med tanke på om fremtidige forskrifter kunne oppfylle aktualitetskravet, men uttalte at for at det "det skal være behvo for rettslig avklaring, må det imidlertid være holdepunkter for at det er aktuelt å benytte seg av den omstridte kompetansen på nytt". Det må foreligge en konkret foranledning som gir grunnlag for at spørsmålet må bli prøvd. * Rt. 2013 s. 1127 (Parkeringsanlegget i Via): Det ble uttalt at en forutsetning for å fremme søkmsålet var at det var "rimelig nærliggende at kommunen ville utøve sin myndighet i strid med de kompetansebegresninger som den ankende part mener foreligger". Når det da enda ikke forelå noen holdepunkter eller var gitt uttrykk for at utbyggingen av området ville berøre parkeringsanlegget, var det ikke en konkret foranledning og et tilstrekkelig behov for rettslig avklaring. * Den prinspielle betydning svekkes underveis i saken * Rt. 1990 s. 874 Fusa-dommen: Saken gjaldt krav om plass på pleiehjem fra kommunen, og reiste prinsipielle spørsmål. Men saksøker døde i løpet av saken. Norges Handikapforbund var partshjelper, og fikk medhold i at saken likevel måtte pådømmes. Grunnen var at det var en prinsipiell sak vedrørende om man hadde krav på et minstekrav av ytelser uavhengig av kommunens økonomi. * Rt. 2015 s. 1304 Prøvsløslatelse. Saksøker gikk til sak om påstand om at avslag på prøveløslatelse var ugyldig. Kriminalomsorgen traff vedtak om løslatelse to uker før dommen i lagmannsretten. HR påpekte innledningsvis at saksøkers rettsdel ikke lenger var regulert av vedtaket, men mente at staten likevel hadde et reelt behov for rettslig avklaring. Det lå i tvistetemaets art at det ofte vil ha skjedd endringer underveis i domstolsprosessen slik at søksmålinteressen i den konkrete sak kan ha falt bort før saken endelig kommer til Høyesterett. Derfor burde den avgjøres. * Rt. 1997 s. 1983 Kristelig Gymnasium. Saken gjaldt gyldigheten av en oppsigelse av lærer på grunn av utroskap. Saksøker hadde fått medhold i lagmannsretten, og skolen hadde anket til Høyesterett. Men under saksforbereldelsen til Høyesterett hadde han fått en ny stilling på en annen skole, og hevdet at saken måtte avvises siden han frivillig fratrådte sin stilling, og hadde dermed ikke rettslig interesse. Høyesterett imøtekom dette, tril tross for at det reiste et prinsipielt spørsmål for gymnaset. Høyesterett så hen til at saken dreide seg om arbeidsrett, som blir regulert av aml. som stillere et minstevern til arbeidstakere. På bakgrunn av dette, la de avgjørende vekt på at arbeidstakeren måtte slippe den personlige og økonomiske belastningen som ytterlgiere prosess ville innebære når han ikke lengre hadde behov for rettslig avklaring. * Juridisk teori antar at utfallet ville blitt annerledes dersom det var arbeidsgiver som fikk medhold i lagmannsretten. * Når må kravene være oppfylt? * Må i utgangspunktet være oppfylt fra saken bringes inn for domstolen/før avvisning har skjedd, og frem til dom blir avsagt, jf. Rt. 1991 s. 21 (Periscoupus) og Rt. 1997 s. 1983 Kristelig Gymnasium

Question 30

Må en en sak om en forvaltningsavgjørelse først være uttømt før det kan reises sak for domstolene?

Answer 30

* Dette er en søkmålsbegrensing, og må derfor hva lovfestet lovhjemmel, jf. HR-2019-1948. * Hovedregelen er etter dette at det ikke er en prosessforutsetning. * Ved forvaltningsavgjørelser er fvl. § 27 bokstav B aktuelt, men det må da være særskilt uttrykt.

Question 31

Hvordan tolke og anvende vilkåret "partenes tilkytning til [kravet]", jf. tvl. § 1-3 (2)?

Answer 31

* Ordlyden * tilsier at det må være en naturlig tilknytning mellom partene og søksmålet som reises av saksøker, at vedkommende har beskyttelsesverdig interesse i å få dom. * Når må tilknytningskravet være oppfylt? * Fra saksanlegg til dom er endelig avsagt. * Når tvistegjenstanden overdras under saken vil tilknytningskravet forsatt beståt mellom avhender og tvistegjenstanden. Dett fordi dommen får rettskraftsvirkning overfor erverver enten vedkommende blir trukket/velger å tre inn i søksmålet eller ikke, jf. tvl. § 19-15 (1) 2. pkt. * Etter sikker rett er det vanlig å skille mellom aktiv søksmålskompetanse, som gjelder saksøkers egne tilknytning til søksmålet, mens kravet til rett saksøkt omtales som passiv søksmålskompetanse. * **Offentligrettslige forhold** * _Aktiv søksmålskompetanse_**:** * Sikker at utgangspunktet er at den som er part i forvaltningssaken kan reise søksmål, jf. lovens forarbeider og fvl. § 2. Rt. 2013 s. 1576. * Saker som omfatter bare mer enn partene i forvaltningssaken​ * Vedtaket retter seg ikke mot saksøkeren, men vedkommende kan likevel bli berørt av vedtakets virkninger. * Har en side mot EMK, HR-2020-523-U, avsnitt 26, der det ble understreket at EMK art. 8 innebærer prosessuelle retter og hvor det dessuten ble vist til retten til effektivt rettsmiddel etter art. 13. * Saksøkeren har tilstrekkelig tilknytning dersom * han er berørt i en slik grad at det fremstår som naturlig og rimelig at vedkommende opptrer som saksøker (faktisk tilknytning) * Det må være konkret praktisk interesse i sakens utfall. * Rt. 1950 s. 732 Hundeskattsaken: Høyesterett tillot en rekke hundeeire å reise søksmål om lovligheten av dispensasjonsvedtak fra hundeskatten for andre hundeeiere. Begrunnelsen var at dispensasjonen hadde ført til at saksøkerne måtte betale en forhøyet saktt, slik at dispensasjonen hadde vikrning for saksøkerens saktteplikt. * Avgjørende er hvilke faktiske (praktiske) virkninger det vil ha for saksøker. * Men hva med saker som er utpreget av personlig karakter? * Ved utvisningsvedtak la HR til grunn at det er av så personlig art at det ikke bør kunne angripes av andre enn den utviste selv, jf. Rt. 1995 s. 139 U (Utvisningsvedtak). Anke fra vedkommendes samboer ble derfor avist. * Dette synspunktet med imidlertid fraveeket i Rt. 2015 s. 93 A Maria-saken. En utenlandsk mor var utvist fra Norge, og selv om datteren av norsk statsborger ville vikrningen av utvisnigsvedtaket medføre at hun også måtte reise til hjemlandet. * Men senere praksis ved HR-2017-1130-A har opprettholdt den tradisjonelle lære, slik at Maria-saken fremstår som et enkeltstående unntak fra ellers konsekvent praksis. * Tyngende vs. begunstigede fvl-vedtak * Generelt sett har Høyesterett i større grad godtatt søksmål fra tredjemann mot begunstigede fvl-vedtak for den opprinnelige parten. Se Rt. 2001 s. 1006 KRL-saken, hvor Humanetisk forbund anla sak om avslag av et medlem som hadde fått fritak fra KRL-undervisning. HR avviste saken, med begrunnelsen at det var opp til vedkommende selv å gå til sak, samt at vedtaket var av personlig art. * og gjør gjeldende krav fundert på hensyn som ivaretas av den aktuelle forvaltningsbestemmelsen (rettslig tilknytning). * Spørsmålet blir om saksøkeren objektivt sett innehar interesser som den aktuelle hjemmelsloven som ivareta. * Forarbeidene viser til at det på dette punkt er en utvidelse av søksmålsadagngen sammenlignet med tvistemålsloven. Tidligere krevdes det at interessen var beskyttet av de materielle regler, men i dag er det tilstrekkelig for saksøker at at det vil gi virkninger som påvirker ham som loven ønsker å ivareta. Her påpeker forarbeider ant bruksendrissaken Rt. 1982 s. 908 ville blitt fremmet i dag. * Rt. 1982 s. 908 Bruksendringssaken. En rekke næringsdrivende gikk til sak og krevde at et aksjeselskaps tillatelse til bruksendring av ulovlig. HR avviste saken fordi saksøkerens kornkurransemessige interesse i at nye etablerigner ikek skulle finne sted, ikke var vernet i bruksendringsloven, og derfor ikke tilstrekkelig tilknytning. Men i dag ville forstår man det slik at medhold for saksøkte ville gitt virkning for de interessene bruksendringsloven beskytter, og det må være tilstrekkelig. * _Passiv søksmålskompetanse_ * Tvl. § 1-5 - må reises mot den som har truffet avgjørelsen i siste instans. * Ordlyden tilsier at det offentlige må være part. * Forarbeidene sier at bestemmelsen er ment å kodifisere Molviksaken Rt. 2000 s. 1195, der HR avviste søksmål fra tre naboer mot en byggeherre, der søksmålet gjaldt gyldigheten av byggetillatelse gitt av kommunen. Avvisningsgrunnen var at det offentlige ikke ble trukket inn som saksøkt. * Hensyn: Er ikke det offentlige trukket inn, vil ikke avgjørelsen få virkning for dem, og det er uheldig. * Det er dessuten det offentlige som rett subjekt til å forsvare sine vedtak, dette er vanskeligere for den private part. * **Privatrettslige forhold** * Aktiv søksmålskompetanse * Hovedregelen: Søksmålet må gjelde saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte - dette må saksøker pretendere. * Avledet intesse er normalt ikke tilstrekkelig * Rt. 1989 s. 338 (gårdseierkjennelsen). Saken gjaldt begjæring om utkastelse på grunn av manglende husleiebetaling. Begjæringen var fremmet av gårdsbestyrer som saksøker. Høyesterett avvsite saken, fordi den skulle være fremmet av eieren. Det var heller ikke tilstrekkelig at gårdseieren hadde fått fullmakt fra huseieren * Rt. 1994 s. 524 (To døtre). To døtre gikk til sak mot morens husieer, med om at moren fortsatt hadde sin personlige borett i behold. Moren selv hadde oppgitt sin borett, men døtrene pretenderte at moren manglet rettslig handleevne på disposisjonstidspunktet. HR avviste saken på grunn av manglende tilknytning. * Unntak: * Begrunnelsen for unntak må være at hensynet til tilknytning gjør seg gjeldende: Krav skal forfølges av den som er nærmest til å gjøre det, og som er den naturlige og rimelige forvalter av interesse. * Visse rettssubjekter kan gå til sak om rettigheter eller plikter som tilkommer en ubestemt krets av rettighetshavere. * Her finnes det ikke en bestemt krets av rettigheteshavere, og det blir derfor nødvendig (effektiv rettsmidel emk art. 13 maybe?) at noen kan ivareta interessen. * Rt. 1918 s. 449 Nøtterøy Kommune. Saken gjaldt et legat som var opprettet for trengende på Nøtterøy, men ble fordelt til Tønsberg. Da ble Nøtterøy kommune ansett som en naturlig representant, og tillat å reise søksmål på vegne av ubestemt krets av kommunens innbyggere. Var naturlig og rimelig forvalter av interessen som var reist frem. * Deltakere i et rettsfellesskap som ikke har karakter av å være selvstendig rettssubjekt, kan i visse tilfeller anlegge søkmsål for å få dom for rettsfellesskapets rettigheter eller plitker overfor saksøkte. * Rt. 1999 s. 146 (alminnelig tingsrettslig sameie). Et sameie hadde leid ut et område til et alpinanlegg. En sameier som eide 65 % ønsket å gå til sak i eget navn med krav om at leietakeren måtte fravike området. Høyestertt fremmet saket, fordi det var en naturlig og rimelig løsning, og man hadde ved motsatt tilfelle risikert rettsnektelse (altså at ingen kunne forfølge kravet). * Når saksøkerens interesse i sakens utfall er avhengig av tredjemanns rettsstilling, men særlig sterk og direkte. * Høyesteertt i nyere praksis gitt et større rom for dette. * Rt. 2008 s. 1022 U (Kjellerbod-kjennelsen): Tidligere eier av en leilighet fikk anlegge sak mot boligsameiet med påstand om at det hørte en kjellerbod til i leiligheten (fastsettelsessøksmål). Ankueutvalget fremholdt at det skal tungtveiende grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen om at saksøkeren må pretendere å være den egentlige kreditor/materielt berettigede. Men saken ble i dette tilfellet likevel fremmet. Dette fordi spørsmålet om bodplass hadde konkret og praktisk betydning for saksøkeren da det løfte kjøperens krav om prisvaslag. Avgjørelsen ville bli bindende for sameiet, og kjøperen i kraft av hans posisjom sameier. Uttalt at når kjøperen ikke anlegges et slikt søksmål, bør ikke selgeren være avskåret fra å gjøre det. Formålet bak regelen vant frem her. * Rt. 2009 s. 679 Campingsplass-kjennelsen: Eier av en campingplass ble tillatt å saksøke en grunneier med påstand om at campinggjestene i kraft av allemannsretten hadde en rett til åbruke strand. Det var ikke tale om hans rett til ferdsel, og derfor ansett som tredjemannskrav. Saken ble fremmet fordi det ville ha en klar og direkte betydning for campingplassierens økonomiske virksomhet. Det var mer naturlig å se det slik at bedriften i et slikt tilfelle forfølger sine egne økonomiske interesser. Alternativet om at campingplassgjetende skulle forfølge saken, bel sett som på illusorisk, og dette var dermed den eneste måten å håndtere saken. Var også nødvendig for å sikre seg mot motstridende avgjørelser. * Den som selvstendig forvalter krav på vegne av andre kan ha søksmålskompetanse * Fullmektiger har som klar hovedregeln ikke søkmålskompetanse om hovedmannens krav, Rt. 1989 Gårdseierkjennelsen. * Rt. 2010 s. 402 Tillitsmannsaken. Saken gjaldt om Norsk Tillitsmann ASA kunne gå til søksmål om obligasjonslån som selskapet administrerte på vegne av obligasjonseierne. Men forholdene kan være så spesielle at det vil kunne være ritkig å innrømme søkmålskompetanse for tredjemannskrav. Her må det reelle behovet være så sentralt at det vil være hensiktsmessig å tilfalle den kompetansen. Dette forelå her fordi Tillitsmann reelt sett forvaltet kravene overfor låntaker. * Det må heller ikke foreligge tungtveiende mothensyn. Må være praktisk, rent reelt. * _Passiv søksmålskompetanse_ * _​_I utgangspunket må søksmålet rettes mot den som anføres at er forplitket etter de underliggende materielle forhold. * Men hvis det foreligger et privat trepartsforhold, og gjennomføring av dommen vil direkte berøre en tredjepersons rettigheter og plitker, er det i rettspraksis stilt krav omat også denne personen må saksøksen. Hensyn = oppnår nødvendig rettsavklaring. * Rt. 2010 s. 1361 A (omstøtelse). Saken gjaldt et søksmål om omstøelse av gavesalg i uskiftebo som var kun var rettet mot kjøperen av eiendommen. En eventuell domme ville ikke ha vært bindende for selgeren, og derfor valgte Høyestertt at selgeren også måtte saksøkes.

Question 32

Hvilke pretensjoner kan retten overprøve ved avvisningsspørsmålet?

Answer 32

* Utgangspunktet er at retten ikke kan overprøve faktum og juss knyttet til den materielle delen av søksmålet - hvorvidt saksøkeren har et krav eller ikke, jf. Rt. 2006 s. 209 U avsnitt 15. * Eksempler: * Retten kan ikke overprøve ved avvisningsspørsmålet hvorvidt en person har krav på erstatning ved avvsiningsspørsmålet etter erstatningsreglene/vilkårene/vurderingene. * * Ved rettskrav * Rt. 2010 s. 880 Ekteskap: Uttaler også at domstolen overprøving er selvstendig fra saksøkerens pretensjon. Sa at dette syntes å være et spørsmål om verdivalg, og ikke et spørsmål som er egnet for rettslig prøving. * Rt. 1998 s. 607 Professorlønn: uttales at domstolen må ta et selvstendig standpunkt til om søksmålet gjelder et krav av denne art. At saksøkeren pretenderer at søksmålet reguleres av rettsregler er ikke avgjørende. I dette tilfellet forstå HR det som et interessetvist enn en rettstvist * Altså: retten kan ALLTID ved avvisningsspørsmålet overprøve hvorvidt det er tale om et "rettskrav", men ikke den rettslige vurderingen i seg selv. * Dommeren må derfor legge saksøkerens pretensjoner om faktum og jus til grunn som et utgangspunkt. * Retten skal ikke prøve holdbarheten av rettsregler som saksøkeren påberoper. Retten skal overprøve om saken reelt sett er regulert av rettsregler. Vil den materielle vurderingen sette opp en juridisk vurdering? Er det tale om rettsforhold? Rettsregler? Vilkår?

Question 33

Når det kan retten imøtekomme begjæring om forenklet domsbehandling?

Answer 33

* Dette kan retten gjøre deresom det er "klart" at et krav som er fremmet ikke for noen del kan gis medhold, eller er klart at innsigelsene mot kravet i sin helhet er uholdbare, jf. § 9-8. * Ordlyden "klart" tilsier at det er en høy terskel for at retetn kan fatte en slik beslutning. * Etter forarbeidene må det være åpenbart at en av partene gis medhold. * Etter forarbeidene er det et minimumsvilkår at den annen part får anledning til å uttale seg om begjæringen og sitt syn på saken. * Uttaler også at dersom begjæring om forenklet domsbehandling er satt frem skriftlig, bør det normalt avholdes et rettsmøte hvis motparten ber om det. Samsvarer med kontradiksjonsprinsippet. * Begrunneslsen bak en slik adgang er "behovet for raskt og effektivt kunne bli kvitt håpløse krav" * Virkning * Det er tale om en beslutning etter § 9-8, og det "kan" kreves omgjøring etter § 19-10 (1). * Vurdering av "kan" - hvor fundamentalt motstrid skaper saksbehandlingsfeilen? * Er det i strid med kontradiksjon, vil det åpenbart medføre omgjøringskrav. * Kan man anke? * I utgangspunktet er det uttrykkelig avskåret mulighet for å anke på grunn av rettens beslutning av behandlignsform, jf. § 9-8 tredje setning første ledd. * Så § 29-12 kan det forsøkes å utfordre lovteksten ved å si at detet er brudd på kontradiksjonen dersom vedkommende ikke har fått uttalt seg, slik at det

Question 34

Skal saken behandles etter reglene om allmennprosess eller småkravsprosess?

Answer 34

* Det er § 10-1 som regulerer småkravsprosess. * Det er hovedregelen "for små krav i saker for tingretten", jf. første ledd. * Andre ledd * boktsav a: Alle saker hvor tvistesummen er under 250 000 * Beror på en vurdering av verdifastsetting etter kap. 17. * § 17-1 Når tvistegjenstandens verdi har betydning for domsmyndighet eller saksbehandling, skal retten _av eget tiltak_ ta stilling til veriden. * § 17-2 Verdien setts til den verdi kravert har for saksøkeren på det tidspunkt kravet bringes inn. * § 17-3 (1) 1.pkt:flere krav legges sammen, men krav og motkrav legges ikke sammen. * HR-2017-2425-U sier at bruttoverdien skal legges til grunn. * Tredje ledd * bokstav d: "hvor saken for en part har vesentlig betydning ut over den konkrete tvist" eller "hesnynet til forsvarlig behandling" nødvendiggjør allmennprosess * Vesentlig betydning ut over den konkrete tvist * Ordlyden tilsier at det må være noe utenfor det objektive, og snarere noe subjektivt. * Etter forarbeidene må det gjelde dersom saken har særlig prinsipiell natur. * "hensynet til forsvarlig behandling" * Ordlyden tilsier at det kreves behandling av en viss grad og karakter som tilsier at det ikke kan gjøres på den effektive og kostnadslette måten med småkravsprosess. Enten at saken er komplisert juridisk, eller påkrever en del ressurser. * Gjelder en høy terskel, må tilgrense uforsvarlig behandling. * Forarbeidene sier at det er de mer kompliserte tviser hvro en ebhandling etter småkravsreglene ikke vil kunne bli tilstrekkelig betryggende, skal generelt mye til. * Her kan § 10-3 være veiledende, om at småkravprosess som hovedregel forventes å ta 1 dag. Er det holdepunkter for at den konkrete saken krever mer en ndet? I så fall er det også vernet, så det må være noe ytterligere enn det igjen. * Setter opp to problemstillinger: * 1. Hvilke muligheter gir en allmennprosess som ikke småkravsprosess kan gi? * Etter § 10-1 skal behandlingen være tilpasset tvisten, så den er fleksibiel * Heller ikke gjort noen unntak fra bevisregler, i utgangspunktet. * Eneste er forskjell i tid § 10-3 (2) 3.pkt. * 2. Hva er nødvendig i denne konkrete saken? * Virkningen av feilspor: * § 17-5 (2) tingretten vil alltid vært domsmyndig selv etter feilspor etter bregning av tvistegjenstandens verdi.

Question 35

Prosessuell preklusjon.

Answer 35

* Innebærer at muligheten for å tilføre saken noe nytt avskjæres. * Begrunnelse: kontradiksjon, § 1-1. * Virkeomåde * Aktuelt dersom det reiser seg noe nytt etter første ledd etter saksforberedelsen er avsluttet, jf. § 9-16 (1). * Kan likevel åpnes for, dersom: * Første ledd første del * "det skjer før hovedforhandlingen" * "og er foranlediget av motpartens sluttinnlegg" * Ordlyden tilsier at dette er noe som blir naturlig å trekke frem etter motpartens sluttinnlegg. * Første ledd andre del: * Bokstav a: * "parten ikke kan bebreides at endringen ikke er foretatt tidligere" * Ordlyden tilsier at det må foretas en aktsomhetsvurdering, hvor det sentrale er om parten burde ha handlet annerledes ved at det var rimelig å forvente at endringen fant sted tidligere. * Forarbeidene sier at dette er det sentrale kriterium i bokstaven. * Men hvem kan bebreides? Kan parten identifiseres med noen andre? * Naturlig av ordlyden at "parten" tiliser det formelle partskriteriet i sivilprosessen, slik at en evt. arbeidstaker ikke skal identifiseres. ​ * Naturlig at prosessfullmektige § 3-4 og § 3-5 etter rettpraksis og teori, og stedfortreder etter § 2-3. * Er det på partens risiko at endringen dukker opp? Litt mer avledet dette. * Det tryggeste er å landet på at andres bebreidelser ikke tilfaller parten. * Hvor langt kan, evt, en undersøkelsesplikt om endringen, strekke seg? * Må ikke strekker klanderet for langt. Dette vil i første rekke omfatte de mer allmenne forventninger man har til en part. Det kan også ses hen til sannhets- og opplysningsplikten etter § 21-4 og bevisplikt etter § 21-5. * Det handler også om den materielle sannhet her. * Jeg tror det vil være mer naturlig å trekke inn klare unnlatelser og forsømmelser, framfor å påtvinge en undersøkelsesplikt. * "og det vil være urimelig å nekte endringen" * Sjelden av selvstendig betydning * Forarbeidene sier at det er en rimelighetsvurdering hvor hensynet til den parten som vil foreta endringen må stå sentralt, men kan også trekke inn hensynet til den andre part. De aller fleste tilfeller der endringsparten ikke kan bebreides, vil det være urimelig å nekte endring * Boktsav b: motparten har tilstrekkelig grunnlag for å ivareta sine interesser etter endringen uten utsettelse * Forarbeid: må ses til kontradiktorisk og forvvarlig saksbehandling * Er kun "tilstrekkelig", så tilsier ikke ne høy terskel. Men må naturlig nok avgjøres etter bevismiddel, bevistema og hva nytt beviset kan introdusere for saken. Er det bagatell kan det gå. * Shcei: Desto lengre tid til hovedforhandling, desto større rom for motpart å forberede seg et grnnlag til kontradiksjon. * Bokstav c: urimelig tap for parten med nektelse * "urimelig" tilsier en høy terskel. * Må være en sikkerhetsventil det a og b ikke går gjennom * Forarbeidene: tap av vesentlig betydning. må ses i forhold til den interesse som ligger i søksmålet, men også den absolutte tapsstørrelsen av beløpet.

Question 36

Gjelder prosessuell preklusjon for småkravsprosess?

Answer 36

* Er ikke under samme kapittel. * Fremgår av forarbeidene at det er et bevisst valg fordi småkrav skal være uformelt og legge til rette for at parter kan greie seg ut advokat. * Det skal ta være naturlig å se hen til § 16-6 (3) for interesser som vanligvis er aktuelle for prosessuell preklusjon. Dessuten står det i lovens kapitler om generelle regler, og skal også omfatte småkravprosess. * § 16-6 (3) sier ikke hvilke type unnlatelser, men er naturlig å forstå som prosesshandlinger etter første ledd. * "prosesshandling" * Hva som er prosesshandling er ikke definert. * Virker som forarbeidene forutsetter at handlinger etter § 9-16 (1) er prosesshandlinger. * Må vurdere/tolke faktum om det er tale om en prosesshandling, f.eks. nytt påstandsgrunnlag "rettsstiftende faktum", som i seminaroppgave 8 med foreldelse. * "unnlatelse" * Ordlyden kan tilis av oversittelse av frist vil være det. * Unnlatelse av bevistilbudsplikten etter § 10-2 (3) om frist innen en uke før rettsmøtet kan være aktuelt. Dette er en relativ frist. * Etter forarbeidene skal det likevel mer til å for prosessuell preklusjon under småkravsprosess. * Forarbeidene sier at det skal gjelde preklusjon av nye krav, påstandsutvidelser og påstandsgrunnlag. * Forarbeidene sier også at det skal skje når det er klart subjektivt klanderverdig at prosesshandlingen ikke er foretatt tidligere. * Hensyn bli aktuelle: * Forutberegnelighet * Hensyntagen til parter som ikke benytter seg av parter og "ikke vet bedre" * "hvis et rettsmøte må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket" * Jepp * "kan"-skjønnet - fakultativet * Må bero om den konkrete saken. * Må være kvalifisert subjektivt klanderverdig, jf. Forarbeidene. * Alternativet er å utsette saken og beramme nytt rettsmøte senere, jf. § 10-3 (7) som viser til § 16-4 (1) om utsettelse ved behov, og § 9-17 (2) som å sørge for forsvarlig avgjørelsesgrunnlag ved å tilrettelegge for ytterligere forhandlinger. * Ordlyden tilsier at en fastsatt frist for prosesshandlinger må være oversittet. * Her kan § 10-2 (3) være aktuell.

Question 37

Hvordan skal retten forholde seg til partene prosesshandlinger?

Answer 37

* Utgangspunktet er at retten 11-3 skal av "eget tiltak anvende gjeldende rettsregler". * Retten står etter dette fritt innenfor rettsanvendelsen. * Men rettens frie rettsanvendelse er rammet inn av partenes **krav**, **påstander** og **påstandsgrunnlag** etter § 11-2 (1). * **"Påstandsgrunnlag"** Svært lav terskel for at påstandsgrunnlaget skal anses "påberopt", jf. rettspraksis. * § 11-2 (1) siste pkt. "påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på" * Peker på faktum som har umiddelbare rettslige virkninger * Forarbeidene sier også at det er faktiske forhold som direkte og umiddelbart har rettslige følger. * Hensynet til kontradiskjon tilsier at det krever en konkretisering av det rettslige grunnlaget, altså at parten fremhever konkrete forhold som gir grnnlag for å hevde at en rettsvirkning inntrer i den aktuelle saken. * Men om hvilken grad av konkreterisering er det som kreves? * Det sentrale spørsmålet ved grensedragningen er om kontradiskjon er ivaretatt * Rt. 2013 s. 1079 U: Det avgjørende er om de faktiske omstendigheter som retten bygde på, i hovedsak ligger innenfor det faktum partene har påberopt. * Rt. 1963 s. 996 A Monteringsfeil: Gjaldt monteringsfeil på en motor. Partene rettet fokuset på montering av propellakslingein som årsake til at moren ble varm. Lagmannsretten bygde på at det manglet støtteklosser. HR mente at LG var innenfor påstandsgrunnlaget, men at det likevel forelå saksbehandlingsfeil fordi LG skulle sørget for tilstrekkelig kontradiksjon rundt deres fokus for avgjørelsen foran partene. * Det avgjørende, der retten forflytter påstandsgrunnlaget fokus, er om de har sørget for tilstrekkelig kontradiksjon etter § 11-1 (3). * Det må likevel være et minstekrav i form av påberopelse. * Ved spørsmål om det er samme eller nytt påstandsgrunnlag: * Forarbeidene: yttergrensen for hva som utgjør samme og hva som utgjør nytt påstandsgrunnlag, må fastlegges på grunllag av innholdet av de aktuelle rettsregler. I tillegg må de være av samme karakter, knytte seg til samme begivenhet og utløse de samme rettsvirkningene. * * * " de **krav** som er reist i saken" * Krav er både materielle krav som er gjort til tvistegjenstand, og prosessuelle krav. * Utgangspunktet er at det som tilkjennes, må være av nøyaktig samme art som det som er påstt. Er det kvalitativt noe annet, er det et annet krav, jf. forarbeider og Schei. * "avgjørelsen må ligge inennfor rammen av de **påstander** partene har nedlagt" * Påstand er det domsresultat parten krever, altså utfallet. * Innebærer at en part ikke kan tilkjennes mer enn det han har lagt påstand om, og motpart kan ikke tilkjennes mindre enn påstått frifinnelsesbeløp. * "rammen av" tilsier at retten kan kvantitativt sett dømme noe annet en påstandene, så lenge utfallet ligger et sted mellom partenes påstander. * Men kan ikke avgjøre noe annet kvalitativt, korn vs. ris. * Forarbeidene sier her at det må må tilkjennes må "være nøyaktig av samme art som det som er påstått". * Men en fastsettelsesdom vil ligge innenfor rammene av en påstand om fullbyrdelsesdom, men ikke omvendt. * Avgjørelse av om retten har gått utenfor sin kompetanse beror på en sammnenligning av hva partene har krevd i påstanden og hva retten har tilkjent i dommen. Domsslutningen må tolkes i lys av partenes påstander, domsgrunnene og sakens øvrige ramme og sammenheng. * I tvilstilfeller er det grunn til å velge den forståelsen av dommen som harmonerer best med § 11-2, jf. praksis. * * § 11-1 * Det fremgår at grnnlaget for avgjørelsen som treffes er "behandlingen i rettsmøtet", jf. første ledd * § 11-1 (3): handler om at retten ikke kan bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag som partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om, samsvarer med prinsippet om kontradiksjon.

Question 38

Hva omfatter rettens veiledningsplikt av?

Answer 38

* Reguleres etter § 11-5 (1) * Retten har etter bestemmelsens en prosessuell veiledningsplikt * Men har retten en plikt til å drive materiell prosessledelse? * I utgangspunktet har ikke retten dette i dispositive saker * HR-2019-741-A formulerer at vurderingen er om det i et konkret tilfelle foreligger plikt for retten til å gi veiledning. Utgangspunktet er at det må foreligge særlige omstendigheter for at retten skal ha plikt til å gi veiledning til en part som er representert ved advokat. * Viser til teori ved Skoghøy, om at kan være en saksbehandlingsfeil at retten ikke har gjort oppmerksom på et relevant påstandsgurnnlag dersom skal er av stor betydning for partene, påstandsgrunnlaget er klart releveant og det vil føre til rettstap for parten som han ikke får påberope det. * HR-2019-741-A, se avsnitt 32-35 når du får tid om momenter i veiledningsplikten deres.

Question 39

Hva omfattes av rettens klarleggingsplikt?

Answer 39

* Generelt: * Til forskjell fra rettens veiledningsplikt som gjelder prosessuelle spørsmål, gjelder rettens klarleggingslpikt materielle spørsmål. * Det skal være klart for partene, og retten som helhet, hvordan retten forstår bevis, faktum, påstander, påstandsgrunnlag osv, se § 11-5 (3) * Retten "kan" oppfordre en part til å ta standpunkt til faktiske og rettslige spørsmål som synes å være betydning for skaen * Selv om det er en "kan"-regel, forutsetter forarbeidene at domstolene skal drive en slik veiledning i større utstrekning enn hva som tidligere var tilfellet * Hensyn * Materielt riktig resultat (det står sterkere her enn ved veiledningsplikten). * Bidra til kontradiksjon. * Men dommeren må ikke svekke sin tillit til upartiskhet, jf. § 11-5 (7) * Bøte på ujevn ressursstyrke, særlig der en part er mer ressusterk i form av kunnskap eller advokatbistand, jf. § 11-5 (6). *

Question 40

Hvordan vurderes det om erstatning for sakskostnader tilkjennes?

Answer 40

* Hvem kan få tilkjent sakskostnader? * Utgangspunktet er vinneren av saken, som kan få det fullt ut, jf. § 20-2 (1) * Hvorvidt parten er vunnet, beror på om parten ahr fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf. § 20-2 (2) * Men fritak for motparten etter § 20-2 (3) om det er tungtveiende grunner som gjør det rimelig, ved vektlegging på a) tvilsom sak, b) vinnende part kan bebreides for sak eller avslått rimelig forlikstilbud, eller c) sak av velferdsmessig betydning og svært skjevt styrkeforhold i saken. * Hvor mye kan det utmåles? * Full erstatning for nødvendig kostander * Legges vekt på om kostnadene har vært rimelige å pådra * Men unntak for forliksrådet og småkravsprosss * Småkravprosess § 10-5

Question 41

Når har en part eddisjonsplikt? (plikten til å fremlegge bevis/bevistilgang)

Answer 41

* Utgangspunktet er * etter § 21-5 "enhver" som har gjenstander som kan utgjøre bevis i en rettssak, plikter å gi tilgang til dette". * "enhver" - lett oppfylt * Dette gjelder også for realbevis, der om gjenstander § 26-5 (1) sier at "[e]nhver har pikt til å stille til rådighet som bevis _gjenstander_ vedkommende har hånd om". * Om personer, kommer eddisjonsplikten frem av § 26-4 * Realbevis defineres dessuten etter § 26-1 * _Så, utgangspunktet er at parten har en utleveringsplikt._ * Det stilles imidlertid krav til parten for utleveringsplikten * **Relevanskravet**, § 21-7 * partene kan føre bevis om faktiske forhold som "kan være av betdning for den avgjørelse som skal treffes" * Ordlyden stiller en svært lav terskel ved formuleringen "kan være av betynding". Det er ikke krav om at det faktisk er, men snarere tilstrekkelig at det kan foreligge en mulighet. * Det kan også være en støtte ved tolkningen å se hen til § 21-5 (som egentlig gjelder for bevisføring), som sier at enhver plikter å gi tilgang til gejstander som "kan utgjøre bevis i en rettssak" * Igjen tilsier ordlyden at det ikke er et krav om det faktisk blir benyttet som bevis, men snarere er det tilstrekkelig med at det er en mulighet for det. * Kan fastslås som at det må foreligge en "rimelig mulighet for at beviset er relevant for det konkretiserte bevistemaet" * Til den konrkete vurderingen: * Den som krever tilgang må vise hvilke(t) bevistema beviset ka nunderbygge, jf. HR-2019-997 avsnitt 60 Fellesskjøpet: * **Spesifikasjonskravet** * Følger av § 26-6 (1) at en begjæring om tilgang til realbevis skal spesifiseres slik at det er klart hvilke bevisgjenstander som gjelder. * Ordlyden tilsier at parten må gjre det klart for parten hvilke bestemte bevis de ønsker utlevert. * Etter forarbeidene skal dette kravet tolkes strengt. Skal være bestemt angitte dokumenter. * Det skal etter praksis ses i forhold til mulighet[er] for individualisering som foreligger, så kravet heller ikke blir urimelig til hinder for en korrekt opplysning av saken. * En part kan aldri kreve å få innsyn i alt av materiele den annen part har, jf. Rt. 1992 s. 962 (fremleggelsessaken II). * Det er tilstrekkelig at det gis en beskrivelse av dokumentet med angivelse av tema og sammenheng dokumentet ble til, og Rt. 2007 s. 920 Scancem. Saken gjaldt fremleggelse av korrespondanse mellom en part og et selskap. Kravet til spesifikasjon ble ansett oppfylt ved angivelsen av avsender, adressat, tema og tidsperiode. * HR-2019-997-A Fellesskjøpet: Går bort fra den tradisjonelle forståelsen/ordlyden om at man ikke skal trekke inn antallet bevis som det kreves tilgang til. Sier at det må tsa i betraktning dersom provokasjonen gjelder meget betydelig dokumentmengde. Trekker inn avstand fra disclosure/discovery betraktninger, om at man skal fremlegge alt som kan tenktes å ha bevisverdi. * § 26-6 (2) Lempingskravet: "dersom dette er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme", og det er en "nærliggende mulighet for at kravet kan gi tilgang til bevis" * "uforholdsmessig vanskelig å etterkomme" * Ordlyden tilsier at det må foretas en proporsjonalitetsvurdering mellom byrden av å spesifisere kravet, og bevisverdien mot byrdene for motparten. * Basically, der det uansett er enkelt for motparten og hente bevis, men vanskelig for parten å spesifisere kravet. * "nærliggende mulighet" * Kan være en mulighet for at beviset kan være av betydning * "kan" * Rettens skjønn, om det fremstår urimelig, hensett til tvisten, å nekte tilgang beviset. * Ikke høy terskel. * **Forholdsmessighetskravet** * § 26-5 (3) * Vilkåret "vil medføre kostnader som ikke står i rimelig forhold til tvisten og den mulige verdien av beviset" * Ordlyden oppstiller dermed en proporsjonalitetsvurdering. I vurderingen er det avgjørende å foreta en avveining av hvilken betydning beviset har for saken, og søksmålets omfang. Lovgiveren har tatt til orde for at vurderingen må foretas på absis av sakens betydning, bevisverdien og tidsbruken knyttet til arbeidet, hvem bevisprovokasjonen retter seg mot og tvistens økonomiske verdi. Denne forståelsen benyttes av nyere rettspraksis. * Må ses hen til bevisverdien, kostnadene/byrdene ved at parten må gi tilgang til bevis, tvistens verdi * **Fravær av bevisforbud og bevisfritak** * Sjekk kortet om dette.

Question 42

Hva gjelder det for reglene om bevisfritak og bevisforbud etter kap. 22

Answer 42

* Generelt: * HR-2018-931-U * Er ikke helt klart at det bevisfritak og bevisforbud etter kap 22 er endelig, men akkurat noe er det ingen andre unntak. * § 22-3 Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt * * § 22-5 * "Betrodd dem" * Ordlyden tilsier en åpenbaring av fortrolig informasjon overfor advokaten * For advokater: det advokaten i sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienten, jf. Rt. 2006 s. 1071 avsnitt 14. * "i deres stilling" * Ordlyden er vid, og omfatter alle opplysninger som advokaten som ledd i et klienforhold får tilgang til. * Men etter rettspraksis omfatter bevisforbudet "den egentlige advokatvirksomhet", ved juridisk bistand og rådgivning i og utenfor rettergang. * Formues og eiendomsrådgivning omfattes ikke, i utg. * Om advokaten innhenter opplysninger som like gjerne kunne vært bestilt av parten selv, faller ikke beviset inn under forbudet, jf. Rt. 2009 s. 1557-U. * Men det må likevel vurderes om det i den konkrete bistand har ytt, er elementer som må regnes som egentlig advokatvirksomhet. * Rt. 2014 s. 773 Advokatgranskning: Spørsmålet var om rapporten en advokat hadde utarbeidet ved gransking av et selskap kunne kreves fremlagt i en tivst om gyldighet av en oppsigelse som følge av granskingen. Høyesterett viste til at advokaten opptrådte som advokat i forbindelse med granskingen. Høyesteretts flertall kom til at det omfattet § 22-5, da han også hadde overordnet faglig ansvar for hele granskingen, som også innebar juridiske vurderinger. * § 22-5 (3) Kan likevel føre beviset hvis subjektet i § 22-5 (1) gir "samtykke" * § 22-7 Forbud mot bevis fremskaffet på utilbørlig måte - Lovfester den ulovfestede regel som var etablert både etter tvistemålsloven og straffeprosessloven. * Ordlyden tilsier at selv om et bevis er fremskaffet på en utilbørlig måte, så skal det føres. Det er imidlertid kun i "særlige tilfeller" bevis kan nektes å føres * Beviset må være fremskaffet på en "utilbørlig måte" * VIlkåret innebærer ikke at det må konstateres brudd på en klar lovregel, det er tilstrekkelig at beviset er skaffet til veie på en måte som må karakteriseres som illojal og støtende, jf. Rt. 1997 s. 795 som gjaldt lydopptak av en fars telefonsamtale med barna. * Krever ikke, men vil være oppfylt hvis det er innhentet på en ulovlig måte, se at det før var vilkår om "ulovlig" * Rt. 1991 s. 616 A (Videoovervåkning). Gjaldt skjult videoovervåkning. Høyesterett fant det ikke avgjørende om videopptakene stred mot formell lov. Isteden la førstvoterende avgjørende vekt på at "fremgangsmåten medfører et slikt inngrep i den personlige integritet at den ut fra alminnelige personvernhensyn i utgangspunktet før anses uakseptabelt" * Utgangspunktet er at hvert bevis må vurderes for seg * "særlige tilfeller" kan nekte bevisføringen * Må foretas en helhetsvurdering av om beviset skal avskjæres eller ikke * "særlige tilfeller" indikerer at det er en snever unntaksregel. * Det skal særlige tungtveiende grunner til for å gjøre unntak fra prinsippet om fri bevisførsel * et er uttalt i forarbeidene at det normalt vil være tungtveiende rettssikkerhetshensyn, herunder personvernhensyn, som vil tilsi at et bevis skal nektes å føres, eller at beviset er fremskaffet ved en alvorlig straffbar handling som er foretatt i hensikt om å fremskaffe beviset. * Hensynene som tilsier at beviset må avskjæres, må veies opp mot hensynet til sakens opplysning og det materielle sannhetsprinsipp. * Det vil ha en sentral betydning om tillatelse til å føre bevist vil kunne oppfattes som en fortsatt eller gjentatt krenkelse * Andre momenter er hvor alvorlig krenkelsen er, om det dreier seg om en materiell integritetskrenkelse eller "kun" brudd på formelle regler ved ervervelsen av beviset, om overtredelsen har betydning for bevisverdien, og om det ville ha vært mulig å skaffe opplysningene på en annen måte, jf. forarbeider. * Kan eventuelt være der det vil sies å være uforsvarlig etter EMK art. 6 nr. 1 å føre et slikt bevis. * Rettspraksis * Rt. 1991 s. 616 (Videoovervåkning) Høyestett asvkar et ulovlig videoopptak på arbeidsplassen som bevis i en straffesak mot en ansatt kassadame. Begrunnelsen var at 1) domstolen kunne motvirke slike krenkelser, 2) det ville virke støtende å tillate bruken, 3) og det ville kunne oppfattes som en ny krenkelse for den som var blitt overvåket. * Rt. 1997 s. 795. I forbindelse med en tvist om saværsrett tok moren i hemmelighet opp et lydbånd med telefonsamtaler fra faren hadde med barna. Lydopptaket var ikke ulovlig, men det ble ansett som utilbørlig fordi det var illojalt og støtende, og bel avskåret. * Rt. 2007 s. 902 Scancem: er avsagt etter tivstemålovens ulovfestede regler, men er fremdeles relevant for oss. Et engelsk selskap hadde på oppdrag fra saksøker fått tilgang til opplysninger og dokumenter fra diverse banker. Dette var gjort ved å uriktig opplyse at man arbeidet for bankene. Spørsmålet var om dokumentene skulle avskjæres. Utvalget mente at dokumentbevisene var ervervet på en utilbørlig måte, men kom til at de likevel burde tillates ført. * Dette fordi det ikke var mulig for saksøker å innhente opplysningene på en annen måte * Det utgjorde ikke noe alvorlig integritetskrenkelse * Var heller ikke noen ny eller fortsatt krenkelse. * § 22-10 Bevisfritak for forretningshemmeligheter * Utrykket omfatter blant annet det som av konkurransemessig betydning er å hemmeligholde

Question 43

Vurder de alminnelige begrensningene i retten til å føre bevis, jf. § 21-7

Answer 43

* Utgangspunktet er at partene har rett til å føre de bevis de ønsker, jf. § 21-3 * Unntaket fra dette krever uttrykkelig lovhjemmel. * Men må likevel oppfylle de alminnelige begrensninger i retten til å føre bevis, jf. § 21-7. * "Bevis om faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes", § 21-7 (1) * En lav terskel ved "kan være av betydning" * Må vurderes om beviset, ut fra hva beviset skal gi, kan kaste lys over et av de bevistemaene som er aktuelle i saken, og da særlig ut fra saksøkerens påstandsgrunnlag. * Må ses opp mot hvor relevant det kan være for å avgjøre bevistemaet. * Men det er ikke tilstrekkelig at det kun er av en liten betydning eller perifert. I så tilfelle må det heller avskjæres av andre ledd bokstav b. * Vurderingen må skje på grunnlag av partenes pretensjoner. * "Kan" * andre ledd bokstav a * Ikke er klarlagt etter § 21-6 (2) * Er ikke disse oppfylt, vil parten normalt ha anledning til å foreta retting, jf. rettens veiledningsplikt § 11-5. * andre ledd bokstav b * ikke er "egnet" til å "styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig" * Ordlyden tiliser at beviset må sees i sammenheng med de andre bevisene som danner grunnlaget for avgjørelsen, og hvis ikke det beviset kan styrke avgjørelsen noe ytterligere utover de bevisene som foreligger, kan retten avskjære det. * Bestemmelsen dekker både bevis som etter sin art eller karakter vil måtte tillegges liten betydning, og situasjoner der det tilbys overskudd av bevis. * Bør etter lovkommentar ses i sammenehng med § 21-8 om proporsjonalitetsbegrensninger. * Det skal være et rimelig forhold mellom den betydningen tvisten har og omfanget av bevisførselen. Må ses til tvistens økonomiske verdi, partenes behov for rettsavklaring, samt øvrige eventuelle ideelle interessler partene kan ha i avgjørelsen, jf. forarbeider. * Altså: Dette handler om hvilken bevisverdi det aktuelle beviset har for tvisten, sett opp mot det foreliggende bevisbildet med dets klarheter og uklarheter, samt avstanden i uenighet mellom partene og evenetuelle forsøk på forlik og sånt. * Andre ledd bokstav c * Retten finner det nødvendig å føre på annen måte * Kan gjelde ulike situasjoner * "der beviset kan føres på en mer påltelig måte * Tar sikte på tilfeller hvor bevis blir tilbud, har en lav eller usikker bevisverdi, men det er mulig å føre det på en annen måte. Se her tilfeller med kopi av dokumenter, der det er av betydning praktisk mulig å fremlegge original, eller der det benyttes av "hearsay evidence", hvor det heller er bedre å avhøre tredjemannen direkte. * omkostningene må her vurderes for rettens "annen måte".

Question 44

Hvordan vurdere rettens bevisføring?

Answer 44

* Hva er utgangspunktet? * Utgangspunktet følger av § 11-2 (2) 1.pkt. om at "partene har hovedansvaret for å sørge for bevisføring" * Men? * Men det fremgår av § 11-2 (2) 2. pkt. at retten "kan" sørge for bevisføring hvis ikke partene motsetter seg dette. * Forarbeidene sier at dette kan tenkes i en sak av stor betydning for parten, men hvor parten ikke har ressurser til å ivareta sine interesser på en forsvarlig måte.

Question 45

Hva er beviskravet i sivilprosessen?

Answer 45

* Den klare hovedrgel er at retten skal legge det mest sannsynlige faktum til grunn, det vil si alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig, jf. HR-2019-2344-A og langvarig rettspraksis. * Hensyn * Å få flest mulig materielt riktige avgjørelser over tid, ikke bare i vårt tilfelle. * Likestilling * Rettferdig risikofordeling? * ​ * Unntak i lov finnes. * Unntak i ulovfestet rett * Høyesterett har fremhold at det krever en særlig begrunnelse for å fravike hovedregelen, og at denne må veies opp mot de hensynene som tilsier at hovedregelen legges til grun * Videre er det på ulovfestet grunnlag gjort enkelte unntak fra overvektsprinsippet, typisk at det er lagt til grunn et skjerpet beviskrav der det faktum det er spørsmål om å bygge på, er **særlig belastende for parten**, eller der **bevissikringshensyn** tilsier en slik løsning, jf. HR-2019-2344-A. * Særlig **belastende**, kvalifisert klanderverdig, infamerende faktum overfor den ene part: **Konsekvenshensyn** * Rt. 2016 s. 2579 A: Oppsummerer at det normalt oppstilles kvalfisert beviskrav der det faktum spørsmålet bygges på, er kvalifisert klanderverdig, belastende eller infamerende for den ene parten. Men kryssende hensyn kan medføre at det ordinære beviskravet fastholdes. Dette vil bero på en avveining av det belastende forholdet mot de hesnynene som taler mot et skjerpet beviskrav. Dommen gjaldt en forsikringssak mellom etterlatte og avdødes forsikringselskap. Spørsmålet for Høyesterett var om dødsfallet var en ulykke eller et selvmord, slik at forsikringsselskapet ikke måtte utbetale forsikring. Høyesterett kom til at det alminnelige kravet til sannsynlighetsovervekt gjaldt. Begrunnelsen var at samfunssynet på selvmord hadde endret seg, og det var ikke like belastende eller klanderverdig å få noe konstatert som et selvmord. Dette var i grensetilfelle. * Typisk ved borgerlige krav i straffesaker, der det oppstilles krav om erstatning og oppreisning etter frifinning for alvorlige kroppskrenkelser. Men ingen generell regel om dette! * Men det er likevel at selve virkningen av dommen skal være belastende som ikke er avgjørende, men presmissene på grunn av de konkrete faktiske anførslene. * der **bevissikringshensyn** tilsier et sterkere beviskrav * Det fremgår av forarbeidene at det kan bli tale om kvalifisert sannsynlighetsovervekt av hensyn til bevissirkring, der en part har mulighet for å sikre bevis men ikke gjør det. Kan også være en situasjon der en part ved bebreidende opptreden har skapt den uklare bevissituasjonen. * Rt. 1976 s. 239 Motorhavari: Saken gjaldt spørsmål om en reparasjon på en lastebil var mangelfull. Høyesterett kom til at når verkstedet ikke hadde tillat undersøkelse av en pumpe som var skiftet, og dermed forsømt muligheten til å klarlegge årsaksforholdet, måtte bevistvilen gå ut over han * Rt. 1989 s. 674 Struma: Saken gjaldt erstatningskrav etter en mislykket struma-operajson som hadde ført til permanent skade. Høyesterett kom til at sykehuset ikke hadde sikret bevis godt nok etter feiloperasjonen. Dermed måtte den bevistvil som forelå om hvorvidt operasjonen var foretatt på en aktsom måte løses i disfavør av sykehuset

Question 46

Kan du fortelle om hva rettskraft er, og hensyn bak rettskraftsreglene? Også hvorvidt domstolens avgjørelser av prosessuelle forhold er rettskrafttige

Answer 46

* Rettskraft er at en rettsavgjørelse er bindende og endelig for partene i en sak, jf. § 19-15 * Det innebærer at domstolene ikke på nytt kan realitetsbehandle det kravet som ble avgjort i rettsavgjørelsen * Dette er atltså tale om en kompetansebegrensning for domstolen - dermed en avvisningsgrunn * Sondringer * Rettskraft og tvangskraft * Tvangskraft er den vinnendes part krav på å få dommen gjennomført ved hjelp av statens tvangsapparat. * Rettskraft handler om kompetansebegrensing og hindrer realitetsbehandling av dom, mens tvangskraft handler om å inndrive kravet sitt etter en rettskraftig dom. * Dessuten er det noen rettskraftige dommer som ikke gir tvangskraft, herunder fastsettelsedommer * Og noen dommer kan tvangsgjennomføres uten rettskraftig dom, jf. tvangsl. § 4-1. Se eksigible gjeldsbrev, jf. tvangsl. § 7-2 * Rettskraft og prejudikatskraft * Rettskraft er prosessuelt fenomen, mens prejudikat er et rettskildemessig fenomen * Rettskraft og beviskraft * Handler om dommens betydning som bevis i en fremtidig sak. * Alle dommer kan ha beviskraft, selv ikke de som er rettskraftige. * Beviskraften en dom har er ikke bindende, men kan inngå som et moment i bevisbedømmelsen, sammen med alle de andre bevisene i den respektive sak. * Hensyn/begrunnelsen for rettskraftsreglene * Inrettelseshensynet * Den som har vunnet saken skal kunne innrette seg etter at det han har vunnet tilhører i fremtiden. * Den som har tapt skane skal kunne innrette seg at han ikke trenger å betale noe mer enn dommen går ut på * Er dommen rettskraftig, er det klart at "kampen er over", for man slipper å kjempe en ny rettskamp, slipper ny realitetsbehandling. * Prosessøkonomiske hensyn * Kan bli dyrt hvis samme krav skal kunne kreves realitetsbehandlet uendelig antall ganger, for både partene og domstolsapparatet * Sammenheng med ankereglene, om at det gjelder felles for alle i samfunnet, basert på rettskraftsreglene, hvor lenge man har mulighet for å vente med å anke. * Målet om materielt riktig dom * Yter en motstand mot rettskraftslæren * Hensynet til flest mulig materielt riktige dommer skal ivaretas ved å presse frem en best mulig prosess før dommen blir rettskraftig. Når aprtene ved at en avgjørelse vil få rettskraft ved domstolene, har de gode insentiver til å forberede seg så godt som mulig å opplyse saken i best mulig grad. * Men der en oppdager senere at en dom ganske sikkert er materielt uriktig, yter dette motstand mot prinisppet om materielt riktig dom * Derfor er gjenåpningsreglene for å bøte på dette * Domstolens avgjørelser av prosessuelle forhold * Beslutninger og kjennelser vil oftest dreie seg om prosessuelle forhold * Men realitetskjennelser har rettskraft. * Rettskraftsreglene er utviklet med tanke på realitetsavgjørelser, og må anvendes med forsiktiget på avgjørelser om prosessuelle forhold * Avvisningsskjennelser har rettskraft, jf. hovedregel fra forarbeider og rettspraksis * Spørsmålet kommer typisk opp dersom domstolen avviser et krav eller søksmål, ankefristen for avvisningskjennelsen går ut, også prøver den samme personen å fremme det samme søksmålet en gang til * I så fall, må det være noe nytt som har dukket opp, som fjerner avvisnignsgrunnen, jf. Rt. 2007 s. 234. * Materiell vs. formell rettskraft * Formell * Angir bare _når_ den materielle rettskraften inntrer, ikke egen virkning * § 19-14 (1) at den er rettskraftig "når den ikke lenger kan angripes med ordinæere rettsmidler" * Her er anke det viktigste ordinære rettsmiddelet, jf. § 29-5 som vanligvis er på 1 måned. * Materiell rettskraft * Resultatet i dommen skal legge uprøvd til grunn av domstolene i senere saker, jf. § 19-15. * Dette angir rettskraftvirkningens innhold * Den materielle rettskraftens positive og negative side * Negativ rettskraft: Retten skal avvise et søksmål om et forhold som er rettskraftig avgjort i en tidlgiere dom, jf. § 19-15 (3) * At et krav ikke allerede er rettskraftig avgjort, er dessuten en prosessforutsetning * Tvl. § 19-15 (3) gi to unntak fra den negative rettskraften * "om ikke saksøkeren på grunn av tvist om avgjørelsens bindende virkning [...] likevel har søksmålsinteresse etter § 1-3 * Bestemmelsen åpner for å gå til søksmål om tolkingen av hva som er avgjort i en tidligere avsagt og rettskraftig dom. Det er et unntak fra rettskraftsvirkningen fordi det kan medføre en viss begrenset realitetsbehandling av et krav som allerede er rettskraftig avgjort. * "eller andre særlige forhold likevel har søksmålsinteresse etter § 1-3 * Eksempel er å reise en ny sak kun for å avbryte foreldelsesfristen. * Positiv rettskraft: En domstol skal i en senere sak om andre krav legge til grunn den rettskraftige dommen dersom det er nødvendig for å løse den nye saken * § 19-15 (2) "uten realitetsbehandling legges til grunn i en ny sak der retten må ta stilling til kravet for å avgjøre saken" * Blir et konkret prejudikat for den konkrete saken * Eks: dom nr. 1 sier at A ikke har fiskerett i vannet til B. Hvis B i sak nr. 2 krever erstatning for ulovlig fiske fra A, skal retten uprøvd legge til grunn at A ikke har fiskerett. Da skal domstolene bare realitestbehandle vilkårene for erstatning.

Question 47

Kan du vurdere spørsmålet om "kravet" rettskraftig avgjort i en tidligere dom?

Answer 47

* Bestemmelsen i § 19-15 (3) gir uttrykk for at det er en absolutt prosessforutsetning at de krav som er reist søksmål om, ikke allerede er rettskraftig avgjort "mellom samme parter" * Saken i den første dommen er "rettskraftig avgjort" fordi ankefristen er gått ut, jf. § 19-14 (1), jf. § 29-15. * Dette gjelder de "samme parter" * Det må dermed avgjøres om det nye søksmålet omhandler det samme "krav" som er rettskraftig avgjort i den eldre dommen. * Tvisteloven gir ikke retningslijer for vurderingen av hva som er samme krav og hva som må anses som et nytt krav. * Spørsmålet må løses på bakgrunn av de regler og retningslinjer som følger av forarbeidene, rettspraksis og juridisk teori. * For å ta stilling til spørsmålet må det først klarlegges hva som ble rettskraftig avgjort ved dom i sak nr. 1 (tolkningsspørsmålet), og dermed må det vurderes om det krav som gjøres gjeldende i sak nr. 2 er det samme kravet som i sak nr. 1 (identitetsspørsmålet) * **Klarleggeing av hva som ble avgjort ved dom i sak nr. 1 - tolkningsspørsmålet** * Utgangspunktet tas i domsslutningens ordlyd, men det kan være nødvendig å trekke inn domspremissene, partenes påstander, partenes anførsler og andre forhold, jf. forarbeid og rettspraksis. * Domme tolkes objektivt - vurdere hva dommen med rimelighet kan sies å gå ut på. * Det er kravet eller tvistegjenstanden som blir rettskraftig avgjort * Innebærer at domstolene har truffet en rettskraftig avgjørelse når hele kravet er avgjort, selv om avgjørelsen bare er basert på ett av flere alternative påstandsgrunnlag. * Begrunnes i 1) prosessøkonomiske hensyn: insentiv til at partene uttømmer alle mulige påstandsgrunnlag når saken først står for domstolen, og 2) partsautonomi: hvis parten velger å ikke ta inn et påstandsgrunnlag får parten selv ta konsekvensen av det valget. * Prejudisielle forhold blir ikke rettskraftig avgjort * Det er sikkert utgangspunkt at den materielle rettskraftsvirkningen ikke omfatter prejudisielle forhold, jf. bla. HR-2018-1130-A Rørleggertjeneste-saken. * Kan unntas dersom det det særlig nær sammenheng mellom kravet som er tvistegjenstand og det prejudisielle spørsmålet, for eksempel en innsigelse mot kravet som ikke selv står i et selvstendig rettsforhold. Er det ikke regnet som et selvstendig rettsforhold, blir det rettskraftig avgjort uten hesnyn til om det har vært eller ikke fremmet i den første saken, jf. HR-2018-1130-A Rørleggertjeneste-saken. * Vedrørende motkrav , må saksøkte bringe kravet inn etter bestemmelsen § 15-1 (2), jf. forarbiedene. Da blir kravet til tvistegjenstand i saken. Det må være prinsipalt tilsvarspåstand, ikke subsidiært (semoppgave 18c om Oline). * **Identitetsspørsmålet - hva er samme krav?** * Det beror på på en totalbedømmelse av flere forhold. 1) Kvalitativt like rettsfølger, 2) Rettsvilkårene, 3)de interesser rettsreglene verner, og 4) tradisjon, jf. forarbeidene og rettspraksis og juridisk teori. Prosessøkonomiske hensyn er et sentralt moment som blir fremmet i senere rettspraksis, deriblant. Rørleggertjenestesaken. * Kvalitative like rettsfølger/rettsvirkninger * Dette er etter forarbeidene det viktigste momentet. * Rt. 2000 s. 138 (Fet-kommune): Kommunen gikk til sak mot Akershus fylkeskommune med påstand om oppjustering av vederlaget for et e-verk. I ankseinstansen ønsket Fet-kommune å endre påstanden til at eiendomsretten til e-verket skulle føres tilbake til Fet kommune. Avgjørende var om dette var samme krav. HR la til grunn at spørsmålet om samme krav måtte bero på en totalvurdering. Ettersom tilbakeføring av eiendomsretten er kvalitativt annen rettsvirkning enn justuering av vederlaget, måtte det klare utgangspunktet være at det er to ulike krav. * Hvis rettsvirkningene er kvalitativt like, vil det ha betydning for om virkningene kan kumulers eller om de er alternative, jf. forarbeidene. Er de alternative,er det samme krav. Kan de kumuleres, er det flere krav. * Hvis rettsvirkningene er kvantiativt ulike, vil det være et sterkt argument for at det er snakk om ulike krav * Genrelle typeulikheter * Eiendomsrett vs. bruksrett * Fastsettelsesdom vs. fullbyrdelsesdom * Ugyldighet vs. erstatning i forvaltningsretten * * Rettsvilkårene/faktiske vilkårene * Hvis rettsvirkningene er like, er det vanligvis likevel snakk om to ulike krav hvis det er vesensforskjeller mellom de faktiske betingelsene for å nå frem med kravene, jf. forarbeidene. Dette er et mindre moment enn rettsvirkningene, jf. forarbeidene. * HR-2018-2190-A [Tilbakebetaling av husleie]: At rettsvilkårene for å tilkjennes sakskostnader var svært ulike ble brukt som argument. I den første avgjørelsen berodde kravet på saksomkostnigner på en vurdering om kommunen hadde vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige etter tvl. § 20-2. I den andre saken var det "en helt annen vurdeing", hvor det avgjørende var om beløpet inngikk i utleiers "dokumenterte årlige bruttokostnader tilknyttet leieobjektet" etter avtalen. To helt forskjellige grunnlag, tvl. vs. leiekontrakt, men ikke bare det. Viktige er dat det bygger både på _et annet faktum_ og et annet rettslig grunnlag enn den forrige dommen. * Interesser * Hvis reglene skal ivareta omtrent samme interesser, er det et argument for at det er samme krav. Hvis rettsreglene skal ivareta ulike interesser, er det nromalt snakk om ulike krav. * HR-2018-2190-A tilbakebetaling av husleie. Her var heller ikke interessen det samme. Tvl. kap 20 gir regler om fordelingen av sakskostnader blant annet ut fra vurderinger av hvem som har vunnet saken. Leieavtalens formål er å sikre at leietakeren dekker tuleirs kostnader ved finansiering og drift av Tørkeriet. Dette trakk også i retning av det var to forskjellige rettsforhold. * Tradisjon * Kan være relevant der det er grensetilfeller etter de 3 første momentene. * Er krav på prisavslag og krav på erstatning det samme kravet? (faller egt. * Rt. 2000 s.199 Pelsdyrhall-dommen argumenterer for at at de ikke er samme krav fordi det er ulik utmålingsmetode. * HR-2018-1130-A Rørleggertjeneste-saken legger til grunn at krav på prisavslag og krav på erstatning er det samme kravet. Begrunner det i prosessøkonomise hensyn, som er tungtveiende bakgrunn for rettskraftsinstituttet. * ^Sier likevel at det kan gjøres gjeldende dersom kravet er basert på omstendigheter som har oppstått etter at den første saken ble tatt opp til doms.

Question 48

Hva skjer dersom en part frafaller søksmålet sitt etter stevning/rettsmøte, men før det er fattet avgjørese av retten?

Answer 48

* Det er regulert av § 18-4. * Før kravet er forkynt for motparten eller satt fram rettsmøte, er det fri adgang til å trekke krave ttilbake og eventuelt fremsette det i en ny sak * Da er det ikke "oppgitt", men etter alminnelig trukket fritt tilbake med ingen virkninger * Trekkes kravet tilbake _etter_ ^, men før "rettens avgjørelse er truffet", regnes det som "oppgitt" * "oppgitt" betyr bortfalt. * Da har motparten adgang til å "kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7. * Rt. 2011 s. 444: Sier at frafallspartern har fri rådigeht over kravet, og når vedkommende oppgir det, vil det uten videre foreligge "enighet" etter § 9-7, og motparten kan kreve frifinnelsesdom etter § 9-7. Det er ikke noe vilkår for dom etter § 18-4, jf. § 9-7 at partene er enige om de faktiske og rettslige spørsmål. * Slik Rt. 2009 s. 1062 løser det: "Høyesterett bemerker at If Skadeforsikring NUF og K har frafalt sine krav på et tidspunkt som medfører at kravene regnes som oppgitt, jf. tvisteloven § 18-4 første og annet ledd. A har krevd at saken tas opp til rettslig avgjørelse, jf. tvisteloven § 18-4 første ledd annet punktum, jf. § 30-8 første ledd jf. § 9-7. Høyesterett finner at vilkårene for å avsi frifinnelsesdom er til stede, og A blir etter dette å frifinne for kravene om erstatning fra If Skadeforsikring NUF og K"

Question 49

Hvordan vurdere tilfellet der en dom er rettskraftig avgjort, men domstol eller offentlig myndiget innen ti år har truffet en endelig avgjørelse som "rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom", jf. § 19-15 (4)?

Answer 49

* Slå fast at det gjelder samme krav, slik at utgangspunktet er at retten skal avvise søksmålet etter § 19-15 (3). * Slå fast at det har blitt truffet en ny avgjørelse av offentlig myndighet innen ti år. * Vilkåret "ble lagt til grunn" * Den endelige avgjørelsen må i vesentlig grad berøre det som ble lagt til grunn i sak nr. 1. Det må etter dette tolkes hva som ble lagt til grunn i sak nr.1 * Vilkåret "rokker vesentlig ved" * Oppstiller et vesentlighetskriterium. Det må foretas en konkret helhetsvurdering. Den etterfølgende myndighetsbeslutningen må endre på noe som har vært av sentral betydning for sakens utfall. Det er ikke stilrekkleig å sannsynliggjøre at domsresultatet ville blitt annerledes, det må ha blitt ganske annereldes. * Av lovkommentar omfatter det ikke tilfeller hvor det ved ny lovgivning skjer en endring i gjeldende rett. Heller ikke dersom anleggels av ny sak begrunnes i at det er vesentlige endringe ri samfunnsforhold og nye holndninger. * Kommer frem av forarbeidene at unntaket er ment for der det offentlige er part i sak nr.2, men kan også skje mellom to private parter. Vil ved sistnevnte tilfelle bero på hvem part som bør bære risikoen for at en slik avgjørelse ble truffet. * Virkningen * Når vilkårene i fjerde ledd er til stede, kan en part uten hinder av annet og tredje ledd påberope seg myndighetsbeslutningen enten i en ny sak om kravet (negativ rettskraftsvirkningen oppheves), eller prejudisuelt i en sak der avgjørelsen av kravet i sak nr. 1 ellers ville ha blitt lagt til grunn (den positive rettskraftsvirkningen oppheves)

Question 50

Hva innebærer avledet rettskraft?

Answer 50

* Hva er utgangspunktet? * At en rettskraftig avgjørelse er "bindende for partene", jf. § 19-15 (1) 1.pkt. * Forarbeidene sier at det er den formelle partsstilling som er avgjørende, ikke hvem som reelt har interesse i saken. * Begrunnelse: partsautonomi. Urimelig dersom andre enn paretnes skal bindes av deres prosesshandlinger * Avledet retstkraft * § 19-15 (1) 2.pkt. "for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden" * Ordlyden: En rettskraftig dom binder også den suksessor som utleder sin rett fra en av partene ved avtale, arv eller på annen måte * Forarbeidene: de materielle rettsregler begrunner at tredjeperson er bundet av, eller kan påberopee seg, en avgjørelse som fastlegger forholdet mellom partene i saken. Typiske eksempler er overdragelse av tvistegjenstanden og øvrige former for suksesjon av denne, og regler om representasjon i selskaper eller sammenslutninger * Begrunnelse: Tredjemann måtte også respektert en avtale mellom partene om det samme. Uten betydning om partenes rettsforhold blir normert ved dom eller avtale for tredjemann. Noe annet ville blitt illusorisk. Også det alminnelige formuerettslige prinsippet om at ingen kan overta en større rett enn det avhenderen hadde.

Question 51

Hvordan skal en påstand ved stevning utformes?

Answer 51

* Dette reguleres av § 9-2 * Første ledd * Skal være skriftlig eller muntlig etter § 12-1 (2) (generelt om prosesskriv) * Andre ledd * Bokstav C) "det krav som gjrøes gjeldende, og en påstand som angir det domsresultatet saksøkeren krever" * Handler om å være tydelig på hva kravet er, og hva man ønsker etter dette kravet. Kan forstås det slik at kravet skal ha et eget påstandsgrunnlag? I hvert fal er dette en fin inngang for å argumentere for at man bør dele opp påstandene sine etter ulike krav etter ulike påstandsgrunnlag. * Ordlyden tilsier at det må angis en egen påstand for hver av kravene. * Forarbeidene sier at ulike erstatnignstyper er såpass ulike at de må regnes som ulike krav. Dette kan man legge til grunn * Hensyn * Motparten skal vite hva han skal utøve kontradiksjon mot, herunder hva han skal kunne ta stilling til etter kravene, jf. § 9-2 (3) 2. pkt. * Retten må kunne skille mellom ulike krav, mtp. litispendens §18-5 og rettskraft § 19-15 og deres kompetanse etter partenes prosesshandlinger etter § 11-2 (1) * Effektiviserere saksbehandlingen slik at parten skal kunne vite hvordan de skal innrette seg når det blir avsagt dom og skille seg fra en tidligere sak som er rettskraftig * bokstav d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet * Det sentrale er å gi motpatrten grunnlag for å ta stilling tik kravet og forberede saken, jf. tredje ledd anent punktu,. Redegjørelsen trenger derfor ikke å være detaljert, og heller ikke innbære noe skriftlig prosedyre. * Virkning * Er ikke dette tilfredsstilt, har rettens veiledningsplikt etter § 11-5 (1), og kan veilede til retting § 16-5.

Question 52

Hva må en part oppfylle ved bevistilbud?

Answer 52

* Dette fremgår av § 21-6 * Første ledd * Angi hvilke bevis de vil føre * Skal altså gi en oversikt til motparten * Andre ledd * "angi hva beviset skal godtgjøre" * Slik at motparten skal være i stand til å forberede eventuell imøtegåelse av beviset og forberede egen bevisførsel * Må vurderes etter de konkrete forhold, herunder forhold som stevning og bevisoppgaven i saken generelt *

Question 53

Hvilke krav gjelder det for å føre skriftlige erklæringer?

Answer 53

* Utgangspunktet for muntlige saker er at bevisøene skal føres "direkte for den dømmende rett", jf. § 21-9. * Kan imidlertid unntas etter § 21-10 Fjernavhør, § 21-11 Bevisopptak, og § 21-12 Skriftlige forklaringer som bevis * * § 21-12 første ledd * "skriftlig erklæring i saken fra sakkyndig etter § 25-5 kan føres som bevis" * Gjelder kun rettsoppnevnte sakkyndige. Andre sakkyndige regnes som vitner. * § 21-12 andre ledd * "skriftlig forklaring i saken" * "i saken" * Ordlyden "i saken" tilsier at alle skriftlige forklaringer som skal bruke i saken gjelder * Forarbeidene presiser at det ikke var ment å endre rettstilstanden ved endring av formuleringen "i anledning saken" av tvistemålsloven. * I rettspraksis er det lagt til grunn at den aktuelle forklaringen må være avgitt eller innhentet med formål om å bruk ved den _rettslige_ behandlingen av tvisten. Vanlige forståelsen etter rettspraksis er at dersom den er innhentet for å være gjenstand for bevisføring i anledning saken, vil det oppfylle vilkåret "i saken" * Det er en presumsjon for at bevis er avgitt i saken hvis det er innhentet etter at forliksklage eller stevning er innsendt, jf. Rt. 1997 s. 2043. Er den innhentet tidlgiere, må det foretas en konkret vurdering * Rt. 2007 s. 920 Scancem. Det er ikke tilstrekkelig at den er utarbeidet eller innhentet i anledning av den tvisten som er brakt inn for retten, dersom det dominerende formålet med utarbeidelsen ikke har vært at den skulle brukes i forberedelsen av en rettssak. * "forklaring" i saken * I rettspraksis har bestemmelsen blitt tolket innskrenkde ved at den ikke kommer til anvendelse på hjelpedokumenter med kurante opplysinger som det vanskelig kan stilles tvil til, og ikke inneholder vurderinger. * Vil ofte være offentlige e registre, bekreftelse fra bank om saldoen fra en konto eller fra arbeidsgiver om en tilsatt persons årslønn * Begrunnelsen for dette er at det ikke er grunn til å tvile på opplysningene, og da kommer ikke kontradiksjonsbetraktninger like sterkt frem her. * Ettersom tvl. kap 21 bare gjelder det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken, vil juridiske utrednigner og forklaringer som redegjør for rettspørsmål falle utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. * enighet i saken * Ordlyden tilseri at det må skje etter uttrykkelig enighet. * Kan skje gjennom konkludent atferd eller passivitet, jf. forarbeidene. * Rt. 2007 s.920 Sancem: Et av spørslmålene i saken var om bevis kunne nektes lest opp fordi de var blitt til i anledning saken. Høyesterett uttalte her at samtykke kunne gis også ved konkludent atferd. Men når det omtvistede bevistilbudet allerede var gitt i stevningen, og partenes prosesfullmektig ikke hadde protesert mot bevisføring før under hovedforhandlingen i ankeinstans, måtte han anses å ha samtykket fremleggelsen. * Hensyn * Bevisumiddelbarhet * Trekker opp grensen mellom vitnebevis og dokumentbevis * Virkning * Hvis man kommer til at beviset ikke er angitt "i saken", så kan det føres skriftlig. * Men ved skriftlig forklaring av subbjekt i § 22-5, som psykolog i seminaroppgave 22, så innehar vedkommende taushetsplikt * Da kan ikke motparten imøtegå beviset, i henhold til kontradiksjon etter § 1-1 (2) andre strekpunkt. * Her kommer § 21-7 (c) inn, om at retten kan føre finne det nødvendig å føre bevis på en annen måte * Her er det nødvendig ettersom kontradiksjon ikke etterleves. * Retten kan finne det nødvendig å fremsette betingelse om at psykologen må kunne stilles som vtine og oppheve taushetsplikt. Hvis ikke, avskjærer retten beviset. * Kan se til HR-2017-2262-A som handlet om at HR ikke godtok erklæring fordi det ikke var mulighet for kontradiksjon.

Question 54

Fremlegging av juridiske utredninger

Answer 54

* "Juridiske utredninger foranlediget av saken" * Når den er skrevet som en konsekvens av saken eller med henblikk på den og omfatter utrednigner som er avgitt med tanke på å skulle i det aktuelle søksmålet, jf. HR-2019-841-U. Dette er med hensyn til å ivareta kontradiksjon for motparten. * Det er uten betydning om utredningen tar stilling til det konkrete rettsforhold, eller bare uttaler seg om generelle rettsspørsmål, se rettspraksis. * Juridiske utredninger partene/prosessfullmektigene inngir om rettsspørsmålene i saken er ikke omfattet - altså tradisjonell rettskildemateriale

Question 55

Fraværsdom

Answer 55

* Utgangspunktet er at partene har møteplikt etter § 6-6 (1) * Etter § 6-6 (3) avsises "fraværsdom hvis vilkårene er oppfylt" dersom "klagemotparten" uteblir. * Er ikke vilkårene for fraværsdom oppfylt, utsettes saken * Hvis ikke den møtende part krever behandlignen innstilt. * § 6-10 (3) ?

Question 56

Oppfriskning

Answer 56

* Virkeområdet * En avvisningskjennelse etter § 16-9 eller en fraværsdom etter § 16-10 kan angripes "ved begjæring om oppfriskning", jf. § 16-11. * Tre typetilfeller * 1. Et alternativ til fraværsavgjørelse, se tvl. § 16-6 (1) og (2). Saken fortsetter da uten at det treffes noen fraværsavgjørelse. * 2. Kan tenkes at oppfriskning er blitt begjært, men at retten ikke finner vilkårene for oppfriskning oppfylt, og isteden avsier fraværsavgjørelse. Da er oppfriskningsspørsmålet allerede vurdert, og det riktige rettsmiddelet blir at fraværsavgjørelsen ankes, se § 16-11 (2), med påstand om oppfriskning. Da blir det opp til ankedomstole å avgjøre om oppfriskning skal gis, eller om anken skal forkastes * 3. Der retten har avsagt fraværsavgjørelse uten å vurdere spørsmålet om oppfriskning, fordi det ikke har blitt begjært. Da er det å begjære om oppfriskning etter § 16-11 (1) som er det riktige rettsmiddelet. Da må denne domstolen avgjøre oppfriskningsspørsmålet. * Vilkårene for oppfriskning, jf. § 16-12 * Ved fraværstilfeller * Første ledd: en past som hadde "gyldig fravær etter annet ledd og ikke kan bebreiredes for å ha unnlatt å søke forlenget eller rettsmøtet omberammet i tide * "når avgjørelsen er avsagt med urette" * Går ut på at domstolens avgjørelse om avgjørelse etter § 16-9 eller § 16-10 er feil. * tredje ledd "vil være uriemlig å nekte parten videre behandling på grunn av forsømmelsen * Dette er domstolens skjønnsmessige adgang til å gi oppfriskning. * Det må foretas en interesseavviening * Momente er ikke uttømmende * "Forsømmelsens karakter" * Hvor langt var oversittelsen? * Var forsømmelsen fullmektigens feil? De identifiseres med parten etter tvl. § 3-5, men er likevel et lite moment * Var det sentrale og tydelige regler, f.eks. ankeregler? * "partenes interesse i å foreta prosesshandlingen" * Saken art og verdier som står på still * Er det åpenbart hva sakens utfall ville blitt? Eller er det tvilsomt? * Har saken blitt realitetsbehandlet i en tidligere instans? * Dersom en oppfriskning neppe vil føre til medhold i realiteten, taler prosessøkonomiske hensyn for å nekte oppfriskning * "hensynet til motparten" * Hvor lang var fristoversittelsen? * Har han innrettet seg? * Generelt sett: * Lavere terskel for å tillate oppfriskning av en fraværsdom enn en vanlig dom. Dette er fordi avgjørelsen ikke har blitt fullstendig realitetsbehandlet med hensyn til motpartens kontradiksjon. ​ * Rt. 2013 s. 1672 U * Anke over avgjørelse i Trygderetten. Lagt vekt på saken var av særlig velferdsmesig betydning på et område der forvaltningen bør være forberedt på at motparten ikke alltid er i stand til å ivareta sine egne interesser innen utløpet av frister. Saksøker hadde ME-lidelser, og dette var bakgrunnen for at oppfriskningen ble tillat, til tross for ti måneders ovresittelse. * Fristen for å begjære oppfriskning. jf. § 16-13 * Første ledd * Kan begjæres før avvisning etter § 16-9 eller fraværsdom etter § 16-10 * Andre ledd * Fristen er 1 måned * Tredje ledd * For saken utenom avvisning etter § 16-9 og fraværsdom § 16-10, løper fristen fra forsømmelsen * Fjerde ledd * For § 16-9 og § 16-10, "løper fristen fra avgjørelsen er forkynt" *

Question 57

Spørsmål om inhabilitet

Answer 57

* Utgangspunktet er at en dommer er nromalt ikke inhabil dersom han tidligere har behandlet saken i _samme_ instans, jf domstolloven § 106 nr. 8 * Men etter rettspraksis kan inhabilitet foreligge dersom det spørsmålet som skal avgjøres foreligger i nøyaktig samme form da det ble behandelt første gang. * domstolloven § 108 "når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans [habilitet] * EMK har åpnet for at det er både rom for subjektiv og objetkiv svekkelse av tillit * Men det er lite praksis på subjektiv svekkelse av tillit * Det er de ytre forholdene som vurderes ved objektivitet. * Rt. 2013 s. 1570 Objektivitet har større betydning i praksis. * etter andre punktum kan det vektlegges at en part krever at dommeren skal vike sete * Kontekstuell tolkning i lys av § 111 kan tilsi at partens krav skal vektlegges mindre i de tilfeller det er reist sent i saken. * 111 (2) om preklusjons av inhabilitetskrav * Må forstås strengt, og som hovedregel vil ikke dette medføre at § 108 utelukkes. * Dette fordi domstolen av eget tiltak må vurdere sin habilitetet, jf. rettspraksis. * Bestemmselen innebærer i praksis at dersom det er reist for sent, så skal det ikke legges vekt på etter § 108 2. pkt.

Question 59

**Hva kan være bevis i en straffesak?**

Answer 59

* Loven stiller ikke krav til bevis,s å spørsmål er snarere hva som *ikke er* et bevis. * Blir spørsmål om det aktuelle beviset har relevans for spørsmålet som er aktuelt i saken, og om det er noe som helst bevisverdi som kan belyse hva som er sannheten. * Et bevis må være _åpenbart_ uten bevisverdi eller beviskraft for at det kan nektes ført. * Hvem kan innhente bevis? * I utgangspunktet hvem som helst. * Legalitetsprinsippets skranker for bevisinnhenting og sikring * Grl. § 113 at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må grunnlag i lov. * Presiseres i dokument 16 (2011-2012) s. 249 om at det gjelder inngrep i den enkeltes rettsfære * Innebærer at det er lovfesting av legalitetsprinsippet, at det også gjelder for faktiske handlinger som bevisinnhenting * "rettssfære" forstås her som rettsgoder og eiendomserett. * Etterforskningstiltak som griper inn i dette vil kreve hjemmel i lov * Eksempler er makt mot person og bryte inn i privatlivet * Avlytting * Beslag av datamaskiner * Dette følger dessuten av EMK. * Konsekvensen er at mange etterforskningstiltak rammes av legalitetsprinsippet, men likevel vil visse etterforskningsmetoder ikke kreve hjemmel i lov fordi de anses som mindre inngripende * Spaning * Fordekt opptreden * Andre observerende eller manipulerende politimetoder * Kan ikke benytte metoder som strider mot Grl. og EMK * Kan forankres i at det da ikke vil være tale om "fair hearing" * Bevis som innhentes eller sikres ved overtredelse av disse fører til at bevisføringen ikke lenger blir "fair" og kan dermed ikke benyttes eller vil stride med EMK.

Question 60

Hva er rettens kompetanse til å fravike det faktiske grunnlaget for tiltalen?

Answer 60

* Det følger av § 38 (1) at retten ikke kan gå utenfor det "forhold" tiltalen gjelder. * Begrunnes i anklageprinsippet etter § 63. En person skal bare bli dømt for det man er anklaget for, ikke mer. * Bestemmelsen skal forstås analogisk for tilståelsessaker/ved siktelse. * (Skranken i § 38 er imidlertid uttrykk for et allment prosessuelt prinsipp som også må gjelde der saken behandles som en tilståelsessak. Bestemmelsen kommer derfor analogisk til anvendelse, selv om det ikke er tatt ut tiltalte mot Ås.) * Spørsmålet blir om saken til tross for endringen gjelder det samme "forhold", jf. § 38 * Ordlyden tilsier at retten ikke kan gå utenfor det faktum påtalemyndigheten har beskrevet som grunnlag for tiltalen etter § 252 (1) 3 og 4. * Men ordlyden gir ellers liten av veiledning av vurderingen av hva som er "forhold" * Den nærmere vurderingen av om man står overfor samme faktiske hendelsen er utviklet gjennom rettspraksis. I HR-2019-1259-A som viser til I Rt-2011-172(voldektesforsøk-dommen) tok Høyesterett stilling til om det kunne avsies dom for kroppskrenkelse eller kroppsskade når tiltalen gikk ut på forsøk på voldtekt. Høyesterett uttalte at for at den faktiske handling i en ny forfølgning skal anses å være den samme som i en tidligere, “**må den inngå i samme begivenhet**, **knytte seg til samme tidspunkt i hendelsesforløpet** og **bestå av de samme eller vesentlig de samme faktiske omstendigheter**” (avsnitt 18). * Dommen har overføringsverdi til den aktuelle saken ettersom en står overfor en tilsvarende vurdering av om retten har holdt seg innenfor den samme faktiske handlingen som påtalemyndigheten har omtalt. I det følgende tar jeg derfor utgangspunkt i vurderingskriteriene som følger av dommen. * Rettsvirkning * Hvis retten tar i bruk av et annet "forhold" enn grunnlaget for tiltalen, er utgangspunktet at de har gått utenfor sin kompetanse.

Question 61

Rettens kompetanse til å fravike det rettslige grunnlaget i tiltalen

Answer 61

* § 38 (2) 1 regulerer at retten ikke er bundet av tiltalen med hensyn til "det straffebud som skal anvendes på forholdet" * De står fritt til å foreta en subsumsjonsendring ved å anvende et annet straffebud enn det som er angitt i tiltalen, forutsatt at det er tale om det samme straffbare forhold etter første ledd. * Dette er i tråd med prinsippet om at retten har selvstendig ansvar for rettsanvendelsen. * Retten kan også ha plikt til å anvende et annet straffebud. I Rt. 2002 s. 900 kom Høyesterett til at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke hadde vurdert å anvende et annet straffebud enn det som var oppgitt i tiltalen og i stedet hadde frifunnet tiltalte. * Det er imidlertid i rettspraksis lagt til grunn at hvis straffebudet retten ønsker å anvende verner om "helt ulike interesser" enn straffebudet tiltalen bygger på, står man overfor et annet straffbart "forhold", selv om det faktiske grunnlaget for tiltalen ikke endrer. Således utgjør interesselæren et unntak fra retten subsumsjonsfrihet etter § 38 (2) 1.pkt. * Typisk der et straffebud utelukkende verner private interesser (eks kroppskrenkelse) i motsetning til straffebud som utelukkende verner allmenne interesser (vold mot offentlig tjenestemann), se seminaroppgave 23. * Det er bare i de tilfeller de verner helt ulike interesser at det alene kan begrunne at det er tale om to ulike straffbare forhold. Hvis interessene er delvis overlappende, må det foretas en mer omfattende helhetvurdering hvor interesseteorien bare utgjør ett element.

Question 62

Hva er rettens kompetanse til å fravike både det rettslige og det faktiske grunnlaget for tiltaen?

Answer 62

* Høyesterett har uttalt at det må foretas en helhetsvurdering, hvor det a**vgjørende er om de faktiske og rettslige endringene samlet sett medfører at det hele får en "_vesentlig annen rettslig karakter_**", jf. HR-2019-1259-A og Rt. 2011 s. 172 (Voldektsforsøk-domnen). * Vesentlige momenter er **hvilke interesser straffebudene tar sikte på å beskytte**, **utformingen av gjerningsbeskrivelsene/straffebudene**, **forskjell på strafferammene** * Interesselæren * Det er bare når de aktuelle straffebudene verner helt ulike interesser at interesseteorien alene kan begrnune at det er tale om forskjellige forhold * Ulik utforming av gjerningsbeskrivelse/straffebudene/vilkår * Blir det fokus på et helt annet hendelsesforløp? * Flytting av fokuset tidsmessig * Når det tidsmessige fokuset flyttes vesentlig i det faktiske hendelsesforløpet, er det lagt til grunn i rettspraksis at man normalt står ovenfor et nytt straffbart forhold * Ulike strafferanne * Det minst tungtveiende argumentet som tas i betraktning etter rettspraksis * Visse sikre typetilfeller: * Gradsforbrytelser: opp- eller nedsubsumering * Klart utgangspunkt at man ikke står ovenfor et annet straffbart forhold. Ofte bare rent kvantitative utvidelser eller innskrenkinger, enten objektivt eller subjektivt, og straffebudene verner om de samme interessene * Adgangen til å bygge på et mindre omfattende rettsfaktum * Klart utgangspunkt at retten kan domfelle etter et mindre alvorlig straffebud som verner (deler av) de samme interessene som tiltalen gjelder, så lenge faktumet som er beskrevet i tiltalen danner grunnlaget for domfellelsen * Adgangen til å bygge på et mer omfattende rettsfaktum * Kan normalt ikke bygge på et mer omfattende rettsfakutm ved å bringe et nytt element inn som gjør av overtredelsen får en helt annen karakter enn det faktiske forhold som er nevnt i tiltalen, da strider med første ledd. * Virkning av at retten har gått utenfor det straffbare "forhold" etter § 38. * Følger av fast praksis at det er en absolutt opphevelsesgrunn, selv om det ikke kan utledes av § 343 (2)

Question 63

Hva er vilkårene for å behandle en sak etter reglene om tilståelsesdom?

Answer 63

* Generelt - reguleres av § 248 * Alle parter, herunder påtalemyndigheten, siktede og retten må mene at saken bør behandles etter reglene om tilståelsesdom * Påtalemyndigheten * "Etter begjæring" av påtalemyndigheten, jf. § 284 (1) 1.pkt. * Siktede * "Med siktedes samtykke" * Ordlyden tilsier at siktede må si seg enig at den forenklede behandlingsmåten kan anvendes * Dessuten må samtykket gis overfor retten, jf. Rt 1999 s. 243. * Ikke nødvendig, heller ikke tilstrekkelig at samtykke gis overfor politiet * Det må være allment og ubetinget, ikke tilstrekkelig at det er begrenset eller betinget. * Samtykket må vare helt frem til dom avsies * Samtykket må være informert. * Retten * Retten "kan" pådømme tilståelsesdom "når den ikke finner det betenkelig" * Ordlyden gir anvisning på at det er retten til slutt som har ansvar for å påse at saksbehandlingen er forsvarlig på dette punkt. * I dette ligger det at det ikke må være holdepunkter for at hovedforhandling er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag i saken * Aktuelt dersom * Dommeren er uiskker på om sitkede er tilregnelig * Domemren er usikker på om stiktedes tilståelse i tilknytning til skyldspørsmålet er korrekt * Hvis det er vesentlig avvik mellom sitkeksen, og sitkedes forklaring i tilknytning til straffespørsmålet * Dette aktualiserer rettens veiledningsplikt om veiledning av reglene om tilståelsesdom, og klargjøre om vedkommende likevel ønsker behandling for å bøte på betenkeligheten som reises. * Siktede må gi en "uforbeholden tilståelse" * Må gis "innen retten" * Må gis overfor retten. * Utgangspunktet er dermed at sikede ikke kan vise til en tidligere avgitt forkalring, selv om det er vanskelig å huske detaljene omkring det straffbare forholdet. Dette er en del av rettssikkerhetsgarantiene at dette skal gis ut umiddelbart og muntlig * Men om mindre vitkige detaljer i hendelsesforløpet som ikke har betydning for straffeutmåling, inndragningsansvar eller domsslutningen, går det fint. * Selve tilståelssen * Ordlyden tislier at siktede må avgi en forklaring som fullt ut dekker den forbrytelse siktede gjelder, uten forbehold og begrensninger. * En tolkning over om tilståelsen gjelder skyldspørsmålet eller straffespørsmålet er avgjørende for om tiltåelsen oppfyller kravet til § 248. * Ordlyden tilsier her at siktedes forklaring må ha et innhold som viser at siktede både objektivt og subjektivt er skyldig etter vedkommende straffebud. * Kravet om "uforbeholden tilståelse" omfatter om hovedregel ikke de faktiske omstendigheter som bare har betydning for straffespørsmålet. Fastlegging av det nærmere omfang og karakter av overtredelsen faller dermed i utgangspunktet utenfor vilkåret. * Dette kan unntas dersom omfanget har direkte betydning for subsumsjonen, som da vil inngå i skyldspørsmålet. * Ytterligere unntak gjøres også der det foreligger avvik mellom siktelsen og forkalringen, der siktede bevisst forsøker å minimere omfanget. * Dette er av hensyn til påtalemyndighetens kompetanse. * "Styrkes av de øvrige opplysninger i saken" * Vilkåret innebærer a retten må etterprøve om siktedes tilståelse samsvarer med sakens dokumenter og de øvrige bevisene i saken * Begrunnelsen er at den forenklede behandlingsmåten som er til for prosessøkonomiske hensyn ikke skal føre til at uskyldspresumsjonen lempes. Dermed er det viktig at retten påser at tilståelsesdom ikke gjør at siktede gjennom en uriktig forlaring i retten påtar seg et straffansvar det ikke er grunnlag for. * bokstasv b og c om vegtrafikkbruddsaker * Holder med at "siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen * Altså ikke krav om uforbeholden tilståelse innen retten eller at erklæringen styrkes av de øvrige opplysnigner i saken * Når retten ikke finner det betenkelig * Retten har en diskresjonær kompetanse til å vurdere om saken skal pådømmes * Kommer frem av forarbeidene at hvor det er særlige alvorlige forhold vil kunne være betenkelig. * Er det noen avvik som kan vekke en betenkelighet? * Er forlklaringen uforenlig med noe i bevisene eller noe fra påtalemyndigheten?

Question 64

Retten til å få oppnevnt forsvarer ved tilståelsessaker

Answer 64

* Reguleres av § 99 * "Når en sak er sendt til pådømmelse etter § 248" * "og det er spømrsål om å iødmme ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder" * Bestemmelsen gir anvisning på en vurdering av hvor streng straff den siktede risikerer i det enkelte tilfellet, jf. formuleringen «er spørsmål». Videre peker formuleringen “idømme” at den konkrete straffen er avgjørende betingelsen for oppnevnelsen av forsvarer. Ordlyden gir ikke nærmere anvisning på hvilket straffeforslag som er relevant i vurderingen. Når påtalemyndigheten er den som fremsetter straffens lengde, er det likevel naturlig å ha dette som utgangspunkt * "skal" * Dersom de øvrige betingelsene i § 99 er oppfylt, er retten absolutt, i kontrast til "kan"-skjønn. * Ett av de bærende hensyn bak oppnevnelsen av offentlig forsvarer er at den siktede/tiltalte skal få mulighet til å utøve et effektivt forsvar mot den påståtte anklagen. Denne retten aktualiseres særlig når domstolene kan iverksette en så inngripende reaksjon som fengselsstraff. I en sak som denne – der det er mulighet for pådømmelse av en straffereaksjon av en inngripende karakter – taler formålet bak forsvarerretten også for at en forsvarer burde blitt oppnevnt i saken til Ås.

Question 65

Når kan det besluttes at bevisforklaringer leses opp?

Answer 65

* Utgangspunktet etter § 278 er at hovedforhandligen skal være "muntlig" og at opplesing ikke kan "tre i stedet for muntlig framstilling" * Begrunnelse: * Bevisumiddelbarhet * Være kritiske til bevis, avdekke uklarheter i bevis, avdekke påliteligheten til bevis * Krysseksaminasjon * Være kritiske til bevis. Kontradiktere over det som skal forklares * Forklaringer kan ikke svare på innvendinger! * Denne hovedregelen har imidlertid sine unntak * Utgangspunktet er at vitnet skal møte opp og forklare seg til den dømmende rett etter § 296 (1) * Der vitnet ikke er til stede under hovedforhandligen, jf. § 297 (1) * "som vitnet tidlgiere har gitt i saken" * "så fremt muntlig avhør" * "ikke er mulig" * Ordlyden gir uttryk for ren umulighet. * Den må imidlertid forstås som at den ikke krever ren umulighet, men heller en anvisning som om tilfeller som snarere grenser seg til umulighet, altså *tilsvarende* umulig. * "eller ville medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift" * Hva med hvis vilkårene er oppfylt, men det anføres at det kan krenke tiltaltes grunnleggende rettigheter (herunder retten til kontradiksjon ved krysseksaminasjon) * I Høyesterettspraksis med støtte i EMD-praksis er det lagt til grunn at strpl. § 297 (1) må tolkes innskrenkende. * Retten til krysseksaminasjon er i utgangspunktet en grunnleggende straffeprosessuell rettigheten som springer ut av kontradiksjonsprinisppet. Det er nedfelt i retten til rettferdig rettergang i Grl. § 95, og nærmere i EKM art. 6 nr. 3 bokstav d, i lys av nr. 1. * Da er spørsmålet om opplesning er/var forenlig med tiltaltes rett til krysseksaminasjon ettet EMK art. 6 nr. 3 bokstav d første alternativ. * Retten er ikke så absolutt som ordlyden gir inntrykk av. EMD har tolket rettigheten i lys av retten til rettferdig retter gang etter nr.1 * Høyesterett har lagt til grunn at krysseksaminasjon skal skje under hovedforhandling, men kan være tilstrekkelig å få avhøre vedkommende på etterforskningsstadiet dersom man har hatt en reel mulighet til å stille de spørsmål man ønsker og eksaminasjonen er forsvarlig dokumentert i et tidligere trinn. * Høyesteertt har bygge sin praksis på saken Al-Khawaja og Tahery mot Stobritannia. * I en situasjon som i E2020 der vitnet er død og det er umulig med avhør under hovedforhandlingen, og tiltalte tidligere ikke har fått kryssekasminere vitnet, kan forklaringen normalt lesse opp hvis det er rimelig klart at en domfellelse ikke i avgjørende grad må bygge på forklaringen. * Men hvis forklaringen er avgjørende bevis, eller det er noe usikkert om forklaringen kan sies å være et såpass sentralt bevis, beror opplesningsadgangen på en nærmere vurdering. * Det sentrale spørsmålet ette EMD-praksis er hvorvidt det er foretatt tilstrekkelige mottiltak/balansefaktorer for å avhjelpe manglende krysseksaminasjon av vitnets forklaring * Sentrale momenter er **hvor viktig forklaringen er som bevis i saken**, **om det rettssikerhetsproblemet som fraværet av krysseksaminasjon skaper til en viss grad kompenseres gjennom annen bevisføring som kaster lys over vitnets troverdighet** og **vitneprovets pålitelighet i domspremissene**. * Evt. om man hadde oppfordring til å krysseksaminere før hovedforhandling fordi fravær var en adekvat mulighet. * Hvis retten tar beslutningen til slutt av bevisførselen, så betrygger det at de har overveid bevisene og selv da finner det nøvendig og forsvarlig i saken å lese opp forklaringen * Emk art. 6 nr. 1 "fair hearing" * Kan være en ytterligere skranke, som trekker inn alle sider av rettergangen. * Dersom et bevis ikke avskjæres på flere grunnlag, men hadde noe innvendinger mot seg som ikke var tilstrekkelig. * Da kan en totalvurdering medføre at det ikke vil være forsvarlig retterdag.

Question 66

Når er det retten kan besluttee å innhente nye bevis og utsette forhandligen?

Answer 66

* For det første: Hvordan reguleres dette, dersom en part under hovedforhandlingen *tilbyr* befaring? Hva har dette å si? **E2020**​ * Utgangspunktet i straffeprosessen er at partene har rett til å føre de bevis de ønsker. * Derfor krever avskjæring av et bevistilbud et rettsrgunnlag. * * Ved befaring er det hjemmel for bevisavskjræing etter § 292 (3), som regulerer at det er *retten* som avgjør om befaring skal finne sted. * Forarbeidene sier at det i vurderingen må tas hensyn til 1) betydningen av åstedsbefaringen, 2) sakens alvor, 3) omkostninger 4) og tidstap ved befaringen * Generelt sett er § 293 aktuell. * § 294 regulerer rettens utredningskrav, som handler om at retten har ansvar for å belyse saken på best mulig måte. Dette prinsippet kodifiseres i bestemmelsens første punktum med at retten skal "våke over at saken blir fullstendig opplyst" * Det er andre setning som gir retten reell skjønn til å sørge for dette * "Retten kan", for å våke over at saken blir fullstendig opplyst, "beslutte å innhente nye bevis og utsette forhandlingen" * Ordlyden tilsier at det kompetansen til å avgjøre dette, tilfaller retten. * Ordlyden av "fullstendig opplyst" gir uttrykk for at alle bevis som kan bidra til bevistemaet må føres. * Det er imidlertid av praksis klart at ordlyden ikke skal tas helt på ordet, og må leses som utslag av målsetningen opp å oppnå materiell sannhet og en forsvarlig opplysning av skaen. * Det må foretas en helhetsvudering etter hva som er rimelig og praktisk og økonomisk forsvarlig i betraktning av sakens alvor, dens betydning for tiltalte og det tidstap en utsettelse vil innebære. * Det anliggende bevisbildet vil være utgangspunktet for vurderingen, jf. Rt. 2008 s. 605 Rekonstruksjon-kjennelsen * Bevisverdien av det som vil innhentes * Gjelder bevisverdien et sentralt bevistema, eller en sentral del av bevistemaet? * Hvor egnet er beviset for saken? * Hvor pålitelig er beviset? * Er det til tiltaltes gunst? * Jf. konsekvenshensyn. Terskelen for at retten skal opplyse saken til tiltaltes gunst er lavaere. Skape tillit til tiltalte. * Ikke av betydning hvis partene ikke anser ytterligere bevisføring som nødvendig, men det er av betydning dersom parten er uenige om behovet. * Utredningskravet gjelder helt frem til retten har truffet sin avgjørelse. Retten kan derfor ha plikt til å reassumere en sak etter at et rettsmøte er avsluttet, for at ytterligere bevis skal bli ført * Foretar retten, f.eks. en interen åstedsbefaring uten de øvrige partene, vil det være en saksbehandlingsfeil pga. manglende kontradiksjon etter § 343 (1), fordi det er kun bevis som er ført under hovedforhandlingen som kan tas i betraktning * Vil utsettelse forhindre god saksavvikling? * Oppnevne av sakkyndig

Question 67

Når kan retten beslutte at tiltalte/siktede ikke får velge egen forsvarer?

Answer 67

* Utgangspunktet etter § 102 (1) tredje punktum er at siktedes forsvarerønske skal etterkommes av retten. * Fjerde punktum åpner imidlertid for at en annen forsvarer oppnevne for å unngå forsinkelse * Grunnvilkåret er at det vil frøre til forsinkelse av betydning for saken", herunder overskride fristen for å avholde hovedforhandling etter § 275 (2) annet punktum. * "kan" retten oppnevne en annen * Retten må foreta en helhetsvurdering av om siktedes forsvarerønske bør etterkommes * Hovedregelen om fritt forsvarerønske og de hensyn som begrunner det frie forsvarervalg må veies opp mot mothensyne: hvor lang forsinkelse det er tale om, i hvilken grad forsinkelsen er betenkelig av hensyn til medtiltalte, fornærmede eller vitner, og om bevis kan svekkes som følge av forsinkelsen. * I E2020 * Var et moment at siktede hadde over flere år fått bistand fra Bakke, og hadde et særlig godt begrunnet ønsket for sitt advkoat valg. * På den anenn side vekltegges at en forsinkelse på to til tre måneder ikke kan sier å være moderat * Hensynet til fornærmede måtte også vektlegges, saken hadde et visst alvor (kroppskrenkelse?), men ikke så alvorlig at det veier tungt i vurderinen. * Femte punktum sier at retten kan oppnevne en annen dersom "forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne forsvareren" * Gir uttrykk for at det ikke er bare forsinkelse av betydning som kan vetklegges, men at det kan være rom for en bredere vurderingen etter sakens konkrete omstendigheter.

Question 68

Når er det en person har status som mistenkt i en sak?

Answer 68

* Ingen uttrykkelig defisjon i dagens lovtekst * Kan ses hen til § 241 som forutsetter at en mistenkt er "en som det pågår etterforskning mot" * I forslaget til ny strpl. blir mistenkte defienrt som "den forfølgnignen retter seg mot" * Etter praksis er utgangspunktet at dersom påtalemyndigheten selv vurderer noen som mistenkt, så vil de alltid være det * I de tilfelle det ikke foreligger holdepunker for at påtalemyndigheten selv har vurdert personen som mistenkt i saken * Da må det foretas en konkret vurdering av forholdet, der det må vurderes om forfølgningen er såpass direkte rettet mot vedkommende at han samlet sett anses som mistenkt * Er han den eneste som er tatt ut til avhør?

Question 69

Hva mener med "sakens dokumenter"

Answer 69

* En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at innsynet omfatter alle dokumenter som har tilknytning til den aktuelle saken * Forarbeidene sier at det omfatter alle opplysninger som er innhentet som del av etterforskningen i saken

Question 70

Kan en person kreve innsyn i sakens dokumenter på etterforskningsstadiet?

Answer 70

* Reguleres av § 242, som gjelder innsynsretten under etterforskningsstadiet * Hvem har innsynsrett? * Partene som er uttrykkelig nevnt * Nevnes bare "mistenkte", men er klart at rettigheter mistenkte har, har hvert fal siktede også, jf. sikker rett. * Hva formalitet kreves? * "på begjæring" * Må kreve innsyn, tilbys ikke uten grunn. * Hva er det innsyn i? * "sakens dokumenter" * Ordlyden tilsier all informasjon i anledning saken. Det skal forstsås etter praksis som opplysninger som det er innhentet mot det straffbare forholdet som etterforskes. * Hva er unntaket? * "såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskningens øymed eller for tredjemann" * Ordlydens kjerne er fare for bevisforspillelse, jf. forarbeidene. * Det er generelt sett større grunn til å begrense innsyn i tidligere deler av saken, fordi da kan det hende at det ikke er sikret så mye med bevis enda og rommet for bevisforspillelse et stort. Må altså avgjøre hvor sikker avgjørelsesgrunnlaget er på det stadiet det begjæres om innsyn. * Forarbeider sier at det krever ikke faktisk bevisforspillelse, men snarere enn mulighet for at det kan skje. * Det kan omfatte forspillelse av relevant informasjon, men det kan også omfatte mistenktes tilpasning av egen eller andres forkalringer * Det kan føre til bevisforspillelse, medfører at må foreligge noe i saken som tilsier at sakdevirkningen kan inntre, og at det ikke er tilstrekkelig med kun en teoretisk mulighet * 'Men dette må ses opp mot hvor stort oppklaringsbehov personen har for å få innsyn i sakens dokumenter. * Generelt sett er det politiavhør vitkig å få innsyn for å forklare seg godt i henhold til det politiet trenger å få svar på.

Question 71

Hvem har kompetanse til å begjære fengsling etter pågripelse?

Answer 71

* Utgangspunktet er at påtalemyndigheten har kompetanse til dette etter § 183 * Men hvem som er påtalemyndigheten reguleres etter § 55a * Sammenholder vi de to bestemmelsene, har alle i påtalemyndigheten kompetansen til å begjære fengsling etter pågripelse * Det fremgår av § 67 (1) at "politiet" kan etterforske og reise siktelse i alle saker, "herunder begjære rettens avgjørelse om bruk av tvangsmidler etter kap 14-17. * Dette tilsier at hovedregelen er at alle som tilhører påtalemyndigheten i politiet kan begjære bruk av tvangsmidler

Question 72

Når er det en person kan pågripes? ++ Forholdsmessig tvangsmiddel

Answer 72

* Når "påtalemyndigheten" beslutter dette etter § 175 * Evt. ønsker å holde ham fengslet etter pågripelse, jf. § 183 om å "beholde den påregne", må da begjære om fensling. Da faller materielle reglene tilbake til § 171-173 * De materielle fengslingsvilkårene reguleres etter § 171 * Grunnvilkårene er * "en eller flere handlinge rsom etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder" * Må være knyttet opp mot et straffbud som har en strafferamme på mer enn 6 måneder * Det er strafferammen som er avgjørende, ikke den konkrete straffen, jf. "etter loven". * "den som med skjellig grunn mistenkes" * Etter høyestererettspraksis er det tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at gjerningsmannen er skyldig * Vilkårene etter andre ledd * nr. 2 om at "det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken" * Det må først og fremst foreligge bevis som kan forspilles i saken * Det kan være tilfellet selv om skyldspørsmålet i saken er løst, ettersom bevisforspillelsefare også gjelder vedrørende straffeutmålingen. * Man kan i utgangspunktet kun vurderes etter bevisforspillelsesfare for sin egen sak * Men forarbeider sier at det være særlige grunner kan strekkes til bevisforspillelsesfare for medsiktede. Men dette er litt uklart. Det er mer nærliggende at dette omfattes av samme sakskompleks. * For det andre må det foreligge holdepunkter for at det er reell mulighet for at vedkommende kan forspille bevis, foranket i bevissituasjonen. Det er ikke tilstrekeklig at det er abstrakt farevurdering. * Nr. 3 om at "for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder" * Dette er en høy terskel, og er en form for preventiv arrest * Må være sterk grad av sannsynlighet, kvalifisert sannsynlighetskrav. * Må foretas en bred helhetsvurdering * Det kan være av interesse hvor mange ganger vedkommende er domfelt, og hvor lenge siden de er begått og hva de handlet * Hele denne vurderinngen må ses opp minstevernet mot tvangsmidler etter § 170a * "sakens art" vil være et forholdsmessig inngrep * Vurdere det etter den konkrete saken. Se på alvoret og karakteren av saken det gjelder * "forholdene ellers" vil være et uforholdsmessig inngrep * Åpner for et bredt nedslagsfelt, der de fleste forhold som er relevant kan trekkes inn. * DEt kan tas hensyn til alle opplysninger om siktekdes sosiale og personlige forhold, jf. teori. * Forhold som at personen vil bli fratatt muligheten for å sørge for andre, for eksempel eldre foreldre eller små barn - ikke at dette er tilfeller som omfattes, men kan være anført.

Question 73

Når kan det bestemmes at den som er varetektfengslet skal få begrenset kommunikasjon?

Answer 73

* Reguleres av § 186 * Kommunikasjonskontroll reguleres av andre ledd første punktum * Det er "retten" som "kan" beslutte dette * "I den utstrekning hensynt tilsier det" * Må vurdere om det foreligger mulighet for dette. * Det må foreligge reell mulighet for at siktede til å forspille bevis, og det må være bevis som kan forspilles i saken, jf. rettspraksis * Kan også være der hensyntas etterforskning mot medsiktede som eller ville bli skadelidende. * Merk forholdsmessighetsprinsippet i § 170 a.

Question 74

Kan det tas ut tiltale for en overtredelse som en person ble siktet for tidligere, men har blitt henlagt?

Answer 74

* Reguleres av strpl. § 74. * Må være henlagt på grunn av bevisets stilling etter § 74 (1). * kan tas opp dersom det senere blir oppdaget bevis av vekt * Vurderingstemaet er om de nye bevisene, enten alene eller sammen med bevisbildet som forelå tidligere, kan anses tilstrekkelig til å reise påtale om domfellelse. * må være "overordnet påtalemyndighet" om kan omgjøre dette, "innen tre måneder", jf. § 75 (2) *

Question 75

Kan en tidligere overtredelse trekkes inn under en ny tiltale?

Answer 75

* Det fremgår av § 51 at dersom det reises en ny sak om et "krav som er avgjort ved rettskraftig dom", skal retten avvise saken av eget tiltak. * Det må vurderes om den tidligere overtredelsen et "krav som er avgjort ved rettskraftig dom". * Forarbeidene sier at bestemmelsen gir uttrykk for den materielle negative rettskraftsvirkningen. * "ved rettskraftig dom" * vedtatt forelegg har samme virkning smo dom etter § 258 (2) * "krav som er avgjort" * Tradisjonelt sett har man lag ttil grunn fortolkningen av "samme forhold" etter § 38 (der man trekker inn både faktiske og rettslig fohold for å avgjøre om det er samme krav) også ved § 51. * Imidlertid tilsier nyere avgjørelser fra EMD i tilknytning til forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK tp7 art .4 nr. 1, jf. Rt. 2011 s. 172 (voldektsforsøkdommen) at dette ikke kan legges til grunn som et generelt utgangspunkt lenger. Her kan det ses til Zolotukhin mot Russland, der EMD kom til at identitetsspørsmålet skulle avgjøre ettter en vurdering av de faktiske forhold alene. * Høyesterett har sagt at det skal brukes samme identitetsvurdering som den dommen i norsk rett. * Det avgjørende etter Zolotukhin mot Russlan er hvorvidt den faktiske handlingen er det samme. Det må inngå i samme begivenhet, knytte seg til samme tidspunkt i hendelsesforløpet og bestå av de samme eller vesentlig de samme faktiske omstendigheter.

Question 76

Hvem har tiltalekompetanse?

Answer 76

* Retten må prøve av eget tiltak at den som forfølger saken har påtalerett, jf. § 81. * At beslutningen om påtale er truffet av kompetent person er en prosessforutsetning, jf. § 63 * Se § 67 som regulerer tiltalekompetansen til politiet. * andre ledd: "hvis ikke annet er bestemt i loven her, avgjør politiet spørsmålet om tiltale i saker om": * Tiltale skal forstås som påtale, jf. det er naturlig og viss støtte i forarbeidene men i teori av Øyen. * "politiet". se § 55a nr. 3. * § 67 (2) a: lovbrudd som etter loven ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn ett år * Sjekk strafferammen til straffebudet tiltalte tiltales for. * § 67 (2) b og c * Er i utgangspunktet politimesteren som avgjør, jf. tredje ledd * Men dersom det er tildelt utvidet påtalekompetanse, kan de det. * Hvav er virkningen av at det er besluttet påtale av inkompetent politi? * Det vil være et ugyldig vedtak som ikke kan danne grunnlag for rettens beahndling, hvis det ikke kan rettes etter § 285 (2) må saken avvises fra domstolen. * Se § 285 (2) som at retten må gi adgang til å rette kompetansefeilen * Rt. 1970 s. 833 om at da må kompetent myndighet treffe en reell og overveid avgjørelse. Sier også at en feil kan reparares inntil dom er falt. * Kan skje ved at det rettmessige nivået tilrer påtalevedtaket som er truffet eller utferdiger et nytt et, men forutsetter at det gjøres en reell vurdering.

Question 77

Hvilke krav er det til ved utformingen av tiltalebeslutningen?

Answer 77

* Det er § 252 som regulerer selve tiltalebeslutningen. * Det er imidlertid nr. 4 om "en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning av tid og sted" som er av interesse. * Må tolkes i lys av EMK art 6 nr. 3 bokstav a som legger opp til gjennom praksis forståelse at det avgjørende er om siktede har fått tilstrekkelig grunnlag for å forberede sitt forsvar. * Dette innebærer at handlingsbeskrivelsen som er gitt i tiltalebeslutningen, må suppleres med påtalmyndighetens bevisoppgave og innholdet av de forklaringer som påtalemyndigheten påberoper. * Loven skal forstås slik at hvis det er flere forhold i tiltalen, skal hvert forhold beskrives i tiltalen. * Rt. 1992 s. 445 telefonsjikane. Terskelen for å beskrive flere faktiske forhold er hør. Ble uttalt at når en individualisering av de straffbare handlinger var mulig, måtte dette kreves selv om det ville være meget tidskrevende. * Rettspraksis har oppstilt som krav at påtalemyndigheten 1) er så presis som bevissituasjonen gir grunnlag for å være, og 2) at tiltalen uansett må oppfylle visse minstekrav, herunder at tiltalebeslutningen, sammenhold med bevisoppgaven og det samlede bevisbilde med forklaringer i saken, gir tiltale en rimelig mulighet til å forstå hvordan han kan forberede sitt forsvar. I lys av EMk art 6. * Det er imidlertid lagt til grunn i rettspraksis at det for straffbare handlinger som blir ansett som en sammhengende forbrytelse, stilles det ikke samme krav til individualisering av de enkelte handlinger i gjerningsbeskrielsen i tiltalebeslutningen som når de behandles som separate lovovertredelser, jf. Rt. 2008 s. 118 * Som sammenhengede forbrytelser anses ikke bare lovovertredelser hvor loven gjennom sin beskrivelse tar sikte på en varig eller sammensatt virksomhet, men også straffbare handlinger som det av ande grunner er naturlig å se i sammenheng. * Spørsmålet avhenger av en helehtsvurdering, der de viktigste momentene er om det foreligger sammenheng i tid, tilknytning til samme sted og om det foreligger felles forsett.

Question 78

Kan retten pådømme uten at tiltalte er til stede under hovedforhandlingen?

Answer 78

* Utgangspunktet er at tiltalte skal være til stede under forhandlingen inntil dom er avsagt, jf. § 280. * § 281 regulerer dette * Grunnvilkår * Påtalemyndigheten påstår ikke idømt fengsel i mer enn ett år * "så frem hans nærvær ikke finnes nødvendig for sakens opplysning" * Ordlyden tilsier at det foreligger andre forhold i saken og bevisgrunnlaget som gjør at saken blir opplyst så vel godt som uten ham. * Bør tolkes i lys av § 294 om rettens utredningskrav. Må vurdere hvor godt saken blir opplyst når tiltalte ikke møter opp, opp mot differansen av skaens opplysning dersom tiltalte hadde møtt opp og avgitt forklaring. * Må ses til om det kan avgis politiforklaring etter § 290, dette kan være avgjørende. * 1. samtykket i at saken kan behandles i hans fravær * 2. er uteblitt uten at det er opplyst eller sannsynliggjort at han har gyldig fravær * Se til § 86 (2) om at siktende har krav på 3 dager varsel * Fristregning etter § 148 (1) * Rt. 1988 s. 344 er at kort varsel er gyldig fravær. * 3. er unnveket etter at tiltalebeslutningen er forkynt for ham

Question 79

Hvordan vurdere dersom det anføres at dommeren er inhabil?

Answer 79

* Det er ikke strpl. som regulerer den materielle habilitetsvurderingen for dommere * § 106 kan være aktuelt når det er kasuistisk tilnærming * § 108 "særegne omstendigheter foreligger som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet" * "svikke tilliten til" * Høyesterett legger opp til å vurdere dette objektivt og subjektivt, men klart at det reelt sett er en objektiv vurdering * Det er etter rettspraksis ikke noe i veien for at en dommer som har gjort en tidligere spørsmål i en instans, er den som vurderer det som er for saken nå. * Så lenge man ikke har forskuttert en vurdering. * Men jo mer dommeren går inn og nedvurderer noe som kan knyttes noe personlig mot tiltalte, herunder troverdigheten og pålitelighet, kommer man nærmere til vurderinger man må ta stilling til senere i hovedforhandlingen * Gjør man dette, særlig uten at det egentlig er påkrevd av avgjørelsen, vil dette tilsi at dommeren er svekekt tillit til.

Question 80

Er det en saksbehandlingsfeil at en vtineforklaring gis uten at tiltalte er til stede?

Answer 80

* Utgangspunktet er at "tiltalte skal være til stede under forhnalingen inntil dom er avsagt" * Ikke klar om tiltalte "skal" være der under hele hovedforhandlingen, eller tilstrekkelig med delvis tilstedeværelse. Men av hensyns til rettssikkerhetsbetraktninger må tiltalte være til stede under hele hovedforhandlingen. * Det fremgår av § 284 første ledd første setning at retten kan beslutte at dette er greit "såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt" * Ordlyden "retten kan beslutte" at det er tilfalt rettens kompetanse å avgjøre dette * Retten må foreta en helhetsvurdering av hvor hensynet til sakens opplysning veies opp mot ulempen for tiltaltes krysseksaminasjon og hans adgang til å ivareta sine interesser. * Momenter: Hvor sentralt er vitnet, hvor mye innholdet i vitneprovet kan bli påvriket hvis tiltalte er til stede og hvor sannsynlig en påvirkning er, og særlig om retten har vurdert om mindre inngriene tiltak kan være forsvarlig etter sjette setning, eller om interessene kan ivaretas ved at retten gjengir innholdet i forklaringen når tiltalte kommer tilbake, og tiltalte får imøtegå, også går ut, og vitne kommer tilbake for imøtegåelsen - for å ivareta kontradiksjon (siste er regulert i § 245 (2) 1.pkt. * "særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke ville bli gitt * Det må være frykt for at det får konsekvenser for innholdets i vitnets forklaring dersom siktede er til stede. * I vurderingen må det ses hen til sakens art, vitnets holdning til å forklare seg og grad av ubehag, frykt * "særlig grunn" * Tilsier at det må være holdepunkter for at det utenom det som kan være vanlig å forvente av en straffesakssituasjon vil være frykt for at en uforbeholden forklaring ikke vil bli gitt. Et mer generelt ubehag eller øvrige byrder som er naturlig ved en slik situasjon er ikke tilstrekkelig. Må foreligge konkrete holdepunkter for at innholdet vil påvirke, og at terskelen er høy. * Det er § 284 (1) 5.pkt som gir adgang til det der det legges fokus på den som skal forklare seg som vilkår, framfor sakens opplysning, som gjøres i første punktum.

Question 81

Kan retten dømme tiltalte for en post som aktfor har frafalt eller nedlagt påstand om frifinnelse?

Answer 81

* Dette reguleres av § 304 (1) fjerde punktum. * Skiller mellom at aktor kan "frafalle tiltalten" eller "nedlegge påstand om frifinnelse" * Spørsmålet blir om det er en påstsand om frifinnelse, eller frafall av tiltalten * Må avgjøres etter det konkrete i saken. Er det ikke klare holdepunkter for at aktor frafaller tiltalen, må det heller forstås som nedlegge av påstand om frifinnelse. * Er det påstand om frifinnelse * Retten er ikke bundet av partenes påstander etter § 38 (2). * Da kan retten i tråd med § 38 81) likevel avsi dom. * MEN HR- 2018-2089-u avsnitt 11 åpner opp for at det kan følge av veiledningslpikten at retten må få tydelig frem, klaregjøre, overfor retten men særlig tiltalte at de vurderer domfellelse til tross for at påtalemyndigheten har påstått frifinnelse for å imøtegå dette. * Er tiltalen frafalt? * Retten er bundet av tiltalen etter § 38 (1) 1.pkt, og sammenhold med § 73 om at retten må avsi frifinnelsesdom dersom saken frafalles etter hovedforhandlingen er begynt.

Question 82

Kan det føres bevis mot tiltalte som knytter seg til hans "tidligere vandel", tidligere saker osv? ++ relevanskravet

Answer 82

* Utgangspunktet i norsk straffeprosess er fri bevisførsel. * Det må dermed foreligge rettslig grunnlag for å begrense en parts adgang til å føre de bevis de selv ønsker * Beviset må være av betydning for dommens innhold, jf. § 292 a * Må være av betydning for i det minste et av bevistemaene. * "Uten betydning tilsier at det er en høy terskel, bevis som har en viss eller liten betydning kan ikke avskjæres. * Spørsmålet blir om beviset kan belyse et bevistema som retten vil måtte ta stilling til i den dommen som skal avsies * **MERK METODISK AT DET SOM REGEL VIL VÆRE Å ANSE SOM RELEVANT, MEN SPØRSMÅLET BLIR OM DET ER FORBUD ETTER § 301.** * Bestemmelsen må ses i lys av § 301, som avskjærer at det kan føres bevis mot tiltaltes vandel, i henhold til uskyldspresumsjonen * Vandel angi noe om personens karakter, og avskjæres etter § 301. * Er det imidlertid forhold som har tilknytning til skyldsspørsmålet i saken, er det ikke snakk om vandel og kan være relevant. Høyesterett har foretatt en innskrenkede tolkning av vandel som å omfatte vandel i sin alinnelighet, ikke modusbevis. * Rt. 2002 s. 608 sier at bevisføring om samme art som straffen gjelder vil klart være relevant for skyldsspørsmålet. Høyesterett nevner at det kan føres bevis som viser det allmenne handlingsmønsteret til tiltalte som kan knyttes opp mot denne saken * Rt. 2005 s. 1353 gjaldt en sak om medvirkning til narkotikainnførsel. Tiltalte mente at han ikke hadde medvirket. Påtalemyndigheten førte et vitne som forklarte at tiltalte hadde hjulpet tidligere med å feste kokain til kropp og klær i forbindelse med en annen innførsel. Høyesterett tillot å føre beviset, og mente at det kunne vektlegges. * Hvordan stiller uskyldspresumsjonen seg mot dette? * Ikke en tydelig skranke her. * Det avhenger av hvordan tidligere saker benyttes som bevis i den foranliggende saken. Hvis de brukes som et argument om handlingsmønster, er det greit * Hvis de brukes som å argumentere for at vedkommende har gjort noe straffbart før, og kan derfør gjøre noe straffbart igjen generelt sett, så tyder EMD praksis på at dette vil være motstrid.

Question 83

Når kan en part kreve at påtalemyndigheten/retten innhenter bevis? (i dette tilfellet der det ønskeres å føre mange vitner)

Answer 83

​ * Ny lov: * § 266 første ledd * Forsvaren kan be om at bevis søkes skaffet til veie på en annen måte enn påtalemyndigheten har oppgitt, og at den sørger for å innhente nye bevis som forsvareren peker på. * § 266 andre ledd 2.pkt * Kan bringe spørsmålet inn for retten. * Men hvordan skal retten vurdere dette? * Må vurderes etter § 294, fordi det stiller spørsmålet om retten må gjøre dette for å sørge for at saken blir fullstendig opplyst. * Utredningskravet gjelder også ved saksforberedelsen, selv om den er angitt under hovedforhandlingskapitlet. Men da er ikke utsettelse en faktor å tillegge, fordi dette er før hovedforhandlingen!! * Rt. 2008 s. 605 * Rekkevidden beror på sakens omstendigheter med det generelle bevisbilde som utgangspunkt for vurderingen. Et sentralt moment er hvor alvorlig saken er. I tillegg vil det kunne ha betydning om opplysningene gjelder et viktig punkt i saken, om det antaså være til tiltales gunst, om de kan fremskaffes ved rimelig innsats av tid, penger og andre ressurser i forhold til hva man må regne med kan oppnås" * HUSK AT SPØRSMÅLET ER OM PÅTALEMYNDIGHETEN SKAL DEKKE FOR DET * Hvis retten kommer til at påtalemyndigheten ikke skal dekke for det, blir ikke beviset avskjært, men føringen må skje på tiltaltes egen bekostning.

Question 84

Når kan retten avskjære et bevis fordi det ikke anses som nødvendig for saken? Gjerne der det er tale om å føre store mengder bevis

Answer 84

* Dette reguleres av ny § 292 (2) 1.pkt. * Det må ses opp til hvorvidt det er nødvendig, etter hvorvidt den bidrags til sakens opplysning ikke står i et rimelig forhold til hensynet til effektiv saksavvikling * Ved saksforberedlsen * Må erkjennes at det er vanskelig ved saksforberedelsen å vite hva som er nødvendig for saken, før alle bevis er fermlagt. Da vil hensyn til rettssikerhetsgarantier tilsi at man godtar dette i første omgang, og kan foreta ny vurderinger og se det nærmere an saken etter hvert. * Kan tolkes i lys av den gamle lov, om § 292 (2) b som "tilstrekkelig bevist" * Knytter seg gjerne mer opp mot at der under bevisføringen, skal vurderes som at bevistemaet er "tilstrekkelig bevist" etter ordlyden.

Question 85

Når kan et sivilt krav bli behandlet i en straffesak?

Answer 85

* Utgangspunktet er at det behandles saker om straff etter straffeprosessloven. * Adgangen til dette reguleres av strpl. § 3, som angir generelt hvilke type krav som kan komme inn. Det må være * Et rettskrav som fornæremde eller andre skadelidte har mot siktede * Må være riktig part. * I forbindelse med § 1 og § 2 * "såfremt rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder. * Det må foreligge en faktisk årsakssammenheng mellomden handlingen eller unnlatelse som straffesaken gjelder, og grunnlaget for det sivile kravet. * Må også foreligge en tilstrekkelig nær årsakssammenehng * I Rt. 2006 s. 164 fremholdt HR at det må trekeks en grense mot "erstatningskrav som gjelder fjerne og klart indirekte følger av den straffbare handlingen" * Er vilkårene innfridd, vil det utgangspunktet trekkes inn * Men hva med denne konkrete saken? * Kreves begjæring om dette etter § 427 * Retten kan nektes dette dersom det er åpenbart mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessen former, jf. § 428 (4) * Der det sivile kravet skaper dype/kompliserte/utfordrende sivilrettslige spørsmål, slik at straffesaken druknes og uheldigvis blir det sekundære kravet. * Er en svært høy terskel, jf. "åpenbart" * Prosessøkonomiske grunner begrunnes denne høye terskelen * En muligens grunn kan være at det blir svært belastende for fornærmede, gjerne i sedelighetssaker som voldtektssaker, men selv ikke dette var alene en god nok grunn i Rt. 2008 s. 1701

Question 86

Hvordan vurderes provokasjon av bevis og handlinger i straffeprosessen?

Answer 86

* Politiets bruk av provokasjoner er ikke lovfestet. * I utgangspunktet benyttes denne etterforskningsmetoden i kraft av den alminnelige handlefrihet, og krever derfor ikke særlig hjemmel. * Er imidlertid trukket opp grenser for provokasjonen til politiet gjennom høyesterettspraksis og praksis fra EMD. I begge praksis og juridisk trekkes det et skille mellom handlingsprovokasjon og bevisprovokasjon. * Grensedagning mellom bevisprovokasjon og handlingsprovokasjon * Er den straffbare handlingen begått før politiets involvering? * Det må ses hen til den konkrete tiltalen/siktelsen, husk sondringen i seminaroppgave 16 om at tiltalen gjaldt medvirkning til innførsel, og ikke erverv, så møtepunktet var ikke fokuset. * Handlingsprovokasjon * ​Rt. 1984 s. 1076 * En politimann hadde på telefon utgitt seg for å være en mann som var varetektsfengslet for kjøp av narkoitka, og inngått en avtale om mottak av et narkotikaparti. Høyesteertt uttalte at politiet ikke kan framprovosere handlinger som ellers ikke ville bli gjort. Denne etterforskningsmetoden kan bare bli benyttet ved alvorlige lovbrudd, og bare når andre vanlige etterforskningsemetoder er utilstrekkelige. * I HR-2020-2137-A oppstiller høyesterett generelt om vilkårene for politiets gjennomføring av provokasjon. Gjelder tilfeller der politiet medvirker til eller foranlediger at en straffbar handling finner sted. * Grunnvilkåret for å akseptere metoden er at politiet gjennom provokasjonshandlingen ikke fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. * Handlingen fra politiet må ikke være årsaken til at det begås en straffbar hanlding * Men det må godtas at politeit gir årsak til visse endringer i tid, sted og utførelsesmåte * Her må det legges betydelig vekt på hevm som har tatt initiativet til den straffbare handling * Er dette vilkåret stridt, vil det gripe inn i skyldsspørsmålet, og det lede til frifinnelse. * Fire tilleggsvilkår * Metoden kan bare rukes ved mistanke om alvorlige straffbare handlinger * Må ikke bare ses på strafferammen, men også hensyn til den samfunnsmessige betydningen av å bekjempe nettopp denne form for kriminatlitet. * Bare benyttes når tradisjonelle etterforskningsmetoder er utilstrekkelige * Metodebruken må være proporsjonal * Metoden må ikke være i strid med andre prosessuelle grunnprinsipper. * Retten til å forholde seg taus og vern mot selvinkriminering rent overordnet. Forutsatt i straffeprosesloven og innfortolket i EMK art. 6. Verkstedsbetjentdommen. * Bevisprovokasjon * Det er særlig mistenktes vern mot selvinkriminering som setter høyde for hvor langt politiet kan gå med bevisprovokasjon. * Grunnvilkåret er relevant her: * Høyesterett har ansett at dersom mistenkte inkriminerer seg selv på eget tiltak, så er dette lovlig. * Rt. 2000 s. 1223 Lokkeduedommen. Poltiet fremprovoserte en salgssituasjoen med en politiinformant, med hensikts om å skaffe bevis for at vedkommende hadde kjøpt og oppbevart det aktuelle stoffet. * Må deretter vurderes ut fra en helhetsvurdering * Hvor detaljert samtalen går inn på temaer som er sentrale for den strafferettslige bedømmelsen * Det andre er hvor stor aktivitet politiet viser, gjerne se hen til hvem som er initiativtaker. Spørsmålet er om politiet foranlediger at mistenkte inkriminere seg selv. * Oppmuntring? Oppfordring, overtalelse og lignende påvirkning er i strid. * Rt. 1999 s. 1269 Verkstedsbetjent-dommen. * Var mistenkte frihetsberøvet da samtalen fant sted? * Da har politiet mindre handlingsrommet. * Virkning ved strid * Beviset vil forstås som et bevis som er ervervet på ulovlig elelr utilbørlgig måte. * Utgangspunktet etter forarbeidene og rettspraksis er at beviset kan føres selv om det * Men når beviset er ervervet ved bruk av politiprovokasjon som krenker vernet mot selvinkriminering, er det lagt til grunn i HR at føring av beviset vil føre til en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbrudet, slik at det må nektes ført, jf. Rt. 1999 s. 1269 * Omfang * All informasjon som kan komme ut av provokasjonen

Question 87

1. Når er et bevis fremskaffet på ulovlig og utilbørlig måte? 2. Kan det føres bevis som er ulovlig eller utilbørlig ervervet?

Answer 87

* Ulovfestet lære, ikke foranket i lov. * Er det ulovlig? * En rettsregel må ha blitt brukt med hensikt om å skaffe beviset * Er det utilbørlig * Metoden er støtende, krenkende, illojalt, jf. Rt. 1997 s. 795 om båndopptak av far i en samværstvist. * Utgangspunktet er at bevis som er ulovlig eller utilbørlig ervervet kan føres som bevis, jf. forarbeidene og prettskraksis * Begrunnes i at målsetinngen om å oppnå den materielle sannhet står sterkere enn det prosessuelle bak beviset. * Unntak * Høyesterett har uttalt at dersom beviset skal avskjæres, må det bero på en interesseavveining av å få opplyst saken så godt mulig og oppnå materielt riktig avgjørelse, opp mot krenkelsen det innebærer at beviset føres. * Men dersom det vil virke støtende å bruke bevis som er fremskaffet, ved at det oppleves som en fortsatt krenkelse, så vil det tale tungt for bevisforbud, jf. Rt. 199 s. 1269 Verkstedsbetjent-dommen. Pga. selvinkriminering. Hovedregel om at det da nektes ført. * Må legge vekt på de prinsipielle hensyn og forholdene i den konkrete sak. * Hvor grov krenkelsen som ble begått av beviset er. * Hvor sentralt beviset er for avgjørelsesgrunnlag.

Question 88

Er det en saksbehandlingsfeil om retten vektlegger tausheten til tiltalte?

Answer 88

* Utgangspunktet er at retten har en fri bevisvurdering. * I utgangspunktet kan retten bringe inn all informasjon ved vurderingen av bevis, herunder hvilke bevis de vektlegger, og hvor mye bevisene vektlegges * § 93 (2) sier indirekte at taushet kan føres som et bevis og vektlegges, men er ikke direkte lovhjemmel for at retten har adgang til dette. * Dessuten har EMD etter EMK art 6. nr. 1 ikke lagt forbud mot dette. Kan ses til storkammersaken mot Murray. Flertallet kom fram til at man kan vektlegge taushet. * Generelt sett: taushet under hovedforhandling § 93 (2) og under politiavhør § 232 kan vektlegges * Men dette må vurderes etter det konkrete tilfellet. * Spørsmåelt blir om retten ved vektleggingen av tiltaltes taushet i bevisvurderingen har krenket uskyldspresumsjonen og vernet mot selvinkriminering * EMDs praksis viser at bevismessige slutninger fra taushet kan forsvarer hvis bevissituasjonen ga mistenkte en særlig oppfordring til å forklare seg om det aktuelle bevistemaet. * Det må være grunnlag for å trekke konkrete slutninger til tausheten, den kan ikke bli for abstrakt. * EMD sier at man må være varsomme med å trekke slutnigner fra dette dersom siktede ikke hadde bistand fr aforsvarer under situasjonen. * EMD har oppstilt en absolutt skranke ved at domfellelse aldri kan hovedsaklig bygge på mistenktes taushet.

Question 89

Beviskravet i tilknynting til skyldspørsmålet 1. Må ethvert bevis tilsi utover enhevr rimelig tvil? 2. Må beviset kravet alltid vurderes isolert for hvert straffbare forhold, eller er det tilstrekkelig at retten er overbevist om at tiltale er skyldig i ett av de flere alternative straffbare forhold angitt i tiltalen? - Der retten for to ulike straffebud ikke utover enhver rimelig tvil er sikker, men VET at det er i hvert fal en dem.

Answer 89

* 1. Ja * Rt. 2005 s. 1353 avsnitt 14 om at bevisbedømmelsen beror ofte på en vurdering av flere momenter som hver for seg kan ha ulik bevisstyrke. Det kreves ikke at hvert enkelt moment skal være bevist utover enhver rimelig tvil, så lenge det etter en samlet vurdering av mommente ikke er rimelig tvil om konklusjonen. * I sliker tilfeller bygger praksis på at tiltalte domfelles for ett av de alternative straffbare forhold, og det må være den overtredelsen som er minst alvorlig * Typisk der personen er tiltalt prinspialt for tyveri og subsidiært heleri. Rettten mener at det ikke er tvil om at tiltale er skyldig i ett av dise, men bærer tvil over dem hver for seg, altså hvem av dem. * Rt. 2014 s. 1134 * Saken gjaldt tilfelle hvor fornærmede døde etter å ha blitt utsatt for slag av en tiltalt og spark fra den andre tiltalte. Det var usikkert hvilken av disse handlingene som var direkte dødsårsak. Høyesterett kom derfor til at begge til tiltalte kunne dømmes for medvirkning til drap, uten at det var i strid med det strafferettslige beviskravet. o Uttalt at "Jeg viser til den tilsvarende situasjonen i saker hvor det er ført bevis for at en person har gjort seg skyldig i tyveri eller heleri, og hvor det er sikker rett at vedkommende kan straffes for det minst alvorlige forholdet selv om sannsynligheten for begge alternativene skulle være den samme" (avsnitt 29). * Å dømmes etter det minst straffbare forhold samsvarer også med usykldspresumsjonen, som også verner mot strengere straff enn hva som kan bevises. * Det er opp til rettens skjønn å dømme enten heleri eller tyveri, jf. fri bevisvurdering. De

Question 90

Hvilke momenter går inn i vurderingen av om det er fremsatt et nytt krav, jf. tvl. § 9-16?

Answer 90

Ved avgjørelsen av hva som skal anses som «et krav», må det gjennomføres en totalvurdering, hvor forarbeidene og rettspraksis oppstiller enkelte momenter som står sentralt i vurderingen (identitetskriteriene), jf. NOU 2001: 32 s. 382-383 jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 259 og 440, og bl.a. HR-2018-2190-A avsnitt 25 flg. Det første momentet er om de krav som gjøres gjeldende er kvalitativt ulike. Det andre og tredje momentet er om det er noen vesensforskjell mellom de rettslige og faktiske betingelser for kravene. Videre er det et moment om de verdier og interesser rettsreglene tar sikte på å beskytte, i det vesentlige er de samme. Til sist kan det ses på om det er rimelig og naturlig ut fra prosessreglenes formål, og hva den juridiske tradisjon har vært i forhold til hva som er samme krav eller ikke. (1) Rettsvirkningene (2) Rettsvilkårene (3) Interessene reglene verner (4) tradisjon

Question 91

Hvilke syv ulovfestede hovedregler lister Øyen opp for straffeprosessen?

Answer 91

a (1) kravet om en forsvarlig saksbehandling hos påtalemyndigheten og i domstolene (2) utredningskravet, som gjelder både for påtalemyndigheten og domstolene (3) prinsippet om fri bevisføring i domstolene (4) kravet om kontradiksjon rundt bevisspørsmål før retten treffer en avgjørelse (5) rettens avgjørelsesgrunnlag utenfor behandlingsformen hovedforhandling (6) prinsippet om fri bevisvurdering, i påtalemyndigheten og i domstolene (7) beviskravreglene for påtalemyndigheten og domstolene

Question 92

Hva er bevistemaet ved spørsmålet om skjellig grunn til mistanke ved pågripelse eller varetektsfengsling?

Answer 92

Det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at vedkommende oppfyller subjektive og objektive vilkår for straff er oppfylt.

Question 93

Hva er vurderingstemaet (tolkningen) ved spørsmål om det foreligger fare for bevisforspillelse?

Answer 93

Må ha en reelle og konkret mulighet til å forspille bevis. Og så må det være sannsynlighetsovervekt for at han vil benyttes muligheten til å forspille bevis dersom han ikke fengsles, jf. “nærliggende”. Retten må derfor angi konkrete omstendigheter som vil medføre bevisforspillelse.

Question 94

Hva gjelder ved tidsspørsmålet av varetektsfengslingen ved forholdsmessighetsvurdering?

Answer 94

Utgangspunktet er at forholdsmessigheten vurderes for tiden som er begjært. Dersom det er åpenbart eller synes åpenbart at fengslingen vil bli begjært frem til hovedforhandlinger, skal det legegs til grunn. Da skal tidligste tidspunktet legges til grunn for når hovedforhandlingen sannsynligvis vil bli avlagt.

Question 95

Hva ligger i vilkåret uforbeholden tilståelse ved tilståelsesdom, jf. § 248 (1) a)?

Answer 95

Det er ikke nødvendig eller tilstrekkelig at sikktede erkjenner seg skyldig etter siktelsen. Hvis siktedes forklaring innholdsmessig skal innebære en “uforbeholden tilståelse” i lovens forstand, må den dekke bestemte bevistemaer og være tilstrekkelig detaljert. Siktedes tilståelse må i utgangspunktet dekke det faktum som er relevant for skyldspørsmålet i tilknytning til de straffbare forhold som er beskrevet i siktelsen, jf. HR.

Question 96

Hvilket tilleggskrav gjelder dersom en skal fengsles på grunnlag av fare for bevisforspillelse til fordel for medmistenkt?

Answer 96

Ved fare forbevisforspillelse mot en medmistenkt gjelder det et krav om kvalifisert interesseovervekt, samt krav om “samme sakskompleks”. Med “samme sakskompleks” kreves det at det etter strpl. § 38 er samme forhold. Under lovforberedelsen fremholdt departementet at det «bør kreves atskillig før slik fengsling kan finne sted», noe som fikk tilslutning av justiskomiteen og er fulgt opp i rettspraksis.

Question 97

Hva gjelder ved omgjøring av en påtaleavgjørelse til ugunst for vedkommende?

Answer 97

Omgjøring av en påtaleavgjørelse til ugunst kan alltid skje så lenge ingen har vært siktet for det aktuelle straffbare forholdet, jf. HR. En henleggelse kan i utgangspunktet ikke omgjøres til ugunst for en person som var siktet for det henlagte forholdet, jf. § 74 (6), jf. § (1) (5).

Question 98

Tre krav må en stille til beviset

Answer 98

Beviset må ha bevisverdi, være relevant og være nødvendig.

Question 99

Anonymt vitneførsel skal tillates når?

Answer 99

For det første må målet med vitneførselen være å belyse et alvorlig straffbart forhold. Videre må det , hvis vitnes identitet blir kjent, enten være fare for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller noen vitnets nærmeste. For det tredje må det være strengt nødvendig. For det fjerde må det ikke medføre vesentlige betenkeligheter med hensyn til tiltaltes forsvar.

Question 100

Alminnelig partsevne for “sammenslutninger” etter tvl. § 2-1 annet ledd.

Answer 100

Oppsummeres som hensynet til representasjon, rettskraft og fullbyrdelsesmidler. Det følger av tvl. § 2-1 annet ledd at «andre sammenslutninger» kan ha partsevne etter en «samlet vurdering». I vurderingen skal det særlig legges vekt på «om sammenslutningen har en fast organisasjonsform, om det er et styre eller annet organ som representerer sammenslutningen utad, om sammenslutningen har en formalisert medlemskapsordning, om sammenslutningen har egne midler, og sammenslutningens formål og hva søksmålet gjelder». Reglene om partsevne skal ivareta særlig tre viktige hensyn i prosess, se Rt. 2008 s. 1730 avsnitt 33: «(…) Den bærende begrunnelse for dette kravet var at man på denne måten sikret at det var klart hvem som kunne opptre for sammenslutningen i saken, hvem som var bundet av en dom, og hvilke midler dommen kunne fullbyrdes i (…)». Oppsummeres som hensynet til representasjon, rettskraft og fullbyrdelsesmidler. Bakgrunnen til flere av momentene i annet ledd er hensynet til inndrivelse av saksomkostninger.

Question 101

Har avvisningskjennelser materiell rettskraftsvirkning?

Answer 101

Det er omtvistet om avvisningskjennelser (som ikke avviser saken fordi retten ikke er saklig, stedlig eller funksjonelt kompetent), skal tillegges materiell rettskraftsvirkning. Etter tvl. § 19-15 annet og tredje ledd knytter den materielle rettskraft seg til avgjørelse av «krav». Ordlyden «krav» tilsier de rettskrav som er gjort til søksmålsgjenstand i saken. Skoghøy mener at avvisningskjennelser ikke avgjør noe krav, og dermed faller utenfor en naturlig språklig forståelse av ordlyden i tvl. § 19-15 annet og tredje ledd, jf. Pedersen/Skoghøy s. 186. En alminnelig oppfatning har vært at dersom det ikke er særlig hjemmel for annet, har avvisningskjennelser rettskraftvirkninger, men at denne er begrenset til å gjelde den avvisningsgrunn avvisningskjennelsen bygger på. Se i samme retning; Tore Schei mfl., Tvisteloven. Lovkommentar, § 19-15. I Rt. 2007 s. 234 (Kongsberg-saken) avsnitt 62-63 uttalte HR i et obiter dictum at avvisningskjennelser har materiell rettskraft. Skoghøy s. 187-188 mener at uttalelsen om at avvisningskjennelser har materiell rettskraft i Rt. 2007 s. 234 (Kongsberg-saken), ikke kan tillegges prejudikatvirkning. Tvert imot mener Skoghøy at avgjørelsen nærmest kan oppfattes som et prejudikat for at avvisningskjennelser ikke har materiell rettskraft, ettersom Høyesterett prøvde fullt ut hvorvidt det aktuelle rettsspørsmålet kunne bringes inn for domstolene. Det viktigste formål med å gi realitetsavgjørelser materiell rettskraft er å sikre partenes behov for å kunne innrette seg etter en endelig rettsavgjørelse. Dette mener Skoghøy ikke gjelder i samme grad for avvisningskjennelser. Spørsmålet om prosessforutsetningene er oppfylt, angår ikke noe rettsforhold mellom partene, og den som har fått medhold i en påstand om avvisning, har ikke det samme behov for å kunne disponere i tillit til avgjørelsen som den som har fått medhold i realiteten. Som argument for å tillegge avvisningskjennelser materiell rettskraft kan anføres at dette vil kunne være et virkemiddel for å forhindre unødvendige saksanlegg. Derimot er belastningen ikke særlig stor ved å måtte avvise en sak f.eks. på nytt. Det kan derfor ikke være noe vesentlig prosessøkonomisk å oppnå ved å tillegge avvisningskjennelser materiell rettskraft. Den viktigste rettspolitiske begrunnelser for å gi realitetsavgjørelser materiell rettskraftsvirkning, slår dermed ikke til for avvisningskjennelser. Det knytter seg også visse betenkeligheter ved å la avvisningskjennelser få materiell rettskraft: De fleste avvisningsavgjørelser må antas å være riktig, men enkelte ganger blir det truffet en uriktig avvisningsavgjørelse. Avvisningsavgjørelser blir truffet på et langt spinklere og mindre betryggende avgjørelsesgrunnlag enn realitetsavgjørelser. Som oftest ved skriftlig saksbehandling, så tidlig som mulig i saken.

Question 102

Etterfølgende bristende forutsetninger - tvl. § 19-15 fjerde ledd og ulovfestet.

Answer 102

Etter tvl. § 19-15 fjerde ledd kan det reises «ny sak om samme eller andre krav» hvis en «domstol eller offentlig myndighet innen ti år [har] truffet en endelig avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom». Regelen er «en særlig regulering av rettskraftvirkningene ved visse særskilte typer etterfølgende bristende forutsetninger», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 441. En naturlig språklig forståelse av «rokker vesentlig» tilsier en høy terskel. Som en fellesbetegnelse på tilfeller hvor utviklingen går annerledes enn forutsatt, kan man si at dommene bygger på etterfølgende bristende faktiske forutsetninger. «innrettelses-, konsekvens- og harmoniseringshensyn tilsier at det må stilles strenge krav til grunnlaget for å sette en rettskraftig dom til side på grunn av bristende forutsetninger», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 261. Utover «en begrenset regulering av særskilte typetilfeller av etterfølgende bristende forutsetninger i rettskraftsreglene» måtte etterfølgende bristende forutsetninger løses «med hovedvekt på materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 263. Se skadeserstatningsloven § 3-8 om adgang til ny sak.

Question 103

Hva den materielle rettskraften omfatter

Answer 103

Dommer som avgjør realitetsspørsmål, samt andre realitetsavgjørelser av domstoler (skjønn, realitetskjennelser, mv.) har materiell rettskraft, jf. Rt. 2014 s. 527. Det samme gjelder avgjørelser av materielle bikrav, typisk saksomkostninger. Det er klart at prosessledende avgjørelser ikke har materiell rettskraft. De har bare virkning for vedkommende instans, jf. tvl. § 19-10 annet ledd, jf. Rt. 2013 s. 1282. Skoghøy mener HR-2017-1653-U avsnitt 28 er uriktig. Både den positive og den negative rettskraft er knyttet til «rettskraftig» avgjorte «krav», jf. tvl. § 19-15 annet og tredje ledd. Den materielle rettskraft er dermed begrenset til krav som var gjort til søksmålsgjenstand i saken. Ved fastleggelsen av hvilket eller hvilke krav som er avgjort, må en ta utgangspunkt i slutningens ordlyd, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 441. Hvis det er uklart, må slutningen tolkes i lys av rettens premisser, bakgrunnen for saken, de påstander som er nedlagt, partenes påstandsgrunnlag og øvrige prosedyre, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 441 og Rt. 2000 s. 1506. Rettskraften omfatter ikke prejudisielle forhold, jf. Rt. 2011 s. 574 og HR-2018-1130-A. Det er heller ikke knyttet rettskraftsvirkninger til de enkelte elementene i begrunnelsen.

Question 104

Bevisavskjæring – bevis ervervet på ulovlig eller utilbørlig måte, jf. tvl. § 22-7.

Answer 104

«Retten kan i særlige tilfeller nekte føring av bevis som er skaffet til veie på utilbørlig måte». Det må mao foretas en konkret avveining, og avveiningsnormen lyder slik, jf. Rt. 1999 s. 1269 (på s. 1272): «Ved vurderingen av om et ulovlig ervervet bevis skal tillates ført, må det blant annet legges vekt på om føring av beviset vil representere en gjentakelse eller fortsettelse av det rettsbrudd som ble begått ved ervervet av beviset. I tilfeller hvor føring av beviset vil representere en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet, må beviset normalt nektes ført. I andre tilfeller må spørsmålet bero på en interesseavveining. Ved denne avveiningen må det blant annet legges vekt på grovheten av den krenkelse som ble begått ved ervervet av beviset, om den som satt med beviset pliktet å forklare seg eller utlevere dette, hvor alvorlig eller viktig saken er, og bevisverdien av beviset, se f.eks. Rt-1991-616 og Rt-1997-795.»

Question 105

Rettskrav i HR-2021-417-P (Acer) i avsnitt 122

Answer 105

«Et søksmål må i utgangspunktet knytte seg til et bestemt faktum og gjelde et nærmere definert og omtvistet rettsspørsmål mellom sakens parter som avgjøres ut fra rettsregler.»

Question 106

Innhabilitet

Answer 106

Domstollova § 108 skal praktiserast i samsvar med dei krava til ein uavhengig og upartisk domstol som følgjer av Grunnlova § 95 fyrste ledd og praksis frå Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) om EMK artikkel 6 nr. 1, HR-2020-2079-P. Vurderinga har etter fast praksis ei subjektiv og ei objektiv side. «Domstolloven § 108 fastsetter at en person ikke kan være dommer i en sak hvis ‘særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet’. Dette innebærer for det første at det ikke må foreligge omstendigheter som gjør at dommeren ikke er i stand til å treffe en upartisk avgjørelse uten å skjele til irrelevante hensyn ut fra et subjektivt perspektiv. For det andre må det ikke foreligge forhold som knytter dommeren til en part på en slik måte at det for partene og allmennheten kan reises spørsmål ved dommerens upartiskhet. Denne objektive tilnærmingen – hvordan forholdet tar seg ut fra utsiden – har fått økende vekt i rettspraksis de senere årene, jf. Rt-2011-1348 avsnitt 46. Dette har medført en innstramming av habilitetsreglene og innebærer at eldre praksis ikke alltid vil være veiledende for hva som er rettstilstanden i dag.» (19) Det er den objektive tilnærminga som er aktuell i saka her. Avgjerande er då om dei særlege omstenda i saka etter ein objektiv målestokk gjev omverda rimeleg og sakleg grunn til å tvile på at dommaren er upartisk. Om nokon av partane har kravd at dommaren må vike sete, vil dette kunne ha vekt i vurderinga, jf. domstollova § 108 andre punktum, jf. HR-2020-1133-A avsnitt 15 Tilfeller - Inhabilitet på grunn av befatning med en sak eller et saksforhold - Inhabilitet på grunn av tidligere stilling mv. - Inhabilitet på grunn av verv, medlemskap i foreninger mv. - Inhabilitet på grunn av interesse i sakens utfall - Inhabilitet på grunn av personlig tilknytning, vennskap eller kontakt i faglige eller sosiale sammenhenger mv. - Inhabilitet på grunn av konflikt eller motsetningsforhold mellom dommer og en part, prosessfullmektig osv. - Inhabilitet på grunn av dommerens ytringer om saken, sakens tema, rettsspørsmål mv. - Inhabilitet ved tjeneste som midlertidig dommer

Question 107

Tvisteloven § 19-4 fjerde ledd – «rokker vesentlig»

Answer 107

Bestemmelsen regulerer rettskraftvirkningene ved visse typer etterfølgende bristende forutsetninger, se Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 265-269 og s. 441-442. Bestemmelsen klargjør regulering av rettstilstanden på området, jf. f.eks. Rt. 1999 s. 1916. Når vilkårene i fjerde ledd er til stede, kan en part uten hinder av annet og tredje ledd påberope seg myndighetsbeslutningen enten i en ny sak om kravet eller prejudisielt i en annen sak der avgjørelsen av kravet i sak nr. 1 ellers ville ha blitt lagt til grunn. Bestemmelsen kommer til anvendelse ved avgjørelser så vel fra de ordinære domstoler som for særdomstoler, statlige og kommunale forvaltningsorganer, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 442. Bestemmelsen omfatter ikke de tilfeller hvor det ved ny lovgivning skjer en endring i gjeldende rett, som også blir gitt virkning for rettsforhold som var oppstått på tidspunktet for loven eller forskriftens ikrafttredelse. Slike tilfeller må – som etter gjeldende rett – vurderes opp mot de alminnelige rettskraftsregler, jf. § 19-15 tredje ledd. Tilsvarende gjelder for spørsmålet om det er adgang til å anlegge ny sak dersom det som følge av vesentlige endringer i samfunnsforhold og holdninger, ny lovgivning på beslektede områder eller nye internasjonale konvensjoner, skjer en endring av hele rettsbildet på området, se NOU 2001: 32 del II kap. 14.2.3.5.12, s. 390. Den endelige avgjørelsen må i vesentlig grad berøre det som «ble lagt til grunn» i sak nr. 1. I dette ligger at den etterfølgende myndighetsavgjørelse må berøre det som retten i sak nr. 1 har forutsatt i sin pådømmelse. Bestemmelsen oppstiller et vesentlighetskriterium, jf. «rokker vesentlig ved». Det må foretas en konkret helhetsvurdering. Den etterfølgende myndighetsbeslutning må endre på noe som har vært av sentral betydning for sakens utfall. Se eksempel i Rt. 1973 s. 242, Rt. 1963 s. 115, Rt. 1987 s. 412 og Rt. 1997 s. 683 gir også eksempler på tilfeller som vil kunne omfattes av fjerde ledd.

Question 108

Samme faktiske forhold, jf. strpl. § 38 (HR-2022-2297-A avsnitt 29)

Answer 108

HR-2022-2297-A avsnitt 29 o «Avsnitt 18 i avgjørelsen i Rt-2011-172 kan gi en viss veiledning om hva som er samme faktiske handling. Under henvisning til praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol uttaler førstvoterende der at handlingen må ‘inngå i samme begivenhet, knytte seg til samme tidspunkt i hendelsesforløpet og bestå av de samme eller vesentlig de samme faktiske omstendigheter’.» «Men det er ikke tilstrekkelig at det er tale om samme faktiske handling. Av avsnitt 19 i [Rt. 2011 side 172] følger at straffebudene i tillegg ikke må ha vesentlig forskjellig rettslig karakter. Ved vurderingen er de sentrale momentene om straffebestemmelsene beskytter vesensforskjellige interesser, de grunnleggende trekkene ved gjerningsbeskrivelsene og om det er stor forskjell på strafferammene. Vurderingstemaet er gjengitt på omtrent samme måte i flere avgjørelser fra Høyesterett, jf. for eksempel HR-2018-1784-A og HR-2019-1259-A. I begge avgjørelsene slår Høyesterett dessuten fast at ikke bare strafferammen, men også straffenivået har betydning, se avsnitt 50 i 2018-avgjørelsen og avsnitt 14 og 23 i dommen fra 2019.»

Question 109

Kontradiksjon og kravet om en forsvarlig saksbehandling

Answer 109

Kontradiksjon og kravet om en forsvarlig saksbehandling * Et grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling både i forvaltnings-, sivil- og straffeprosessen * Ulovfestet, men anvendelse av prinsippet i rettspraksis: o Forsvarlig sikring av bevis (f.eks. Rt. 2004 s. 858, om politiet har hatt forsvarlig grunnlag for å foreta avhør uten at vergen) o «forsvarlighetsvurdering» i Rt. 1984 s. 1076 (provokasjon) og Rt. 2000 s. 1223 om politiets uforsvarlige bruk av en narkoman privatperson som politiinformant og provokatør * Feil ved påtalemyndighetens tilrettelegging av sakens dokument/dokumentinnsyn o Rt. 2010 s. 655 (notat fra politi- og tollvesenet) og Rt. 2010 s. 1249 (avlyttingsmateriale manglet) – opphevelse. * Retten til kontradiksjon er sentralt ved domstolsbehandling. Ingen tilsvarende rett under etterforsking og i forkant av påtalevedtak, men o en forsvarlig saksbehandling regelmessig vil kreve at den mistenkte/siktede gis anledning til å uttale seg, før påtalemyndigheten utferdiger forelegg og påtaleunnlatelser o Objektivitetsplikten og kravet til et tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag kan tilsi at supplerende opplysninger innhentes. o Krav til kontradiksjon dersom avhør under etterforsking skal kunne brukes i stedet for muntlig forklaring i retten

Question 110

Grunnleggende krav til etterforskingen

Answer 110

Legalitetsprinsippet (Grl. § 113) - krav til lov som rettsgrunnlag for inngripende etterforskningstiltak Bl.a. Rt. 2014 s. 1105 (Acta) avsn. 24 «Politiets innhenting, oppbevaring og bruk av materiale som er ervervet ved kommunikasjonskontroll, er integritetsinngrep som bare er tillatt dersom, og utelukkende i den utstrekning, dette har hjemmel i lov, direkte eller ved forskrift med hjemmel i lov. Dette følger allerede av det alminnelige legalitetsprinsippet som er etablert ved konstitusjonell sedvanerett, og som nå kommer til uttrykk i Grunnloven § 113) * Lovformelig prosess - se påtaleinstruksen § 7-5 annet ledd – etterforsking «i samsvar med lov» o Objektivitetsplikten (§ 55 annet ledd, jf. § 226 tredje ledd) og sannhetsmålsettingen Etterforskingen «skal være objektiv». .. skal «søke å klarlegge både det som taler mot [mistenkte] og det som taler til fordel for ham» - uskyldspresumsjonen o Habile tjenestepersoner, jf. strpl. §§ 60-61 o Hurtighet. Allmenn regel i § 226 fjerde ledd «så raskt som mulig», § 249 «innen rimelig tid» – Grl. § 95/EMK art. 6 o Hensynsfull. Allmenn regel i § 226 fjerde ledd: «slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe» - se også § 159 og §201 (ransaking), og § 113, jf. § 230 tredje ledd (unødig tidsspille og ulempe for vitner og mistenkte ifb. avhør) o Notoritet/dokumenterbar. Generell plikt til rapportskriving: politiinstruksen § 7-6, jf. politiloven § 29/§ 31. Særskilte regler i strpl. § 230 femte og sjette ledd, jf. påtaleinstruksen § 8-14 til § 8-16 (politiavhør), § 199 annet ledd (ransaking), § 207 første ledd (beslag) – sikrer innsynsrett og kontradiksjon (§ 242/264) oKvalitetoggrundighet-enulovfestetstraffeprosessuellregeljfprinsippetomforsvarligsaksbehandling

Question 111

Beviskravet

Answer 111

For at retten skal kunne foreta en konkret anvendelse av rettsreglene på faktum, må den foreta en vurdering av bevisene. Den er basert på prinsippet om fri bevisvurdering, se tvl. § 21-2. Tanken er at det er størst mulighet for å finne frem til en materielt riktig avgjørelse dersom bevisvurderingen ikke er bundet av rettsregler. I dette ligger det at retten er fri fra legale bevisregler, altså regler om hvor stor vekt et bevis skal ha, eller hvordan noe skal oppfattes. Det finnes likevel rettslige normer for bevisvurderingen. Retten kan bare basere sin vurdering på det som er ført under hovedforhandlingen eller den muntlige sluttbehandlingen, jf. § 21-2 (2). Dersom retten skal trekke inn faktum som ikke er belyst under det avsluttende rettsmøtet, må det være snakk om «faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde», jf. § 21-2 (3). Begrunnelsen for denne rammen er først og fremst hensynet til kontradiksjon. Med denne begrensningen vil partene ha oversikt over rettens avgjørelsesgrunnlag og mulighet til å imøtegå det faktum retten baserer sin avgjørelse på. I tillegg har denne begrensningen en side til partsautonomien og forhandlingsprinsippet. Retten har ikke anledning til å drive egne undersøkelser av faktum, men skal basere seg på det partene presenterer. I tillegg til dette lovbestemte utgangspunktet er det gjennom rettspraksis og teori utviklet regler for beviskrav og bevisbyrde. Beviskrav kan beskrives som hvilken grad av overbevisning retten må være i for å kunne legge et faktum til grunn. Ideelt sett skulle selvfølgelig retten vært helt overbevist om at utfallet i saken var sannheten, men i praksis vil det alltid foreligge et element av usikkerhet, og beviskravet er et verktøy for å håndtere denne usikkerheten. Vanligvis blir beviskrav angitt som grad av sannsynlighet. Sivile saker baseres på det såkalte overvektsprinsippet, som enkelt sagt innebærer at retten skal legge til grunn den forklaringen den anser som mest sannsynlig, se eksempelvis Rt. 1992 s. 64 (P-pilledom II) på side 70, Rt. 2012 s. 410 (Roxar) avsnitt 26 og HR-2016-2579-A (selvmord) avsnitt 33. Overført til tall betyr dette at retten må være mer enn 50 % overbevist. Å beregne sannsynligheten for et gitt faktum kan i praksis by på store problemer, først og fremst fordi det byr på problemer å tallfeste en grad av overbevisning. Det er vanskelig å angi et nøyaktig tall for noe som er skjønnsmessig. Denne usikkerheten følger også med når man skal beregne sannsynlighet for noe som i utgangspunktet er anslått med skjønn. Eckhoff beskriver dette som å regne «med en seksdesimalers pi etter å ha tatt radien på øyemål», se Torstein Eckhoff, Temametode eller verdimetode i bevisvurderingen, SvJT 1988 side 321, på side 333. Mens beviskrav regulerer hvordan retten skal håndtere en usikkerhet om faktiske forhold, angir bevisbyrde hvem tvil om beviskravet er oppfylt, skal gå ut over. Normalt er det den som fremsetter et krav – saksøker – som må bevise de faktiske forhold som kravet bygger på. Den som har bevisbyrden, har altså ansvaret for å underbygge et krav med tilstrekkelige bevis. Avgjørelsen vil med andre ord gå i disfavør av parten som har bevisbyrden, dersom det er tvil om beviskravet er oppfylt. Dersom retten ikke er i tvil om hvorvidt beviskravet er oppfylt, aktualiseres heller ikke bevisbyrderegelen. Så lenge man tar utgangspunkt i overvektsprinsippet og altså legger til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig, vil spørsmålet om bevisbyrde sjelden komme på spissen. Det er ikke ofte retten mener at det er like sannsynlig at et faktum foreligger som at det ikke er det. Bare i disse tilfellene vil bevisbyrderegelen komme inn og vippe resultatet i disfavør av den som har bevisbyrden. Sivilprosessens regler om bevisbyrde og beviskrav anvendes som utgangspunkt i alle sivilrettslige spørsmål, med mindre en annen løsning er eksplisitt lovregulert. Jeg nevner kort at det for noen spørsmål gjelder et skjerpet beviskrav, altså en større grad av overbevisning før dommeren kan legge det aktuelle faktum til grunn. Dette er særlig aktuelt ved belastende faktiske omstendigheter og sivile krav som har tett kobling til straffesaker, se eksempelvis HR-2018-874-A (Restodata), der kravet gjaldt skatte- og avgiftsunndragelse. I særlovgivningen er det også bestemmelser om såkalt «omvendt bevisbyrde», der bevisbyrden legges på saksøkte istedenfor saksøker, alternativt på én bestemt part, uavhengig av hvem som anlegger saken, gjerne i kombinasjon med et justert beviskrav. Eksempler er arbeidsmiljøloven §§ 2 A-2 og 13-8 og forsikringsavtaleloven § 21-1, likestillings- og diskrimineringsloven § 37 og finansavtaleloven §§ 3-5–3-7. Beviskravet kan også være strengere der en part har ødelagt, tilbakeholdt eller unnlatt å sikre bevis, se eksempelvis Rt. 2010 s. 584 (Stutteriet) avsnitt 45 og 61. I denne fremstillingen er det ikke rom for å gå nærmere inn i dette.

Question 112

Prejudisielle rettsforhold

Answer 112

Utgangspunktet for hva som utgjør samme krav må være domsslutningen. Det er bare det krav eller rettsforhold som retten har tatt stilling til i domsslutningen, som er rettskraftig avgjort. Som det klare utgangspunkt omfatter ikke den materielle rettskraftsvirkningen prejudisielle rettsforhold, jf. HR-2018- 1130-A avsnitt 21 og 22 mv. Det vil imidlertid alltid ligge til grunn en generell rettssetning for en konkret løsning av et rettsspørsmål. Hvis rettskraften skal ha noen positiv virkning så må rettens konklusjoner i disse prejudisielle forholdene ha virkning for fremtidige saker. Prejudisielle rettsforhold som tvistegjenstanden i saken umiddelbart avhenger av vil derfor ha rettskraftsvirkning.

Question 113

Bevisføringsrett

Answer 113

- Utgangspunktet er at partene kan føre de bevis de de ønsker (fri bevisførsel) - Det er dermed begrensninger i bevisførselen som må begrunnes o Det er den som ønsker å avskjære et bevis, som må påvise et rettslig grunnlag for at beviset ikke skal føres o Finnes det ikke slikt grunnlag, følges hovedregelen om fri bevisførsel, jf. Rt. 2005 s. 1353 - Hovedregelen er at bevis skal føres muntlig og direkte for den dømmende rett

Question 114

Al-Khawaja-testen (Al-Khawaja og Tahery mot UK)

Answer 114

Al-Khawaja-testen (Al-Khawaja og Tahery mot UK) - (1) God grunn til at vitnet ikke møter - (2) Om forklaringen er eneste eller avgjørende bevis - (3) Tilstrekkelig kompenserende faktorer som oppveier for manglende adgang til krysseksaminasjon God grunn til at vitnet ikke møter - Utgangspunktet er at vitnet skal være fysisk tilstede - Spørsmålet er om man kan avspille eller lese opp tidligere avgitte forklaringer, når den som har avgitt forklaringen ikke møter - Må være forenlig med art. 6 nr. 3 bokstav d, som krever «a good reason» o Hvis vitnet ikke har en forfallsgrunn som etter sin art utgjør «a good reason», (som død, sykdom, uforutsett hindring i samferdsel, alvorlig sykdom i nær familie, lang reiseavstand, arbeidsforpliktelse, alvorlig frykt og under omstendighetene lav alder) krever EMD at de nasjonale myndigheter må ha gjort «every reasonable effort» for å få vitnet til å møte, jf. Schatschaschwili mot Tyskland - «every reasonable effort» o Hva som utgjør «every reasonable effort» beror på sakens alvor, hvor sentral forklaringen er, og om tiltalte tidligere har fått anledning til å krysseksaminere vitnet o Hvis vitnet er sentral, kreves det store anstrengelser fra påtalemyndigheten til å få vitnet til å stille - Dette gjelder uavhengig av de andre momentene, altså om beviset utgjør det eneste eller avgjørende beviset Eneste eller avgjørende bevis - Der tiltalte tidligere har fått mulighet til krysseksaminasjon o Tiltalte eller hans forsvarer enten da forklaringen ble avgitt, eller på et senere stadium av forfølgningen, må ha fått en passende og tilstrekkelig anledning til å imøtegå og stille spørsmål til vitnet o EMD har ikke tolket kravet så strengt at det kreves at tiltalte har en ubetinget rett til å få krysseksaminere under hovedforhandling o Dersom vitnet har en relevant fraværsgrunn, er det tilstrekkelig at han har fått anledning forut for hovedforhandlingen, men tiltalte/forsvareren må ha hatt et «adequate and proper opportunity» § Tilstedeværelse da forklaringen ble avgitt, hatt innsyn i dokumentene i forkant, rent faktisk hatt tid til å forberede seg, anledning til å stille spørsmål (men trumfer ikke uten videre andre hensyn når det gjelder personlig tilstedeværelse). Må rent faktisk ha hatt mulighet. Krysseksaminasjonen må likevel ha bevismessig betydning (kunne føres senere) o Har tiltalte hatt anledning til å stille spørsmål til vitnet, er det normalt adgang til opplesning § Men det må foretas en tilleggsvurdering av rettferdig rettergang, jf. Rt. 2004 s. 1974 o Hvis tiltalte ikke har hatt en slik anledning, må man spørre om forklaringen utgjør det eneste eller avgjørende bevis og om det foreligger kompenserende tiltak - Der tiltalte ikke tidligere har fått anledning til krysseksaminasjon o Forutsetning at det foreligger relevant fraværsgrunn o EMD har lagt til grunn at en forklaring ikke kan leses opp eller avspilles dersom domfellelsen «solely or to a decisive degree» må bygge på forklaringen, jf. «bare eller i avgjørende grad» § Eneste bevis – tolkes som «the only evidance against the accused» § Avgjørende bevis – tolkes som «indicating evidance of such significance or importance as is likely to be determinative of the outcome of the case» § Hovedregel – hovedbevislæren § Rt. 2013 s. 1412: en domfellelse bygger «bare eller i avgjørende grad» på et bevis, når de øvrige bevisene ikke er selvstendige og avledet fra beviset. I tillegg må de øvrige bevis samlet sett være tungtveiende o Hovedbevislæren er ikke absolutt, og kan fravikes dersom det foreligger «sufficient counterbalancing factors», jf. Schatschaschwili mot Tyskland Tilstrekkelig kompenserende faktorer - Spørsmålet er om det er noen tilstrekkelig kompenserende faktorer for at vitnet ikke møter, altså har forsvareren/tiltalte mulighet til å sørge for krysseksaminasjon eller kontradiksjon på annen måte o «sufficient counterbalancing factors», jf. Schatschaschwili mot Tyskland Kjøpt av June Kristine Stokka - junekristinestokka - june.kristine.stokka@lyse.net - på Filefora.no 54 - Kan være et grunnlag for å fravike hovedbevislæren - Momenter etter EMD o (1) «the trial court’s approach to the untested evidance» § Eksistensen av prosessuelle rettssikkerhetsgarantier § Hvor grundig har domstolen rent faktisk vurdert vitnets troverdighet og pålitelighet? § Må begrunne bevisvurderingen svært grundig o (2) «availability and strength of further incriminating evidence» § Hvor sentral forklaringen er som bevis § Hvis det er det eneste beviset, så kan de nok ikke lese opp hvis det ikke foreligger andre kompenserende tiltak § Men må se på hvor kompenserende tiltaket er, sammenlignet med hvor sentralt beviset er o (3) «procedural measures taken to compensate for the lack of opportunity to directly cross-examine» § Særlig viktig er at de nasjonale domstolene har vært varsomme I sin bruk av forklaringen, jf. Schatschaschwili § Det taler mot opplesning om krysseksaminasjon på et tidligere tidspunkt i stadiet, kunne og burde vært sikret, jf. Schatschaschwili * Om forsvarer har hatt eller har mulighet til å stille spørsmål til vitnet på en indirekte måte, feks. skriftlig eller på etterforskningsstadiet § Det taler for opplesning dersom det foreligger hjelpefakta som belyser pålitelighet og avdemper rettssikkerhetsproblemet, feks. forklaringer som kan belyse vitnenes troverdighet og forklaringens pålitelighet, jf. Al-Khawaja § Må også se på kompenserende tiltak selv om beviset ikke var det eneste eller avgjørende, jf. Schatschaschwili

Question 115

Skjulte tvangsmidler

Answer 115

Straffeprosessloven hjemler skjulte tvangsmidler, det vil si tvangsmidler som settes i verk uten at mistenkte blir orientert om det. Slike tvangsmidler omtales gjerne som ekstraordinære etterforskningsmetoder. Eksempler på skjulte tvangsmidler - Kommunikasjonsavlytting, jf. 216a - Romavlytting, jf. §216m - Teknisk sporing, jf. §202b og §202c - Dataavlesning, jf. §216o - Også ordinære tvangsmidler (ransaking og beslag) kan gjennomføres på skjult måte, det vil si at underretning om bruk av tvangsmiddelet utsettes, jf. §200a Anvendelse av skjulte etterforskningsmetoder er normalt forbeholdt etterforskning av alvorlige straffbare forhold og tilfeller der metoden antas å være av vesentlig betydning for oppklaring av saken, og oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Beslutningskompetansen er lagt til retten, men med hastekompetanse for påtalemyndigheten.

Question 116

Gyldig fravær

Answer 116

* Utgangspunktet er at en hovedforhandling ikke kan fremmes hvis tiltalte har gyldig fravær * Gyldig fravær er ikke regulert i loven, men etter praksis omhandler det to ulike temaer: det formelle rundt innkallingen, og faktiske omstendigheter som er til hinder for oppmøte eller aktiv deltakelse * Hvis tiltalte ikke er lovlig innkalt til hovedforhandling, er det gyldig fravær, jf. §86 * En faktisk omstendighet kan innebære at tiltalte har gyldig fravær, typisk sykdom hos tiltalte, en omsorgsforpliktelse eller arbeidsforpliktelse. Det avgjørende er om tiltalte kan bebreides for å ha uteblitt, jf. HR-2019-556-U (avsnitt 22) o For øvrig må omstendigheten enten gjøre et fysisk oppmøte umulig eller uforholdsmessig byrdefullt, eller innebære at tiltalte ikke kan ivareta sine partsrettigheter på en forsvarlig måte hvis han møter o Spørsmålet kan også være om han kan bebreides for uteblivelsen

Question 117

Skillet mellom «formuesverdier» og «ideelle interesser»

Answer 117

Spørsmålet skal vurderes med utgangspunktet i saksøkers eller ankende parts perspektiv. Det er også klart at spørsmålet må vurderes etter objektive kriterier. Hva den konkrete saksøker føler eller mener, er uten betydning. En sak som både gjelder formuesverdier og ideelle interesser, vurderes basert på det som «fremtrer som sakens dominerende karakter». De nærmere grensene kan være kompliserte, men en generell tendens er kanskje at det skal en del til for at en sak anses å gjelde «ideelle interesser». Fra rettspraksis kan følgende eksempler tjene til illustrasjon: Rt-2005-1036 (tvistemålsloven) gjaldt spørsmålet om hvorvidt plassering og bruk av en trampoline på en naboeiendom var i strid med naboloven § 2. Høyesterett kom til at saken gjaldt formuesverdier. Rt-2012-450 gjaldt overskjønn i ekspropriasjonssak vedrørende bruksrett til mastefeste. Til tross for saksøkende parts særlige vedtektsfestede formål kom Høyesterett til at saken gjaldt formuesverdier. Rt-2013-472 gjaldt en husleiesak der ankeutvalget la avgjørende vekt på leietakers beskyttelsesbehov utover rene økonomiske interesser i husleieloven. Følgelig kom utvalget til at saken gjaldt ideelle interesser. Rt-2014-294 gjaldt krav om erstatning og oppreisning etter brudd i samarbeidet mellom en krakkdesginer og en krakkprodusent. I tillegg gjaldt den krav om at produsenten måtte navngi designeren på produktet. Ettersom alle krakkene var blitt solgt, og det ikke var flere å navngi, kom Høyesterett til at saken ikke (lenger) gjaldt ideelle verdier. HR-2019-790-U gjaldt krav om oppreisningserstatning fra en som ble kalt inn til avhør som mistenkt i en sedelighetssak. Ankeutvalget kom til at det ikke «forelå et slikt særlig infamerende grunnlag for oppreisningskravet» at det gjaldt vesentlige ideelle interesser.

Question 118

Kravene kan behandles av retten med samme sammensetning og hovedsakelig etter de samme saksbehandlingsregler

Answer 118

Utvalget viser til tilfeller der ett krav skal behandles ved skjønn, og øvrige krav skal behandles ved ordinær rettergang, som eksempel, jf. NOU 2001: 32 B s. 815, samtidig som departementet er klar på at vilkåret skal tolkes fleksibelt – det avgjørende er hva som er «praktisk mulig», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 418. Departementet fremhever samme sted at det at et krav skal behandles etter særlige prosessformer, ikke i seg selv er til hinder for kumulasjon.

Question 119

Prosesshandling mangler som kan avhjelpes

Answer 119

Forutsetning for retting at prosesshandlingen i det hele tatt kan rettes, jf. ordlyden «som kan avhjelpes». Dette får først og fremst betydning der feilen overhodet ikke kan rettes, for eksempel ved manglende forliksrådsbehandling. At stevningen ikke fyller lovens krav, jf. § 9-2, er derimot et typisk eksempel på en feil som kan rettes. Dersom søksmålsbetingelsene i tvisteloven § 1-3 ikke er oppfylt, kan retting etter omstendighetene være vanskeligere, men det er ikke utenkelig at søksmålet kan oppfylle lovens krav (for eksempel ved å endre påstand eller påstandsgrunnlag). Retting vil ofte være praktisk ved feil i partsbenevningen, typisk fordi man har kommet til skade for å saksøke et NUF eller et enkeltpersonforetak. Det er lang praksis for at slike feil kan rettes, se blant annet Rt-2013-1091. Vilkåret for retting er i alle tilfeller at rettingen ikke endrer tvistens identitet. I motsatt fall er man utenfor rettingsadgangen etter § 16-5 første ledd, se blant annet Rt-2013-1091, Rt-2014-475 avsnitt 19 og HR-2019-2118-U avsnitt 15. Ved endring i partsangivelsen er det uttalt at retting kan foretas hvis det er «nær tilknytning mellom parten som trer inn og den som trer ut, det ikke er tvil om hvem og hva rettingen gjelder og endringen ikke endrer tvistens identitet», se Rt-2014-475 avsnitt 19. Retting kan skje også for ankeinstansen, men situasjonen kan da ligge slik an at vilkårene for retting etter § 16-5 annet ledd ikke lenger er oppfylt, se for eksempel Rt-2010-1361 avsnitt 40 (hvor retting ikke ble tillatt, og saken ble avvist fra domstolene).

Question 120

Virkning ved manglende partsevne, jf. tvl. § 16-5.

Answer 120

- Retting, o 1) Ved at en eller flere personer får fullmakt til å representere organisasjonen i saken. Dette vil medføre endring av organisasjonens fasthet, som gjør at de nå oppfyller kravet i § 2-1 (2). o 2) Ved at en eller flere av medlemmene trer inn i saken, jf. Rt. 2012 s. 52. - Subsidiært avvisning

Question 121

Primært rettsgrunnlag ved ankebehandling

Answer 121

Saksbehandlingsfeil er en ankegrunn etter strpl. § 314 (1) nr. 2. Saksbehandlingsfeil skal lede til opphevelse av dommen dersom de kan ha virket inn på utfallet i saken, jf. § 343. Det er naturlig å tolke konkretiseringskravet i § 314 første ledd nr. 3 som at hver feil er en egen ankegrunn. De pretenderte saksbehandlingsfeilene må følgelig vurderes isolert hver for seg.