7 Kommunen som demokratisk institusjon og offentlig oppgaveløser Flashcards
Christensen mfl (2014) kap 8,9 Fiva mfl. (2014) kap 1,6,7,8,9 (33 cards)
Hva er en kommune?
- En geografisk enhet, og et avgrenset territorium
- I 2018 var det 422 kommuner i Norge
- ## Det kom i 1837, med formannskapslovene. Det ble kalt formannskapsdistrikt, og man fulgte prestegjeld og sogn.
Hvorfor kalles vi kommuner en funksjonell enhet?
Fordi det er en jurisdiksjon, en oppgaveløser, et organ som har fullmakt til å lage lover og politikk, samt ivareta funksjoner.
Hvilke fire hovedtyper har vi av lokalstyreenheter?
- Generalistkommune
- Særkommune
- Prefektordning
- Lokal stat
Hva er en fylkeskommune?
Har gått fra hjelpeorgan for primærkommunene til fullverdig politisk-administrativt nivå. Fra tjenesteprodusert til regional utvikler (2002).
Hvordan er en kommune en offentlig oppgaveløser?
De driver med tjenesteyting - helse, omsorg, skole, vei, oppvekst, vann osv. Forvaltningsoppgaver omhandler ansvar for arealbruker i kommunen, som hvor man skal f.eks. bygge hus eller drive næring. Kommunen har også samfunnsutviklingsoppgaver. De driver også med intern administrasjon, de styrer seg selv.
Hvordan blir en kommune finansiert?
- Skatt
- Tilskudd fra staten
- Gebyrer og momskompensasjon
- Fylkeskommunen er mer avhengig av staten
Hvilke største utgifter har kommunen og fylkeskommunen?
Kommunen:
- Pleie og omsorg 28,5%
- Grunnskole 21%
- Øvrig 15%
Fylkeskommunen:
- Videregåendeopplæring
- Samferdsel 32%
- Øvrig 10%
Hvordan er kommunen er demokratisk institusjon?
Kommunen kan velge mellom parlamentarisk modell eller formannskapsmodellen, det er sistnevnte som det er mest av.
Hva er en parlamentarisk modell i kommunen?
Det må dannes et byråd og det må utgå fra fylkestinget og ha støtte der. Så har man byråder
Hva er en formannskapsmodell i kommunen?
Ikke nødvendigvis sånn at flertallet styrer alt. Man ser lettere her hvem som er ansvarlig. Forholdstall dominerer, alle partiene sitter i formannskapet. Alle partiene er med på å ta beslutninger, man pleier å bli enige om ting - spesielt i små kommuner.
Hva er hovedoppgavene til en kommune?
- Ivareta rollen som lokale politiske institusjoner - organer for løsning av felles problemer lokalt
- Styringsinstitusjoner som kan sørge for effektiv iverksetting av nasjonal politikk på lokalt og regionalt nivå
- Ivaretar en rekke oppgaver på vegne av det nasjonale fellesskapet - særlig innenfor velferdsfeltet
- Til tross for at kommunene er dratt mellom det lokale nivået er det den økende integrasjonen med staten det klareste utviklingstrekket i etterkrigstiden
Funksjoner til den norske kommunen
Viser til de oppgavene som det lokale leddet har ansvar for, på den ene siden omfanget og på den andre siden karakteren av de oppgavene det lokale nivået løser. Det er vanlig å skille mellom tre hovedoppgrupper av kommunale oppgaver:
- Tjenesteytende funksjoner
- Forvaltningsoppgaver
- Samfunnsutvikling
Hva er generalistikommunemodellen?
Generalistkommunemodellen representerer en hovedform for organisering av lokal og regional forvaltning i Norge, men vi har i tillegg innslag fra de tre over.
Begrepet viser på den ene siden til at kommunene ivaretar et bredt spekter av offentlige tjenester og har mulighet til å samordne disse. Impliserer at ulike hensyn vurderes i forhold til hverandre. På den andre siden brukes generalistkommunebegrepet til å karakterisere et system der alle kommuner ivaretar de samme funksjonene. Alle kommuner skal tilby de samme tjenestene og har ansvar for de fleste viktige offentlige oppgaver, henger sammen med ideen om at lokalt folkevalgte har de beste forutsetninger for å prioritere mellom ulike hensyn lokalt.
Modellen har en dominerende posisjon i organiseringen av det norske lokalstyret, men blir til har til en viss grad utfordret gjennom den utstrakte bruken av interkommunale samarbeidsløsninger og vertskommunemodellen.
Kommunesektorens økonomiske betydning.
Utbyggingen av velferdsstaten i Norge skjedde for en stor del ved at kommunene fikk økt gjennomføringsansvar for velferdstiltak. Velferdsstaten bygger i vesentlig grad på den kommunale forvaltningens medvirkning. Rollen som utøvende organ har gitt kommunene en betydelig plass innenfor den offentlige økonomien i Norge.
Kommunesektoren er arbeidsintensiv fordi den er tjenesteintensiv, det kreves mange personer i tjenesteytende arbeid.
Kommunenes autonomi
Lokale aktørers mulighet til å gjøre selvstendige prioriteringer i typen av og standarden på de tjenestene som tilbys lokalt. Flere faktorer kan være avgjørende som formelle/legale forhold, obligatoriske/frivillige opplegg, belønnings- og sanksjonspraksis og den finansielle styringen.
Lokalt selvstyre begrunnes ut fra hensynet til variasjon i lokale forhold og lokale preferanser, mens velferdsstatens mål er å skape størst mulig likhet mellom innbyggerne.
Kommunens finansieringsgrunnlag
Kommunens mulighet til å kontrollere sitt eget inntektsgrunnlag er en viktig indikator på lokal autonomi.
I Norge er det satt en maksimalgrense for hvor mye skatt kommunene kan kreve inn fra sine innbyggere (motsatt fra danske, finske og svenske kommuner som har fri beskatningsrett)
Fører til begrensede muligheter til å drive en selvstendig skattepolitikk og framholdes som den viktigste begrensningen av det lokale selvstyret i Norge.
Over tid er kommunene blitt mer avhengig av økonomiske overføringer fra staten. (I Norge får kommunene 40% av sine inntekter fra skatter og 40% fra overføringer. I Sverige kom 65% fra skatt og kun 9% var statlige overføringer.)
En reform av det kommunale inntektssystemet i 1986 har ført til en gradvis overgang fra en modell basert på stor grad av øremerkede overføringer til en modell basert på rammeoverføringer. Denne rammefinansieringen innebærer at kommunene står friere til å forvalte overføringer i tråd med politiske prioriteringer og lokalt opplevde behov.
Rammefinansieringen kan være en ulempe i form av at underfinansiering av enkeltsektorer eller -oppgaver blir mindre synlig enn i et system basert på spesialdestinerte tilbud, på den andre siden kan det være gunstig for staten ved at finansieringen presser kommunene til ressurssparing og effektivisering.
Aksess
Aksess til det sentrale nivået. Handler om den typen kontakt som finnes mellom lokalt og sentralt nivå. Det lokale nivåets tilgang til det sentrale nivåets beslutningsarener. Er av stor betydning for kommunene å kunne øve en viss innflytelse over betingelsene for sin egen virksomhet, samtidig som de statlige aktører er avhengige av at erfaringer om virkninger av offentlige tiltak på lokalt nivå blir formidlet opp til statlige beslutningstakere.
Tre aspekter ved kommunens aksess til statlig politikkutforming:
a) Kommunesektorens organisasjon (KS) er kommunenes og fylkeskommunenes interesseorganisasjon. Arbeider gjennom en rekke kanaler for å kunne påvirke rammevilkårene for kommunesektoren, med spesielt fokus på konsultasjonsordningen. Normalt avholdes fire konsultasjonsmøter i året, hvor kommunens økonomi, samt statens opplegg for finansiering av kommunene har vært hovedsaker.
b) Forbindelser gjennom statlig lokal- og regionalforvaltning representerer en potensiell påvirkningskanal for kommunene overfor staten. Ettersom lokale og regionale statsetater opererer på subnasjonalt nivå, vil de ha kjennskap til lokale forhold som kan være mangelvare innenfor den sentrale forvaltningen. Fylkesmannsembetet er kjennetegnet av spenningen mellom det å være styrings- og kontrollmyndighet på den ene siden og veileder og samtalepartner på den andre siden, og Fylkesmannen har derfor vært spesielt viktig i denne forbindelsen.
c) Politiske kontaktkanaler. I hvilken grad det er koplinger mellom politiske karrierer på henholdsvis lokalt og nasjonalt nivå er ofte brukt som en indikator på det lokale nivåets aksess til sentrum. Lokalpolitisk erfaring kan tenkes å gi økt forståelse for kommunens situasjon. Sammenlignet med andre land har Norge hatt svært mange rikspolitikere med lokalpolitisk bakgrunn.
Hvordan styres kommuner internt?
Norske kommuner har tradisjonelt vært styrt i henhold til den såkalte formannskapsmodellen. Grunntrekk ved denne er at det utøvende politiske organet i kommunene, formannskapet, velges av og blant kommunestyrerepresentantene.
Formannskapet er en fjerdedel av kommunestyrets medlemmer. Veksler mellom forholdsvalg, som innebærer at en fremmer listeforslag og det voteres over, og avtalevalg, som innebærer at partiene kommer til enighet om et forslag og det voteres over. Det sistnevnte er blitt vanligere ved valg nå. Et viktig prinsipp er at formannskapsmodellene velges proporsjonalt i henhold til mandatfordelingen blant partiene i kommunestyret.
Formannskapet skal etter kommuneloven behandle forslag til økonomiplan, årsbudsjett og skattevedtak. For å sikre flertall kan det være nødvendig med forhandlinger blant formannskapets medlemmer. Kompromisser og «hestehandel» framstå derfor som sentrale konfliktløsningsmekanismer.
Hva er kommunal parlamentarisme?
En kritikk som har vært mot formannskapsmodellen er at den svekker velgernes mulighet til å stille de folkevalgte til ansvar for den politikken de har ført.
Et flertall av formannskapets medlemmer samler seg om en innstilling til kommunestyret, men hvilken flertallskonstellasjon som står bak innstillingen, kan variere fra sak til sak
Kommunal parlamentarisme som et svar på denne kritikken. Hovedhensikten med å innføre en parlamentarisk styringsmodell er å ansvarliggjøre det politiske flertallet overfor velgerne. Parlamentarismen skaper et tydeligere skille mellom politisk posisjon og opposisjon.
Parlamentarismen skiller seg fra formannskapsmodellen på tre punkter:
Innenfor et parlamentarisk system velges det utøvende organet (by/kommunerådet) av et flertall i kommunestyret, mens formannskapet velges etter forholdstallsprinsippet blant kommunestyrets medlemmer.
Byråd/kommuneråd må gå av dersom det får flertallet i kommunestyret mot seg etter et mistillitsvotum. Formannskapet velges for hele valgperioden og kan ikke avsettes av kommunestyret.
I det parlamentariske systemet ledes kommuneadministrasjonen av politisk valgte byråder eller kommuneråder. Innenfor formannskapsmodellen er det en administrativ ansatt leder for kommuneadministrasjonen, vanligvis med tittelen rådmann.
Fristilling og kommune
Én form for fristilling som har vært mye benyttet innenfor kommunesektoren, er etableringen av kommunale selskaper. Betegnelsen «kommunale selskaper» rommer mange og ganske ulike organisasjonsløsninger: kommunale foretak (KF), kommunale aksjeselskaper (AS), interkommunale selskaper (IKS) og stiftelser. Felles for dem er at de er initiert av én eller flere kommuner, og at de representerer en fristilling av oppgaver som kommunen har ansvar for.
Utskillelse av kommunale virksomheter i selskaper begrunnes ofte ut fra argumenter om klarhet og tydelig arbeidsdeling mellom «bestillende» og «utførende enheter». Men resultatet av reorganiseringen kan ofte bli at man oppretter nye styringsmessige gråsoner.
Fylkeskommunal styring og organisering
Fylkeskommunene er i juridisk forstand kommuner på linje med kommuner på lokalnivået. De reguleres dermed gjennom kommuneloven i tillegg til særlover (for eksempel opplæringsloven)
Fylkeskommunens øverste organ er fylkestinget. Representantene til fylkestinget velges hvert fjerde år i direkte valg.
På samme vis som kommunestyre velges det et fylkesutvalg av og blant medlemmene i fylkestinget, enten ved forholdstallsvalg eller ved avtalevalg. Fylkeskommuner med parlamentarisk styringsmodell velger ikke fylkesutvalg.
Til å lede fylkestinget og fylkesutvalget velges en fylkesordfører. Vedkommende velges blant fylkesutvalgets medlemmer eller blant fylkestinget ved en parlamentarisk styringsmodell.
En fylkesrådmann leder den fylkeskommunale forvaltningen (ansvar for forsvarlig utredning av saker som blir lagt frem for fylkestinget i tillegg til hovedansvar for at de folkevalgtes vedtak blir satt ut i live)
4 av 18 fylkeskommuner har innført parlamentarisme.
Hovedtyngden av funksjoner ivaretas innenfor den ordinære fylkeskommunale organisasjon. Samtidig er det et visst innslag av konkurranseutsetting, for eksempel på områder som veivedlikehold, kollektivtransport, drift og vedlikehold av bygningsmasse, drift av kantiner.
Hva er de tre hovedmålene for en kommune?
- Effektivitet: Utgangspunkt for økonomisk velferdsteori er at produksjon og forbruk bør være best mulig tilpasset innbyggernes ønsker – om dette funger har man høy prioriteringseffektivitet. Den velferdsteoretiske begrunnelsen for lokalt ansvar følges fra Oates (1972), som brukte en stilisert modell for å analysere hvilke styringsnivå som er best egnet til å stå ansvarlig for en bestemt offentlig tjeneste, et lokalt kollektivt gode. Kollektive goder er noe som er tilgjengelig for alle, og en persons forbruk reduserer ikke den nestes
- Demokrati: I snart 180 år har innbyggerne lokalt bestemt sine egne folkevalgte organer – kommunestyrene. Kommunenes demokratiske rolle har blitt viktigere ettersom kommunene har fått ansvaret for store deler av de offentlige finansierte velferdstjenestene. Lokaldemokrati gir økt interesse for politiske deltakelse, desentralisering kan stimulere til politisk debatt og deltakelse ved at innbyggerne får en arena der de også kan bidra til å forme og kritisere politikk for sitt nærmiljø.
- Nasjonale hensyn: Dersom staten i liten grad er villig til å akseptere kommunale løsninger som bryter med de statlige vurderinger, vil en sentralisering – enten i form av overtakelse av oppgaver eller i form av sterk nasjonal kontroll – lett bli resultatet. Ett åpenbart nasjonalt hensyn er at beslutninger i en kommune har positive eller negative virkninger for innbyggerne i andre kommuner, som kalles eksterne virkninger. Eksempler på det er natur og miljøvern, høy gjeld og store budsjettunderskudd eller at folk flytter til en kommune med gode tilbud. Det er ikke sikkert at eksterne virkninger er et tilstrekkelig sterkt argument for statlig regulering, velferdstapet som følger av nasjonale reguleringer kan tenkes å være større enn gevinsten ved disse reguleringene
Urbanisering og kommunal virksomhet
Prioritering av gamle versus unge: Sentrale kommuner skal tjene en ung og voksende befolkning, noe som stiller krav til utbygging av skoler og barnehager, og transport, bolig og næringsområde. Utkantkommunene må betjene en økende eldre befolkning samtidig som antallet i yrkesaktiv alder faller.
- Kommunal fordelingspolitikk: Urbane strøk kjennetegnes av folkerike kommuner med relativt store inntektsforskjeller. Disse kommunene må jevne ut levekår, integrere ulike grupper i samfunnet og håndtere folk med ulike typer sosiale problemer.
- Lokal demokratisk kontroll: små og store kommuner har ulike utfordringer knyttet til demokratisk deltakelse og kontroll. F.eks. har kommuner med lavt folketall oftest en høyere valgdeltakelse.
Hva forklarer variasjoner i valgdeltakelse?
Velgerne antas å være instrumentelt motiverte: de trekker til valgurnene for å bidra til valgseier for sitt foretrukne parti. (et alternativ kan også være at man ikke finner et parti man sympatiserer med, og velger dermed å ikke stemme)
Velgeren usikre på hvor mye deres stemme vil være med på å avgjøre utfallet av valget.
Noen stemmer fordi de føler det er deres borgerplikt, får en positiv gevinst av å stemme
Stemme uavhengig av om stemmen er avgjørende for valget eller ikke
Em rasjonell velger vil stemme så lenge effekten på selve valgutfallet av å stemme og nytten av å stemme i seg selv er større enn kostnaden ved å stemme.
Alder, inntekt og utdanningsnivå samvarierer sterkt med valgdeltakelse. Høyere utdanning = tendens til å bruke stemmeretten mer