Bevis - Sivilprosess Flashcards
(23 cards)
Hva er hensynet bak partenes sannhets- og opplysningsplikt i tvl. § 21-4?
Hensynet til en materiell riktig avgjørelse - For å sikre en riktig avgjørelse er man avhengig av at saken er tilstrekkelig opplyst.
Hva innebærer opplysningsplikten etter § 21-4?
Innebærer en plikt til å gi fra seg bevis av eget tiltak (også til støtte for motparten).
I omfattende saker vil spørsmålet være hvor grensen går. Plikter man å gi fra seg absolutt alt?
* Det må leses en alminnelig forholdsmessighetsbegrensning inn i bestemmelsen, jf. NOU 2001:32 B.
* Det avgjørende vil være hva som er rimelig å forlange i den konkrete saken. Spørsmålet er om man har opptrådt med redelighet og god prosesskikk.
Kan retten ha plikt til å sørge for bevisføring?
I saker med fri rådighet -> Nei, men de har rett til det så lenge partene ikke motsetter seg det, jf. tvl. § 21-3 (2) 2. pkt.
* I unntakstilfeller kan det tenkes at det vil oppstå en slik plikt, f.eks. fordi en part ikke har ressursene til å ivareta egne interesser i en sak av veldig stor betydning, jf. NOU 2001:32 B. Skal dermot svært mye til.
I saker med begrenset rådighet etter § 11-4 -> Ja. Retten plikter å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
Hva er begrunnelsen bak reglene om rettens rett og plikt til bevisføring?
Sivilprosessen bygger på disposisjons- og forhandlingsprinsippet - det er partene selv som har rådigheten over tvisten. Kan sees på som en forlengelse av avtalefriheten som ofte foreligger i slike saker.
I enkelte saker gjør det seg derimot gjeldende visse hensyn (offentlige interesser) som tilsier at hensynet til et materielt riktig resultat får større betydning.
* Sml. strpl. § 294 hvor rettens plikt til å sikre avgjørelsesgrunnlaget begrunnes i det materielle sannhetsprinsipp.
Hva omfatter forklaringsplikten etter § 21-5?
Man plikter å forklare seg om “faktiske forhold”.
Ordlyden -> Må avgrenses mot rettslige og sakkyndige vurderinger.
* Følger videre av ordlyden at plikten gjelder med de begrensninger som følger av loven. Vitneplikten gjelder dermed kun det som er relevant for saken, jf. § 21-7. (se også ordlyden i § 24-1).
Hva innebærer bevisumiddelbarhetsprinsippet?
Bevisene skal legges frem direkte for den dommeren som skal avgjøre saken, i sin mest umiddelbare form. Kommer til uttrykk i tvl. § 21-9 og § 1-1 (2).
* Innebærer f.eks. at vitneforklaringer skal fremlegges ved at vitnet forklarer seg direkte for retten, ikke ved at forklaringen leses opp.
Når har en part edisjonsplikt?
Edisjonsplikt = plikten til å gjøre bevis tilgjengelig for den som krever det.
Tvl. § 26-5, jf. § 21-5 -> Plikten gjelder for “enhver” og omfatter alle bevis han “har hånd om eller kan skaffe til veie”.
Vilkår:
1. Relevans, jf. § 21-7
2. Spesifikasjonskravet, jf. § 26-6
3. Tilgangskravet, jf. § 26-5 (3)
4. Proporsjonalitetskravet, jf. § 26-5 (3)
5. Fravær av bevisforbud og bevisfritak, jf. § 21-5.
Når kan en skriftlig forklaring tillates opplest etter tvl. § 21-12?
Forklaringer gitt av rettsoppnevnt sakkyndig kan leses opp, jf. første ledd.
Utenom dette er det avgjørende om forklaringen anses for å være et dokumentbevis eller en “skriftlig forklaring i saken”.
* Dokumentbevis kan alltid leses opp, jf. § 26-2.
Hva regnes som en “forklaring” gitt “i saken”
* Forklaring = forstås vidt. Omfatter også e-poster, rapporter osv. Vitterlige kjennsgjerninger eller opplysninger som ikke er vurderingsbestemte faller utenfor, jf. HR-2016-1132-U.
* “I saken” = Var det dominerende formålet med uttalelsen bruk i den aktuelle rettssaken, jf. Rt. 2007 s. 920. Konkret vurdering. Kan presumeres at dokumenter som er blitt til etter saksanlegg er gitt i saken.
Hva innebærer spesifikasjonskravet i tvl. § 26-6?
Det må være “klart” hva beviskravet gjelder.
* Ordlyden -> Kravet må gjelde bestemt angitte dokumenter. Man kan ikke be om all informasjon motparten sitter på.
* Forarbeidene -> Ikke ønskelig med en ordning tilsvarende “discovery”/”disclosure”.
* Rettspraksis (eks. Felleskjøpet) -> Hva som kreves må vurderes i lys av formålet med kravet, muligheten til å foreta en nærmere individualisering, og behovet for klarlegging av faktiske forhold av betydning for saken.
Hvordan skal beviset stilles til rådighet? Skal det kun stilles til rådighet for retten, eller også direkte for motparten?
Retten kan med hjemmel i § 26-5 første ledd, jf. § 26-7 tredje ledd pålegge at beviset blir stilt direkte til rådighet for motparten, jf. HR-2020-2469-A Kunstgjødsel.
Unntak fra dette kan oppstilles der et pålegg vil medføre et inngrep i retten til respekt for hjem og privatliv etter Grl. § 102 og EMK artikkel 8.
Hvilke grunnprinsipper gjelder for bevisføringen?
- Muntlighetsprinsippet -> § 21-9, § 9-9 og § 1-1 (2).
- Bevisumiddelbarhetsprinsippet -> § 21-9 og § 1-1 (2)
- Kontradiksjonsprinsippet -> § 11-1 (3) og § 1-1 (2)
- Prinsippet om fri bevisførsel -> § 21-3
Hva innebærer prinsippet om fri bevisførsel?
Tvl. § 21-3 -> Partene kan føre de bevisene de ønsker.
* Partene står fritt til å selv velge hvilke bevis de ønsker ført, og bevisførselens omfang.
* Prinsippet regulerer i utgangspunktet ikke hvordan beviset skal føres. Dersom retten finner det nødvendig å føre beviset på en annen måte kan dermed beviset avskjæres, jf. § 21-7 (2) bokstav c. Bevisumiddelbarhetsprinsippet kan tilsi at beviset føres på en annen måte enn parten ønsker.
Det er avskjæring av partenes bevisførsel som krever særskilt lovhjemmel.
Hva er begrunnelsen for prinsippet om fri bevisførsel? Og hvilke mothensyn gjør seg gjeldende?
Hensyn for:
1. Partsautonomi
2. Best og bredest mulig opplysning av saken
3. Formell likestilling av partene
Mothensyn:
1. Prosessøkonomi
2. Hensynet til å beskytte visse opplysninger eller kilder (bla. pågrunn av hensynet til personvern osv.)
3. Sannhetsmålsetningen - noen bevismidler gir et usikkert grunnlag for slutninger.
Hva innebærer vurderingen av om bevis “kan være av betydning for den avgjørelse som treffes”?
Relevanskravet i § 21-7
En vurdering av om beviset som ønskes ført kan være relevant for saken. Vurderingen må derfor ta utgangspunkt i sakens ramme etter § 11-2.
Kan ikke praktiseres for strengt, jf. ordlyden “kan være av betydning”. Det er ikke nok at beviset har liten vekt.
Forarbeidene -> vurderingen må bygge på partenes pretensjoner.
* Relevansen må dermed vurderes på bakgrunn av redegjørelsen som er gitt etter § 21-6.
* De materielle anførslene må legges til grunn, og deretter må retten foreta en selvstendig vurdering av om dette vil være relevant i saken.
Kan et bevis avskjæres under bevisførselen som følge av lav bevisverdi?
Betydningsløse verdi kan avskjæres etter § 21-7 (2) bokstav b om grensenytte.
Ordlyden -> omfatter bevis som i seg selv har liten beviskraft, bevis som ut fra sammenhengen er perifiere og bevis som ut fra øvrig bevisførsel kan bidra med lite nytt.
Ved vurderingen vil hensynet til et materielt riktig resultat stå sentralt. I saker av stor betydning for en part vil dette hensynet veie tungt, slik at det vil kreves mer før beviset avskjæres.
* Bestemmelsen har følgelig en side til proporsjonalitetskravet i § 21-8.
Når vil § 21-7 (2) bokstav c typiske kunne virke som hjemmel for avskjæring av bevis?
Der måten beviset føres på gjør det upålitelig eller usikkert. Særlig aktuelt ved annenhånds vitneforklaringer (“hearsay evidence”).
* Der vil det kunne være aktuelt å kreve at førstehåndsvitnet innkalles i stedet.
Hva innebærer proporsjonalitetsvurderingen i § 21-8?
Det må foretas en konkret avveining av kostnadene ved den aktuelle bevisførselen (tid og penger) opp mot hensynet til sakens opplysning og tvistens betydning.
* Tvistens betydning = tvistens økonomiske verdi eller ideelle interesser. Også behovet for rettsavklaring for andre enn partene, jf. § 1-1 (1).
* Hensynet til sakens opplysning = blant annet bevisverdien til det aktuelle beviset.
Vurderingen må foretas i lys av momentene som fremgår av formålsbestemmelsen i § 1-1.
* Hensynet til effektivitet, rettferdighet, forsvarlig og tillitsvekkende behandling vil dermed også være relevant.
Hvorvidt partene selv ønsker en omfattende bevisføring vil være et moment av betydning, men ikke avgjørende.
* Må tas hensyn til en rettferdig fordeling av offentlige ressurser.
Kan man kreve at noen forklarer seg om forhold de har betrodd til en yrkesutøver som er omfattet av tvl. § 22-5?
Utgangspunkt -> Man plikter å forklare seg om forhold som kan være bevis i saken, jf. § 21-5.
* Unntak fra dette må ha hjemmel i lov.
Tvl. § 22-5 -> Oppstiller et forbud mot å “ta imot bevis fra” yrkesutøverne som listes opp i bestemmelsen.
* Ordlyden - Kommer ikke til anvendelse der det er klient/pasient som skal gi forklaringen.
* Kan bestemmelsen tolkes utvidende? - Ja!, jf. Rt. 2004 s. 1668.
* Skal vernet bli effektivt kan man ikke kreve at pasienten/klienten gir informasjonen selv. Hensynet bak bestemmelsen er å beskytte fortroligheten til klienten, ikke å ivareta yrkesutøveren. Dette hensynet står like sterkt uavhengig av om klienten eller yrkesutøveren vitner.
Hva er beviskravet i sivile saker?
Beviskrav = Hvor sikker dommeren må være for å legge faktum til grunn som bevist.
Utgangspunkt -> alminnelig sannsynlighetsovervekt (mer enn 50%), jf. P-pilledom II.
Kan i noen situasjoner være adgang til å skjerpe/senke beviskravet. Særlig aktuelt:
1. Der det er snakk om å legge til grunn et belastende faktum
2. Der det er snakk om å ilegge en sanksjon som etter EMK artikkel 6 er “straff” (eks. tilleggsskatt). Utslag av uskyldspresumsjonen
3. Der en part ikke har bidratt til bevissikring i den grad vedkommende alene hadde oppfordring/mulighet til det (eks. Rt. 1990 s. 688). Har parten ødelagt et bevis kan dette ha sammenheng med redelighetsplikten i § 21-4.
Hvem har bevisbyrden, og når blir reglene om bevisbyrde relevant?
Bevisbyrde = hvem tvil om beviskravet er oppfylt skal gå ut over. Med andre ord hvem som har tvilsrisikoen.
* Spørsmålet om bevisbyrde blir dermed først og fremst relevant der det foreligger tvil om beviskravet er oppfylt.
Utgangspunkt -> Tvilen skal gå ut over den som har interesse av et rettsstiftende/rettsendrende alternativ, jf. Rt. 2015 s. 1246
* Normalt saksøker
På samme måte som for beviskravet vil konsekvenshensyn og bevissikringshensyn tilsi at bevisbyrden snus.
Vil beviskravet skjerpes der det er snakk om å legge til grunn et belastende faktum?
HR-2016-2579-A Selvmord -> Kan ikke generelt oppstilles et skjerpet beviskrav ved belastende faktum.
* Kan være aktuelt dersom det er snakk om å legge til grunn et faktum som er “kvalifisert klanderverdig, belastende eller infamerende” for parten.
* Gjelder sivile saker. I straffesaker er terskelen lavere.
* En person var beskylt for å forsettlig fremkalle et forsikringstilfelle ved å ta selvmord. Dette ble ikke ansett for å være belastende nok til å skjerpe beviskravet.
Det må foretas en konkret vurdering av det aktuelle forholdet.
* En avveining av de hensynene som taler for og mot et skjerpet beviskrav.
* Alvorlighetsgraden av forholdet kan ha betydning for om kravet skjerpes.
* Hensynet til bevissikring og fornærmede kan tilsi at beviskravet ikke skjerpes.
Når må bevistilbudet være fremsatt? Når er det for sent å komme med ytterligere bevis?
Tvl. § 9-16 -> Endringer i bevis, påstand og påstandsgrunnlag må skje før avsluttet saksforberedelse.
* Normalt tre uker før hovedforhandling, jf. § 9-10 første ledd.
Unntak -> tre alternative vilkår:
1. Motparten samtykker til endringen
2. Endringen skjer før hovedforhandling og er foranlediget av motpartens sluttinnlegg.
3. Retten tillater endringen.
* Retten skal gi tillatelse dersom ett av vilkårene i bokstav a-c er oppfylt. Disse vilkårene kommer også til anvendelse for endringer under hovedforhandling.
Hvordan skal beviskravet forstås i tilfeller hvor man presenteres med flere enn to alternative faktum?
Eks. Årsak A = 40%, årsak B = 30%, årsak C = 30%. Hvilken har overvekt?
Rt. 2015 s. 1246 Vaksineskade -> Foreligger sannsynlighetsovervekt dersom “det er større sannsynlighet for et bestemt faktum enn for summen av de øvrige alternativene”.
Følgelig ikke sannsynlighetsovervekt for årsak A, da årsak B + årsak C = 60% sannsynlig.
