Granneloven (Naboloven) Flashcards
“skade”
Rent språklig tyder ordlyden “skade” på fysiske hendelse som man kan ta og føle på, altså forhold som har materialisert seg.
“ulempe”
Rent språklig tyder ordlyden “ulempe” på negative effekter slik som støy, lukt og skitt, altså forhold som ikke har materialisert seg. Riktignok omfatter ordlyden også økonomisk tap (verditap), jf. Gardemoen-dommen (Rt. 2006 s.486).
“Ingen”
Rent språklig tyder ordlyden “ingen” på enhver som oppholder seg på en eiendom eller rår over den.
“må ha, gjera eller setja i verk”
Rent språklig tyder ordlyden “må ha, gjera eller setja i verk” på alt av positive handlinger, tiltak eller virksomhet som kan føre med seg skade eller ulempe på naboeiendommen.
“noko”
Rent språklig tyder ordlyden “noko” på fysiske innretninger eller aktiviteter på naboeiendommen. Bestemmelsen skal tolkes i vidt forstand, slik at nær sagt alt av ulemper eller skader omfattes av bestemmelsen.
“uturvande”
Rent språklig tyder ordlyden “uturvande” på at ulempen har et ufornuftig formål eller gjennomført på en måte som medfører unødvendig ulempe eller skade på naboeiendommen. Riktignok oppstiller ikke ordlyden et krav om konkret resultat, men at ulempen har et ufornuftig formål. Skader eller ulemper som påføres i tankeløshet eller i sjikanehensikt, tyder på et ufornuftig formål.
“teknisk og økonomisk mogeleg å gjera”
Rent språklig tyder ordlyden “teknisk og økonomisk mogeleg å gjera” på en vurdering om tiltakshaveren kunne ha dempet eller redusert skaden eller ulempen ved å iverksette visse tiltak eller andre justeringer. Formuleringen “mogeleg å gjera” tyder på at vurderingen må skje ut ifra forutsetningene til tiltakshaveren, og at det finnes en tålegrense for hvor ressurskrevende og dyre tiltak som kan gjøres gjeldende. Forarbeidene fastslår at det må foretas en objektiv vurdering av hvorvidt det kunne iverksettes tiltak som kunne ha dempet eller redusert skaden eller ulempen.
“urimelig”
Rent språklig tyder ordlyden “urimelig” på at det må dreie seg om en urettferdighet, hvor fordelene med aktiviteten eller tiltaket på naboeiendommen ikke kan veies opp mot ulempene som påføres naboeiendommen. Dette tilsier at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering hvor fordelene med tiltaket må ses opp mot ulempene som naboeiendommen påføres. Forarbeidene fastslår at det må konkret vurderes for hvert tilfelle. En slik forståelse underbygges av at hensynet til grunneiers frie rådighet må begrenses, altså at tiltaket må avpasses etter hva naboen innenfor rimeligheten kan tåle.
Sandvika Gjestgiveri (Rt. 1969 s.757)
Eierne av Sandvika Gjestgiveri hadde blitt påført et økonomisk tap som følge av at Fylkesveivesenet i Akerhus hadde drevet med ekstraordinært støymedbringende anleggsarbeid på en vei. Spørsmålet var derfor om eierene hadde krav på erstatning for det økonomiske tapet de ble påført. Høyesterett kom frem til at annleggsarbeidet var av forbigående art, men at støyen var så voldsom at det alene var erstatningsbetingende. Støyen var følgelig “uturvande”, men formålet med anleggsarbeidet hadde er fornuftig formål. Høyesterett bemerket videre at Fylkesveivesenet i Akershus kunne samtidig ha iverksatt tiltak som ikke var altfor dyre eller ressurskrevende til å redusere støyplagene.
Jernverk-dommen (Rt. 1972 s. 142)
Jernverket i Mo i Rana hadde i 1962 problemer med altfor kraftig økning i røykutslippet. Disse kraftige rølutslippene varte fram til 1969. Spørsmålet var derfor om jernverket i Mo i Rana burde ha installert et renseanlegg på et tidligere tidspunkt. Høyesterett kom fram til at unnlatelsen av å installere et renseanlegg fra og med 1962 og fram til 1969 ikke var “uturvande”.
- Høyesterett kom frem til at der forelå tekniske og økonomiske problemer som medførte til at jernverket ikke kunne installere et renseanlegg.
- Det ble vist til at jernverket hadde en ansvarlig og forsvarlig holdning til problemet som forelå.
- Dommen illustrerer at det må foretas en konkret vurdering av hvorvidt “…” sin forsvarlighetsvurdering er rasjonalt begrunnet.
- Røykulempene som fremkom av jernverket i Mo i Rana var av forbigående art og forholdsvis kortvarig art.
- Tålegrensen for ventlige ulemper svært høy, jf. bl.a. Jernverkdommen. Dette innebærer at terskelen for at ulempen ut fra forholdene på strøket som er ventelig er urimelig etter gl. § 2, er høy.
Grisehus-dommen (Rt. 1971 s. 378)
På en gård i Søndre Fjeldstad i Gjerdrum foregikk det drift av foring av griser. Gården ble senere utvidet, hvor det ble bygget et nytt grisehus hvor ca. 500 griser ble foret. Tre naboer anla sak for å stanse driften på grunn av luktulempene. Høyesterett kom frem til at det ikke forelå noe grunnlag for å stanse driften. Høyesterett kom frem til at luktulempene var innenfor det man bør forvente på et landbruksdistrikt, og at selve behandlingen av grisehuset var forsvarlig. En annen plassering av grisehuset ville ikke begrense luktulempene, og en annen plassering av grisehuset ville vært mindre effektivt og tidsbesparende for driften. Grisehuset oppretthold en tilstrekkelig standard for slik drift.
Rt. 1973 s. 1193 (Bodø-dommen)
Etter at Bodø flyplass ble utbygget, ble det besluttet om at flyplassen skulle brukes av både sivile og militære luftfart. Spørsmålet var om støyen som luftfarten påførte naboeiendommen ble anset som “ventelig”, og om de påførte var erstatningsbetingende. Høyesterett kom frem til at ventelighåets-kriteriet ikke var oppfylt. Høyesterett la til grunn at vurderingen av ventelighetskriteriet må gjøres objektivt på den tid vedkommende etablerte seg i området. Subjektive forestillinger er ikke avgjørende. Høyesterett bemerket at eierne som etablerte seg der etter skjæringstidspunktet, måtte bære risikoen for deres egne forutsetninger. I et slikt tilfelle ville derfor prinsippet om først i tid, best i rett anvendes.
Rt. 1977 s. 1155
Hovedregelen er at den som etablerer seg i området etter at flyplassen er anlagt, kan ikke kreve erstatning for ulempene som flyplassen fører med seg.
“venteleg”
Rent språklig tyder ordlyden “venteleg” på at det må foretas en vurdering av hva som kan ventes av utnyttelse på strøket på det aktuelle tidspunktet. Formuleringen “venteleg” var i lovforarbeidene forutsatt å ha et noe mer begrenset innhold enn begrepet “påregnelig”. I dommen inntatt Rt. 1973 s. 1193 fastslår Høyesterett at ventelighetskriteriet beror på en objektiv vurdering på den tid vedkommende har etablert seg i området.
“tilhøva på staden”
Rent språklig tyder ordlyden “tilhøva på staden” at det må foretas en vurdering på et større området enn den aktuelle eiendommen. En slik forståelse underbygges av HR 1965 s.933 hvor Høyesterett opphevet et overskjønn fordi det ble foretatt en altfor snever ordlydstolkning. Avgjørende er ikke de konkrete forholdene på den aktuelle eiendommen, men strøket sett under ett.
