Menneskerettigheter Flashcards
(10 cards)
Vern mot gjentatt straffeforfølgelse eller straff (dobbeltstraff)
SP art. 14 nr. 7 og EMK syvende tilleggsprotokoll art. 4 (EMK P7-4).
EMD uttalte følgende i Zolotukhin v. Russia om dobbeltstrafforbudet i P7-4, jf. avsnitt 82: “Article 4 of Protocol No. 7 must be understood as prohibiting the prosecution or trial of a second “offence” in so far as it arises from identical facts or facts which are substantially the same”.
Det sentrale etter EMK er å undersøke om tiltalen omfatter et identisk faktum eller et faktum som hovedsakelig er det samme som i den første forfølgningen (“are substantially the same”).
Bare den faktiske identitet som er relevant (ikke den rettslige).
Vernet mot dobbel straffeforfølgelse er absolutt og en ufravikelig rettighet. Med unntak av enkelte modifikasjoner i EMK Protokoll 7 art. 4 nr. 2 som oppstiller en begrenset adgang til gjenåpning.
Uskyldspresumsjonen - særlig om elementene i uskyldspresumsjonen
Uskyldspresumsjonen er forankret i følgende rettsgrunnlag: grl. § 96 annet ledd, EMK art. 6 nr. 2, SP art. 14 nr. 2 og i straffeprosessen/strafferetten (ulovfestet rett).
Straffebegrepet i EMK, «charged with a criminal offence», er autonomt. En konsekvens er at saker som ikke er straff etter nasjonal rett, likevel kan bli ansett som en straffesak i EMKs forstand, slik at uskyldspresumsjonen kommer til anvendelse. Vurderingen av om sanksjon skal regnes som straff etter EMK art. 6 beror etter EMDs praksis på en vurdering av de tre Engel-kriterieriene. OBS! Forvaltningssanskjoner som overtredelsesgebyr og tilleggsskatt omfattet.
Elementene i/virkningen av uskyldspresumsjonen:
1) Det følger av uskyldspresumsjonen at påtalemyndigheten som den klare hovedregel må ha bevisbyrden.
2) Etter uskyldspresumsjonen gjelder det visse begrensninger mot å operere med presumsjoner («presumtions of fact or law»).
3) Høyesterett har i Rt. 2005 s. 833 lagt til grunn at uskyldspresumsjonen setter visse begrensninger for bruk av objektive straffbarhetsvilkår.
4) Det følger av uskyldspresumsjonen at offentlige myndigheter må utvise forsiktighet ved omtale av straffesaker før siktede er endelig domfelt.
5) Etter at en person er frifunnet, gjelder det etter uskyldspresumsjonen begrensninger mot likevel å betrakte og behandle vedkommende som skyldig. Særlig ved idømmelse av erstatning, når tiltalte er frifunnet i straffesaken.
6) Det finnes visse grenser etter uskyldspresumsjonen mot at straffansvar allokeres til andre enn den som har begått en straffbar handling.
7) Uskyldspresumsjonen stiller krav om beviset styrke ved strafferettslig domfellelse.
Pågripelse og fengsling (EMK art. 5 og Grl. § 94)
Hovedbestemmelsene om retten til personlig frihet. Disse er ikke absolutte utformet.
1) Enhver frihetsberøvet – anvendelsesområde. Kortvarige, men intense inngrep i bevegelsesfriheten, medfører en frihetsberøvelse, jf. S., V. og A. mot Danmark. Norsk rett, politiloven §§ 7 og 8 – fjerning og innbringelse = frihetsberøvelse. Utgangspunktet er at en person som samtykker til fengsling o.l., ikke er utsatt for en frihetsberøvelse.
2) Hjemmel i lov og at fremgangsmåten er fulgt. Etter Grl. kreves formell lov, men tilstrekkelig med klar ulovfestet rett etter EMK. Enhorn – jo større inngrep man står overfor, jo klarere hjemmel bør det kunne kreves påvist.
3) Et av de alternative vilkårene i EMK art. 5 nr. 1 må være oppfylt, særlig bokstav c som er aktuell ved frihetsberøvelse og pågripelse. Innbakt i disse et form for forholdsmessighetsvilkår etter EMD-praksis.
4) «Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep», jf. Grl. § 94 første ledd annet punktum. Forholdsmessighetskravet etter grl. bør håndheves strengt. Frihetsberøvelse er et intensivt inngrep. Det vil være en formodning for at frihetsberøvende inngrep som faller utenfor kategoriene i EMK art. 5 nr. 1, er uforholdsmessige også etter grl. § 94.
4) Prosessuelle garantier - «Den pågrepne skal snarest mulig fremstilles for en domstol», jf. Grl. § 94 annet ledd første punktum. EMK art. 5 nr. 2 til nr. 5 oppstiller rettigheter for den frihetsberøvede. “promptly” fremstilles for dommer eller annen rettslig myndighet, jf. EMK art. 5 nr. 3. Normalt fremstilles senest tre til fire døgn etter pågripelse. Se strpl. § 183 i norsk rett; “senest den tredje dagen etter pågripelsen”.
Inngrepsmaterien (EMK art. 8)
- Aktiveres artikkel 8 – dvs. foreligger en beskyttet rettighet. Innunder bestemmelsens anvendelsesområde, eks. “korrespondanse” eller “hjem”.
- Har det skjedd et inngrep i rettigheten - hvis ja, må det resterende vurderes.
- Inngrepet må være i samsvar med lov “in accordance with law”.
- Forfølger inngrepet et legitimt formål (begrunnelsen for inngrepet)
- Inngrepet må være «nødvendig i et demokratisk samfunn» («necessary in a democratic society») (forholdsmessighetsvurderingen). Komponenter i vurderingen er hvorvidt 1) Inngrepet er egnet til å realisere formålet, 2) Om inngrepet er nødvendig for å oppnå formålet, og 3) Om inngrepet er forholdsmessig i snever forstand (proporsjonalitetvurdering): avveining mellom inngrepet og frihetsinteressen det gripes inn i.
Generelt om legalitetsprinsippet
Legalitetsprinsippet medfører et formelt krav om at straffen må kunne forankres i en lovbestemmelse (lec scripta).
Grl. § 96 og 113 og EMK art. 7.
Legalitetsprinsippet suppleres også av to materielle (innholdsmessige) krav til straffereglenes forankring i gjerningsbeskrivelsen – straffebudene kan ikke være for upresist formulert («klarhetskravet»), og de kan ikke i for stor grad tolkes utvidende til ugunst for individet («analogiforbudet»).
Funksjonene til legalitetsprinsippet (4 funksjoner + 1 viss funksjon)
Etter Acta-saken:
1) Sikre maktfordeling ved inngrep: Ett organ gir generell retningslinje (kan ikke bestemme inngrep i enkeltsak). Et annet organ utøver, iverksetter inngrepet. Et tredje kontrollerer at inngrepet er i samsvar med Grunnlov og lov.
2) Sikre demokratisk forankring av inngrep: Det er kun borgerne selv som kan bestemme hvilke inngrep de skal utsettes for. Et system som tillater at inngrep iverksettes av den ut-øvende makt, er en politistat.
3) Sikre forutberegnelighet: Borgerne skal på forhånd kunne vite hva som er forbudte handlinger i et samfunn.
4) Sikre likhet: Lovsformen bidrar til at like tilfeller behandles likt.
Enkelte fremholder at legalitetsprinsippet skal motvirke myndighetsmisbruk. Rui mener at dette egentlig er en sekundær funksjon sammenlignet med de ovennevnte funksjonene. På den ene side går de øvrige begrunnelsene klart lengre og er mer presise, enn til bare å forhindre myndighetsmisbruk. På den annen side beskytter vel legalitetsprinsippet kun mot myndighetsmisbruk i form av straff uten hjemmel i lov, altså straff basert på sedvane eller analogi. Ut over dette gir legalitetsprinsippet vel ikke noe direkte vern mot forsettlig myndighetsmisbruk.
Det dualistiske prinsipp og presumsjonsprinsippet
Norge bygger på det dualistiske prinsipp, noe som betyr at det kreves en særskilt gjennomføringsakt for at folkeretten kan anvendes direkte i norsk rett. Det betyr at ved motstrid vil folkeretten måtte vike for norsk rett.
Derimot modereres det dualistiske prinsipp gjennom at det i norsk rett gjelder et prinsipp om at norsk rett så vidt mulig skal tolkes slik at de ikke kolliderer med folkerettslige regler som Norge er bundet av (presumsjonsprinsippet). På bakgrunn av presumsjonsprinsippet og internasjonale menneskerettigheters betydning, særlig proklamert gjennom Grl. § 92, vil Høyesterett antakeligvis gå langt i å tolke retten på en måte som gjør at det ikke oppstår direkte motstrid mellom norsk alminnelig rett og internasjonale rettskilder.
Forholdet mellom norsk rett (særlig Grl.) og EMK
EMK er inkorporert gjennom menneskerettsloven § 2, slik at den gjelder som norsk lov. Grunnloven som lex superior står dermed med høyest rang. EMK er likevel gitt en slags høyere rang en annen formell lov, ved at den ved motstrid går foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.
Etter HR-2016-2554-P (Holship) avsnitt 70 er det avklart at Grl. § 92 ikke kan anses som en inkorporasjonsbestemmelse. Dermed er Grunnloven den rettskilden som har høyest rang, og EMK står rangmessig under Grunnloven. Konsekvensen av dette er at Grunnloven kan gi både et svakere og sterkere menneskerettslig vern, enn det som følger av EMK.
Likevel så er det fastslått i blant annet Holship-saken avsnitt 81 at EMK er en relevant kilde med stor vekt ved tolkningen av Grunnloven, og dermed får ikke denne rangmessige forskjellen noen særlige utslag i norsk rett. Flere av grunnlovsbestemmelsene har EMK-bestemmelser som forbilde.
Høyesterett vil antakeligvis gå langt i å tolke Grunnloven på en måte som gjør at det ikke oppstår direkte motstrid mellom grunnlovsbestemmelser og parallelle internasjonale menneskerettighetsartikler. Årsaken til dette er blant annet internasjonale menneskerettigheters betydning, som særlig ble proklamert ved Grl. § 92.
Negative og positive forpliktelser (menneskerettighetenes positive og negative side), og kollisjon
Menneskerettighetenes positive side («positive forpliktelser»): Varetakelse av frihet og menneskeverd ved krav om at staten igangsetter aktive tiltak for å beskytte individers frihet. Aktivitetsforpliktelser.
Kan utledes fra art. 1 – «sikre», og er lagt til grunn i EMD-praksis.
Menneskerettighetenes negative side («negative forpliktelser»): Varetakelse av frihet og menneskeverd ved krav om at staten ikke gjør inngrep i frihetsrettene, med mindre krav til legalitet og forholdsmessighet er oppfylt.
Offentlige myndigheter skal unnlate å utøve myndighet eller annen adferd som griper inn i de interesser som er beskyttet etter konvensjonene.
Avstå fra inngrep.
I visse tilfeller oppstår det kollisjon mellom menneskerettigheter. Grunnen til at det oppstår kollisjon: Staten har på den ene side en negativ forpliktelse til ikke å gripe inn overfor person som utøver en frihet (eks. ytringsfrihet). På den annen side har staten en positiv forpliktelse å vareta (eks. Retten til privatliv, menneskerettslig vern mot diskriminering).
Rettsstaten - 4 elementer for at en skal kunne anses som en rettsstat
Grl. § 2 – Grunnloven skal sikre «demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene».
Utgangspunkt: Rettsstaten er nødvendig på grunn av samfunnskontrakten. Det er et ufravikelig krav for at et statsstyre skal være legitimt, at det tilbyr borgerne en rettsstat.
Hvilke grunnkrav må stilles for at et styresett skal anses som en rettsstat?
- En konstitusjon - ingen står over loven, alle myndigheter er underlagt loven. Myndighetsutøvelse skal skje med grunnlag i lov.
- Maktfordeling - konstitusjonen må foreskrive det. For høy maktkonsentrasjon hos ett organ medfører at makt blir misbrukt. Maktfordeling krever at hvert statsorgan har avgrenset og definert makt. Og at maktorganene fører en viss kontroll med hverandres utøving av makt
- Demokrati - konstitusjon må foreskrive det. Det er folket, gjennom å gi seg sine egne lover, som på best mulig måte vil vareta kravene til frihet og menneskeverd.
- Menneskerettighetene må respekteres og sikres i konstitusjonen.
