hovedspørsmål Flashcards
(7 cards)
Gjør rede for de ulike stadiene i Piagets utviklingsmodell (sansemotoriske, preoperasjonelle, konkretoperasjonelle og formaloperasjonelle stadiet), og drøft hva som er styrkene og svakhetene ved å forstå barns utvikling i lys av Piagets utviklingsmodell.
Sansemotoriske 0-2 år
Lære å bruke sansene sine – se, høre, føle, kommunisere, snakke og lukte
En er egosentrisk – har manglende evne til å skille mellom eget og andres mennesker syn på et problem eller en situasjon. Har lite til null evne i å mentalisere.
Ikke objektpermanens – eks teddybjørnen under teppet – hvis teddybjørner ikke er i umiddelbar nærhet vil barnet tenke at det ikke eksistere. – 9-10 måneders alderen vil en begynne å lete, men forståelsen er fremdeles begrenset og usystematisk.
Preoperasjonelle stadiet 2-7 år
Her begynner språkutviklingen og ord begynner å få sin mening
Her har barnet fått en ny forståelse av verden – har problemer med å skille mellom objekt og mennesker - dem tenker at objekt på lik linje som mennesker har også menneskelige evner.
En er fortsatt ganske egosentrisk og har vanskeligheter med å mentalisere. Istedenfor vil en heller tenke at alle ser verden slik de gjør selv.
Det konkret – operasjonelle stadiet 7-11 år
Lærer seg logisk tenkning – som å sortere objekt i en logisk rekkefølge, eller forstå volum av drikke i et glass, selv om glasset er høyere å smalere vil de forstå at det fortsatt er like masse.
Det formelt operasjonelle stadiet 11 og oppover
Lære seg deduktiv resonering – hvis en spesifikk regel er riktig kan en resonere seg fram til et spesifikt saksforhold- f.eks. alle svaner er hvite – hvilken farge har svanene i parken?
Styrker: stadiene bygger på hverandre, og hvert nivå forbereder barnet til det neste.
Stadiene er like for alle uansett hvor en er i verden.
Fremhever at barn lærer best gjennom egen utforskning
Svakheter:
Lite fokus på miljø, ser ikke på hvordan sosiale og kulturelle faktorer påvirker læring.
Tar ikke hensyn til hvordan motivasjon og interesse påvirker læring
Gjør rede for emosjonsutvikling i barns første leveår, og beskriv omsorgsgivers sentrale rolle i barns emosjonsutviklingen.
0-6 uker: Reflekssmilet er til stede fra fødselen av. Barnet smiler mer til stemmer enn til ansikter, og mer når dem hører stemmen til moren, enn til en fremmed.
Hos nyfødte barn opptrer gråt ved høy og fysiologisk aktivering og kan utløses av indre og ytre stimulering. Lyd, visuell stimulering og temperaturen i rommet påvirke hvor mye eller lite et barn gråter. I starten er gråten nokså ensartet lydmessig og foreldre vet ofte ikke hva den betyr.
6-12 uker: Her forekommer vanligvis det sosiale smilet, som er preget av øynene er helt åpne og synes og fokusere. Barnet begynner å smile som reaksjon på ytre stimulering og ved gjenkjenning, f.eks. når de hører noe interessant, som en fargeglad leke eller kjent stemme.
Her begynner en å føle på interesse
Her blir gråten mer variert i lydmønsteret og dermed kan en tolke det bedre.
3-5 mnd: Her er ikke stemmen til mor nokk, lyden av stemmen får ungen til å lete etter morens ansikt, så kommer smilet når dem har funnet det. De smiler mest med samspill, og er ikke noe forskjell på kjent og ukjente ansikt. Her kommer den første latteren og. Her er det sjangs for at en vise utrykk for sinne. Viser typisk sinne når en blir hindret i bevegelse, eller når andre ikke oppfyller deres forventninger. F.eks hvis noen tar smokken ut av munnen deres.
Her kan en oppleve tristhet ved atskillelse.
5-6 mnd: Her vil ikke fremmed lenger utløse smil, uansett situasjon, og om den fremmede har et utrykkløst ansikt, vil barn begynne å se bekymret ut.Kan skille bedre mellom kjent og ukjent. Barnet begynner å vise frykt for fremmede. En kan og vise frykt for høye lyder, høyder, masker og ukjente leker.
Sinne har kommet litt mer tydeligere her.
Her begynner en å oppleve overraskelse.
6-12 mnd: her vil barn smile når dem ser moren ser på dem fra avstand, men ikke hvis moren ikke ser på dem. Synet av moren her er altså ikke nokk til å få barn til å smile, de må også ha morens oppmerksomhet.
Her er det barn viser sine første forsvarsreaksjoner, økning i hjerterate og andre tegn på frykt i situasjoner
avsky utvikler en ikke før 2-12 års alderen.
Barn er avhengige av stabile og responsive omsorgspersoner for å utvikle en trygg emosjonell tilknytning og for å lære å regulere sine egne følelser. Den type omsorg barnet får i sine tidlige år, påvirker hvordan barnet vil reagere på følelser, sosiale relasjoner og konflikter gjennom hele livet.
Barn lærer gjennom å observere og imitere foreldrenes reaksjoner på følelser. Hvor en omsorgsperson er rolig og rasjonell når de uttrykker sinne eller frustrasjon, lærer barnet å håndtere egne følelser på en tilsvarende måte.
Omsorgspersonen kan hjelpe barnet å regulere følelser, f.eks ved å trøste barnet, gi trygghet eller hjelpe barnet med å forstå sine egne reaksjoner. Denne prosessen hjelper barnet med å utvikle bedre emosjonell kontroll.
Gjør rede for arbeids- og langtidshukommelse og hvordan denne hukommelsen endrer seg fra barndom til voksen alder. Begrunn svaret og gi eksempler.
Arbeidshukommelsen oppbevarer en informasjon i kort tid, men omfatter i tillegg ulike former for bearbeiding eller organisering av informasjonene, som når barn lærer å uttale og bruke nye ord. Arbeidshukommelsen er her og nå, og har begrenset lagrings- og bearbeidings kapasitet. Den tar opp informasjon fra omverdenen og fra langtidshukommelsen, og bidrar til å binde sammen ny informasjon og det som allerede er lagret. Arbeidshukommelsen inneholder til enhver tid bare det som trengs i øyeblikket og inngår i all læring og tenkning.
Langtidshukommelsen oppbevarer en informasjon over lenger tid, noen ganger ut livet. Den regnes som å ha ubegrenset kapasitet og utgjør personlige og kulturelle kunnskapsbase. For å kunne anvende det som er lagret, må barn klare og hente ut informasjonen når den trengs.
Hukommelse i spedbarnsalderen – hukommelsen er tidlig funksjonell, men kapasiteten til både arbeidshukommelsen og langtidshukommelsen er til å begynne med sterkt begrenset, og evnen til gjenkalling mangler fremdeles.
Arbeidsminnet er begrenset i så ung alder, både når det gjelder hvor mye en kan holde i minnet og hvordan en utfører en oppgave.
Langtidshukommelse - begynner allerede i fosterlivet å feste ting i langtidshukommelsen. Langtidshukommelsen utvikler seg gradvis, men de første 18 levemånedene øker dem betydelig. Hukommelsen til spedbarn trenger gjentakelser, hvis ikke forsvinner dem eller er vanskelig å reaktivere. – stor betydning for hvor lenge spedbarn husker. – mest effektivt når barnet utfører handlingen, men selv påminnelse fører til at barna husker handlingene betydelig lenger.
Hukommelsens utvikling i barne- og ungdomsalderen – gjennom barnealderen fortsetter barns utforskning og oppbygging av kunnskapsbasen, mens hukommelses systemet blir mer effektivt.
Gjengivelse av tall er en måte å måle kapasiteten i arbeidshukommelsen på. Der dette er rundt to ved to år, fire ved fem, fem ved sju og seks ved tolv og voksne har et minnespenn for tall på rundt sju. Barn i alderen 7-9 år vet flere ting fra det en kan mye om som fotball, og vet mindre om det en ikke kan som verktøy. Med alderen blir barn også bedre til å anvende hukomelsestrategier, som å si høyt eller inni seg navnet på tingene som skal huskes. Kapasiteten på arbeidshukommelsen fortsettes å utvikles i ungdomsalderen.
Langtidshukommelse – her viser det og at gjentakelse og oppfriskning fortsetter å ha betydning for hukommelsen. – men er ikke like avhengig av likhet fra den opprinnelige situasjonen som spedbarn er. Hvor eldre en blir hvor mindre avhengig er en av likhet. Barn og voksne husker mest det som er viktig og meningsfullt for dem. En husker mer når språkevnene blir bedre.
Gjør rede for hvordan holdninger kan få betydning for hvordan vi opplever hendelser og hva vi velger å være oppmerksomme på, ved bruk av begrepene kognitivt skjema og selektiv persepsjon. Forklar hvordan denne prosessen kan være selvbekreftende, og reflekter faglig rundt hvorfor dette er relevant kunnskap for arbeid innen sosialt arbeid.
Holdninger er oppfatninger eller innstillinger en person har.
“Holdning er en betegnelse for en tendens til å tenke, føle og handle positivt eller negativt overfor noe, som bestemte objekter, mennesker, ideer, verdier, med mer.”
Kognitive skjema er mentale strukturer som organiserer kunnskap og erfaringer. Disse skjemaene påvirker hvordan vi tolker ny informasjon og hvordan vi plasserer den i vår eksisterende forståelse av verden. Dersom en person har en positiv holdning til noe, vil vedkommende ha et kognitivt skjema som lar det tolke informasjonen som støtter den positive holdningen.
selektiv persepsjon fokuserer en på det en tenker eller det en tror og da blir det resultatet. Dette betyr at den informasjonen vi har eller får stemmer overens med våre allerede erfaringer eller tanker. Det er dem vi tar inn og ignorerer det som sier imot våre holdninger.
Holdningene kommer fra barndommen og påvirkes av hvilke grupper en deltar i, dersom en er i grupper som har en negativ holdning til fossilbiler og tenker heller at en skal fokusere på elbiler vil deres kognitive skjema organisere informasjonen som kommer inn og legge det blant informasjonen en er uenig i og da vil den selektive persepsjonen ikke få med seg informasjonen om hvor skadelig det er å lage det batteriet til elbilene for miljøet.
Dersom kognitivt skjema og selektiv persepsjon er i enighet kommer det som kalles at holdningene er selvbekreftende. Dette betyr at holdningen blir forsterket gjennom måten vi tolker informasjonen på. Eksempelvis dersom en person har en negativ holdning til fossilbiler, vil de kunne ignorere det positive aspektet og overdrive det negative.
Innenfor sosialt arbeid eller generelt når en jobber med mennesker er det viktig å være klar over situasjoner som kan oppstå med bruk av kognitive skjema og selektiv persepsjon, samtidig med holdninger som klienter kanskje kan komme med.
Dersom vi tar eksempel om arbeid med en klient med rusmiddelbruk, kan vi anta at en sosialarbeider har en klient med en rusavhengig, og sosialarbeideren har en negativ holdning til personer med slike utfordringer. Sosialarbeideren sitt kognitive skjema kan innebære fordommer om at alle rusavhengige er ansvarsløse eller uinteressert i å gjøre noe endring. Dette kan videre gå til at når sosialarbeideren arbeider med klienten, kan selektiv persepsjon føre til at vedkommende legger merke til situasjoner som bekrefter den negative holdningen. F.eks. dersom klienten kommer for sent til en avtale, kan sosialarbeideren tolke dette som bevis på manglende ansvar og interesse for å gjøre endring. Samtidig kan positive handlinger som tidvis fremgang og forsøk på endring bli undervurdert eller helt oversett. Dette kan ende med selvbekreftende holdning som forsterker sosialarbeiderens negative holdning og bidra til at klienten blir behandlet med fordommer som kan føre til et svekket tillitsforhold og redusert effektivitet i arbeid med å støtte klienten mot rehabilitering.
Det som er viktig for en sosialarbeider å være klar over i situasjoner som dette er for sosialarbeideren selv å være oppmerksom på hvordan sine egne holdninger kan påvirke klientsamarbeid. Ved å være bevisst på selvbekreftende holdninger kan sosialarbeideren motvirke fordommer og diskriminering i arbeidet sitt. Det samme gjelder for de andre ansatte med være bevisste slik at selv om en arbeider kanskje har glemt seg litt av kan de andre minne kollegaene på dette. Dersom en klarer å forstå hvordan holdninger påvirker persepsjon skal en klare å bygge en sterk arbeidsallianse med klienter. Ved å være oppmerksomme på egne holdninger kan sosialarbeidere opprettholde en åpen og ikke-dømmende holdning, noe som er avgjørende for klientens trivsel og suksess i behandlingen. Dett på grunn av at om klienten føler seg sett og hørt uten å bli dømt vil vedkommende gå ut å møte med en følelse av å bli hørt og tatt på alvor, noe som kan resultere i at klienten vil komme tilbake og vil jobbe sammen med sosialarbeideren om problemet.
Gjør rede for utviklingstraume slik Nordanger og Braarud forklarer det, ved bruk av ulike teoretiske begreper og forståelser. Drøft hvordan denne kunnskapen kan tas i bruk i sosialt arbeid.
Når traumatisk stress og sviktende reguleringsstøtte opptrer sammen, har en belastningssituasjon Nordanger og Braarud kaller utviklingsstraume.
Belastningssituasjon kan illustreres ved å forestille seg hva som skjer dersom et barn utsettes for vold av en omsorgsperson – barnet settes da i en tilstand av intens affekt, samtidig som den som normalt skulle ha trygget barnet og regulert for affekten ned, er trusselen. Da ender barnet opp med å skulle klare å regulere ned alarmreaksjonen på egen hand, uten å ha utviklingsmessig forutsetninger for det. Utviklingsstrumatisering viser til gjentatte eller vedvarende misforhold i barnet sitt liv.
Samtidig er ikke omgrepet bare knyttet til oppvekstmiljø der omsorgspersoner utgjør trusselen – kan og være at barnet blir utsatt for gjentatte eller vedvarende truende eller skremmende situasjoner fra andre personer, samtidig med at foreldrebeskyttelsen er fraværende eller helt vekke. Kan og være i sammenheng med å vokse opp i krig – der en opplever omsorgspersonene dør, blir fengslet eller selv blir alvorlig traumatisert.
Utviklingstraume og hjernen: skadene med utviklingsstraumer – disse barna får ofte en overutvikla og hypersensitivt alarmsystem og samtidig et underutvikla og svakt reguleringssystem. – der traumatiske belastninger utvikler hjernens alarmsystem og reguleringsstøtte utvikler hjernens reguleringssystem. Der en kan forstå at konsekvensene av utviklingsstraume må forståes som en nevrobiologisk skeivutvikling og ikke som en bestemt tilstand, det er noe mer en bare de reguleringsvanskene en kan se etter i ptsd. Ptsd kommer av at barn har opplevd noe traumatiske – mens utviklingstraumer er ikke bare at en har opplevd noe traumatisk en har opplevd noe traumatisk i sammenheng med at barnet har mangla støtte i å regulere affekt – der dem som har problemer med å regulere affekt er ofte dem som har opplevd traumatiske belastninger i nære relasjoner.
Toleransevinduet er en viktig teoretisk forståelse i teorien utviklingstraume. Aktiveringsnivået har tre inndelinger: hypoaktivering, toleransevinduet som er den optimale aktiveringssonen, og hyperaktivering. Hos barn aktiveres stress-respons-systemet lett om alt som er ubehagelig som sylt, høye lyder, brå bevegelser eller mer, dette kan medføre stress og forhøyet aktivering. En balanse av stress og aktivering gjør slik at en holder seg i toleransevinduet og ikke i hypo/hyperaktiv. Kamp/flykt/frysreaksjoner er alarmreaksjonen i hyperaktiveringssonen hvor alle nevrale og kroppslige ressurser blir mobilisert for å sette oss i stand til å komme oss unna trusselen ved å foreta oss noe. Dersom barnet er i en situasjon og omsorgspersonen er den som utgjør trusselen, som ved vold og overgrep i nære relasjoner, har ikke barnet noe annet valg en å dissosiere seg. Dette faller inn i hypoaktiveringsreksjon, hvor aktiveringsnivået faller til et minimum.
I den polyvagale teorien finner vi noe som kalles for vagusbremsen, denne skal bremse aktiveringen i de sympatiske nervesystemet slik at alarmreaksjoner ikke utløses så lett. Når truende hendelser inntreffer, og man innser at det ikke er mulig å løse situasjonen gjennom sosial kontakt eller forhandling, slår vagusbremsen seg av. Dermed slippes aktiveringene i de sympatiske nervesystemet «løs» og vi settes i den hyperaktiverte tilstanden.
Sosialt arbeid:
Forståelse av barnets atferd
Traumesensitiv tilnærming, relasjonsbygging
Tverrfaglig samarbeid
Gjør rede for 5-faktormodellen til Goldberg, og ta utgangspunkt i ett personlighetstrekk fra modellen for å beskrive hvordan høye og lave skår på det valgte personlighetstrekket kan komme til uttrykk.
Teorien går ut på at vi kan forklare oss med fem trekk.
Goldberg kom fram til «The Big Five» ved å analysere språket som brukes til å beskrive mennesker med våres 5 trekk som skildrer våres personlighet:
Utadvendthet – Høyt: sosial, opptatt av andre, optimistisk og glad – Lavt: reservert, tilbaketrukket, alvorlig, oppgaveorientert
Handler om hvor utadvendt, sosial og energisk en person er.
Omgjengelighet – høyt: vennlig, åpen, tillitsfull, hjelpsom, lett for å tilgi – lavt: mistenksom, hevngjerrig, hensynsløs, kynisk
Handler om hvor vennlig, samarbeidsvillig og tillitsfull man er.
Samvittighetsfullhet – høyt: disiplinert, pålitelig, pliktoppfyllende, - lavt: lite målretta, udisiplinert, uryddig
Handler om selvdisiplin, organisering og pålitelighet
Nevrotisme – høyt: engstelig, anspent, tåler ikke stress – Lav: rolig, avslappa selvsikker, uredde
Handler om følelsesmessig stabilitet og tendens til å oppleve negative følelser
Åpenhet – høyt: fantasifull, kreativ, utradisjonell, - lavt: jordnær, konvensjonelle, liten interesse for analytiske og etiske aktivitetar
Handler om nysgjerrighet, kreativitet, og villighet til å prøve nye ting.
Gjør rede for hva som kjennetegner henholdsvis et psykodynamisk - og et atferdsperspektiv på personlighet, og drøft hvordan perspektivet vi tar påvirker vår forståelse av personlighet.
Hvis vi ser på det psykodynamiske kan vi ta utgangspunkt i Freud sin teori om psykoanalyse der han mener personligheten er en mental struktur som trer fram som et resultat av medfødte drifter (libido – seksual eller livsdrift og thanatos – hat eller destruksjonsdrift), som er felles for alle mennesker, og det enkelte barns erfaringer. I utviklingen må utløpet av disse driftene tilpasses de fysiske, sosiale og kulturelle omgivelsene. Som ledd i denne tilpasningsprosessen danner barn en tredelt psykisk struktur som består av id, ego og superego. Strukturen til nyfødte barn består bare av Id: styrt av sine drifter.
Ego: gjør barn i stand til å ta hensyn til ytre barrierer og begrensinger og tilpasse seg realitetene i verden.
Superego: utvikles senere i barndommen og sikrer at individets handlinger ikke bare er realistiske, men også følger kulturens normer og verdier. Superego blir dannet på grunnlag av de normene og verdiene foreldre overfører til sine barn. Superego representerer derfor et relativt konservativt sett av holdninger og verdier.
I følge Freud er det samvirket mellom de tre instansene, måten driftene blir håndter på, og indre konflikter i de tre psykoseksuele fasene som bestemmer hvilke trekk vi kjennetegner individets personlighet. Orale fasen (0-1 år) – utforsker driftene med munnen, og driftene reduseres gjennom tilegnelsen av føde gjennom munnen.
Anale fasen (2-3 år) – særlig knyttet til kontroll av avfører (slippe og holde igjen) og omgivelsenes økende krav om renslighet.
Falliske fasen (4-5 år) – konfliktene sentrert rundt barns oppdagelse av sitt eget og andre kjønnsorgan.
Atferdsanalytisk: innenfor tradisjonell atferdsanalyse er personlighet organiseringen og kvaliteten ved handlingstilbøyelighetene som et individ har tilegnet seg gjennom læring. Personligheten er ikke egenskaper ved barnet, ettersom barns tilbøyeligheter er styrt av ytre forhold. Ifølge skinner «handler ikke barnet på verden, der er verden som handler på barnet». Skinner ser personlighetsavvik som «gale» responser og reaksjoner som skyldes at et barn ikke har lært en egnet respons, eller responderer på feil stimuli.
Kognitiv atferdsanalyse: blir barns reaksjoner og væremåter relatert til barnas selvbilde og forventninger; spesielt deres oppfattelse av seg selv som agenter, som handlende individer i en sosial verden. Deres handlinger er ikke formet av omgivelsene, slik Skinner hevder, men av barns egen aktive utforsking- hvordan de oppfatter omgivelsene og deres mål, intensjoner og bevisste selvregulering.
