Integrativ terapi Flashcards
(6 cards)
Innledning
At terapeuter lar seg informere av mer enn én teoretisk tilnærming er ikke nytt. En gjennomgang av 40 år med forskning viste at den eklektiske/integrative tilnærmingen har dominert helt fra 1960-tallet (Norcross, Karpiak og Santoros, 2005), psykodynamisk og kognitiv terapi alternerer om andreplassen. Flertallet av terapeuter i dag oppgir at de lar seg informere av flere enn én terapimodell.
Det har blitt utviklet hundrevis av evidensbaserte metoder. Denne voldsomme veksten kan nok til en viss grad forklares av en økt interesse for mangfold i fagfeltet, i tillegg til en dreining mot standardisering og krav til kvalitetssikringssystemer. Integrativ terapi er blitt en tradisjon med mange ulike varianter og utforminger. I litteraturen har det vært vanlig å skille mellom fire hovedretninger innenfor integrativ terapi: teknisk eklektisisme, fellesfaktortilnærming, teoretisk integrasjon og assimilativ integrasjon.
Teknisk eklektisisme
Teknisk eklektisisme
Betydningen og bruken av begrepet «eklektisk» varierer. Den vanligste forståelsen av begrepet er at eklektikere veksler mellom et bredt spekter av ulike teorier framfor å begrense seg til en kombinasjon av noen få teknikker.
Kritikken av en slik tilnærming er at praksisen kan bli «løs og tilfeldig»/vilkårlig, og man kan argumentere for at terapeuter trenger visse organiserende prinsipper når man skal bestemme hvilke kliniske prosedyrer som er hensiktsmessige i ulike situasjoner.
Teknisk eklektisisme er et bidrag til en slik organisering og systematisering. Begrepet ble lansert av Arnold Lazarus (1967), som la til grunn at ulike teknikker kan settes sammen uavhengig av hvilken teori de springer ut ifra. Selv om man arbeider innenfor et spesifikt teoretisk rammeverk er ikke det til hinder for å også bruke teknikker fra andre tradisjoner, uavhengig av om disse teknikkene skulle stride med de grunnleggende prinsippene for denne teorien.
Eksempel på en slik terapi: Systematisk eklektisk psykoterapi (Beutlers, 1983), og Multimodal terapi (Lazarus)
Fellesfaktortilnærming
Fellesfaktortilnærming
Fellesfaktortilnærmingen kan betraktes som en forlengelse av teknisk eklektisisme. Den tar utgangspunkt i at det organiserende prinsippet for valg av teknikker i terapi er faktorer som har vist seg å være effektive på tvers av de ulike terapitradisjonene, også kalt fellesfaktorer. Det varierer imidlertid noe hva fellesfaktor-begrepet inkluderer. Fellesfaktorene kan favne så bredt som klientfaktoren og terapeutfaktoren, i tillegg til aspekter ved endringsprosessen (som relasjonen/alliansen). I integrasjonslitteraturen er det særlig de faktorene som er relatert til endringsprosesser som har fått mye oppmerksomhet.
Gjennom en litteraturgjennomgang identifiserte Marvin Goldfried seks felles prinsipper: forventninger om at terapien kan bli nyttig, motivasjon, terapeutisk allianse, klientens bevissthet om hva som virker inn på problemene de har, korrigerende erfaringer og pågående realitetstesting. Disse felles prinsippene vil kunne arte seg på ulike måter gjennom de forskjellige terapitradisjonene. F.eks. vil en terapeut som er informert av en psykodynamisk tradisjon gå fram på en annen måte enn en terapeut som er mer kognitivt orientert, men den virksomme komponenten (eksempelvis den korrigerende erfaringen) vil være en fellesfaktor. Sagt med andre ord: den virksomme komponenten, fellesfaktoren, er felles, selv om den kan arte seg forskjellig i de ulike tradisjonene.
Med en fellesfaktortilnærming ser man at alle de ulike tradisjonene kan være nyttige. Det man er opptatt av er hvilken teori som passer best i ulike faser av endringsprosessen. Valg av intervensjon informeres blant annet av behandlingsfase, motivasjon, mestrings- og tilknytningsstil.
En utfordring med fellesfaktormodellen er at teori tilbyr rasjonale/forståelse av problemutvikling, problemopprettholdelse og endringsmekanismer. På bakgrunn av denne forståelsen gir teorien konkrete intervensjoner som står i forhold til rasjonalen. Utfordringen med en fellesfaktortilnærming er at man kan stå i fare for å miste koblingen mellom rasjonale og intervensjoner som skal stå i forhold til rasjonalen.
Et motargument er at rasjonalen er der, og det er ikke tilfeldig når og hva vi bruker av teknikker. Det er altså ikke en vilkårlig «hopping» mellom teknikker.
Teoretisk- og assimilativ integrasjon
Teoretisk- og assimilativ integrasjon
Mens de eklektiske og fellesfaktororientert tilnærmingene vier teori lite oppmerksomhet, ser man en større interesse for nettopp tanken bak de ulike intervensjonene i teoretisk integrasjon. F.eks. en integrert metamodell, som kan forklare effekten av alle de ulike intervensjonene fra de ulike teoriene.
Assimilativ integrasjon er en slags utledning av både teoretisk integrasjon og teknisk eklektisisme. Med denne tilnærmingen tar man utgangspunkt i én teori og integrerer elementer fra andre teoretiske rammeverk. De nye elementene assimileres med hovedteorien, heller enn å utfordre de opprinnelige teoretiske premissene.
Interpersonlig basert, pluralistisk, prosessuell integrasjon – et metaperspektiv på teori
Interpersonlig basert, pluralistisk, prosessuell integrasjon – et metaperspektiv på teori
En nyere dreining innenfor integrasjonsfeltet går forbi diskusjonen om hvorvidt teori er viktig, og hvilke teorier som eventuelt bør inngå i et integrativt teoretisk rammeverk. Teoriene er fortsatt viktige, men fokuset er heller at det er den aktuelle terapiprosessen som bestemmer hvilke som får forrang. Teori er i så måte noe vi plukker fra i det aktuelle terapeutiske møtet. Dermed er det ikke en spesifikk sammenstilling av teori som får forrang. Det organiserende prinsippet for kliniske avgjørelser er fellesfaktorene, både for kliniske avgjørelser og for hvilke teoretiske rammeverk man lar seg informere av. Men til forskjell fra fellesfaktortilnærmingen vektlegger en interpersonlig, prosessuell integrasjon betydningen av teori. Intervensjonene har teoretiske rasjonaler som terapeuten må kjenne godt for å kunne bruke dem på en hensiktsmessig måte.
Avslutning
Avslutt med prinsipperklæringen om evidensbasert praksis, som er «integreringen av den beste tilgjengelige forskning med klinisk ekspertise, i konteksten av pasientens karakteristika, kultur og preferanser» (Norsk psykologforening, NPF, 2007).
Det er ingen teorier som garanterer godt resultat. Det er vår jobb som profesjonelle å tilpasse klinisk praksis til den enkeltes behov. Klinisk ekspertise består i å beherske et bredt spekter av ulike teknikker, og å ha kunnskap som gjør oss i stand til å vurdere når og på hvilken måte vi bruker de ulike delene av repertoaret. Vi må kontinuerlig vurdere når det er hensiktsmessig å la seg informere av et annet teoretisk perspektiv. Slike vurderinger gjøres gjerne raskt og avhenger til en viss grad av automatisering, implisitt resonnering og improvisasjon – prosesser som kjennetegner profesjonelle eksperter for øvrig, og som opparbeides med erfaring. Ekspertise omfatter kapasiteten til å integrere ulike kunnskapskilder – både teoretiske og vitenskapelige, i tillegg til ulike prosesseringsmodaliteter (blant annet bevisste og intuitive, eksplisitte og implisitte). En fleksibel bevegelse mellom disse modalitetene er et sentralt kjennetegn ved ekspertise og klinisk kompetanse.
