Diabetes Flashcards
Beskriv sykdomsmekanismen ved type 1-diabetes.
Type 1 diabetes, er der insulinproduksjonen er helt eller delvis borte som følge av en autoimmun reaksjon på betacellene. Insulinproduksjonen reduseres parallelt med celleødeleggelsen, men pasienten får ikke symptomer før plasmakonsentrasjonen av hormonet har blitt så lavt at kroppens normale omsetning av næringsstoffer påvirkes. Til slutt har alle betacellene gått til grunne, og pasienten har fra da av total insulinmangel resten av livet.
Beskriv sykdomsmekanismene ved type 2-diabetes
Type 2 diabetes, som vanligvis innebærer moderat nedsatt produksjon av insulin i kombinasjon med redusert effekt; det kalles insulinresistens. Insulinresistens som ikke kommer av forandringer i selve insulinmolekylet, men av endringer i insulinreseptorene i alle kroppens celler. Dette er den viktigste mekanismen. Redusert insulinutskillelse fra betacellene, noe som i dette tilfelle ikke skyldes autoimmun celleskade, men tap av cellens evne til å reagere på høyt blodsukker. Det oppstår altså en relativ insulinmangel som følge av «trege» betaceller. Men ikke alle pasienter har lavt insulinnivå; hos enkelte kan det være normalt eller til og med uvanlig høyt.
Nevn andre former for diabetes enn type 1-diabetes og type 2-diabetes.
Svangerskapsdiabetes og andre former som kommer av stress.
Nevn hvilken aldersgruppe som oftest får type 1-diabetes.
I barn – og ungdomsalder
Beskriv hvordan insulinmangel påvirker omsetningen av glukose.
Insulinmangel gir økt konsentrasjon til glukose, fettsyrer og ketonlegemer i blodet, kombinert med intracellulær glukosemangel og økt proteinnedbrytning.
Beskriv hvordan insulinmangel påvirker omsetningen fettstoffer.
Fettcellene blir ikke lenger hemmet ved insulinmangel, og triglyseridnedbrytningen øker kraftig, noe som fører til utskillelse av store mengder frie fettsyrer. Insulin stimulerer ikke lenger overgangen av fettsyrer fra lipoproteinene til fettcellene, mens nedbrytningen av triglyserider hemmes.
Beskriv hvordan insulinmangel påvirker omsetningen av proteiner.
Ved insulinmangel vil «vedlikeholdsarbeidet» stoppe opp; i stedet blir cellens proteiner brutt ned til aminosyrer som inngår i glukoneogenese, slik at blodsukkeret stiger ytterligere.
Gjør rede for hvordan hyperglykemi påvirker kroppens fordeling og utskilling av vann.
Ved hyperglykemi er osmolariteten i plasma og ekstracellulærvæsken høy. Når det er høy osmolaritet i ekstracellulærvæsken vil vann trekkes ut av cellen og dermed skrumpe. Høy osmolaritet vil også gi tørstefølelse i hypothalamus. På grunn av det høye blodsukkeret vil mengden overskride nyrenes kapasitet til å reabsorbere alt og glomerulusfiltratet vil derfor inneholde mye glukose. Glukose vil dermed bli skilt ut av i urinen (glukosuri). Dette innebærer at urinen med mye glukose vil også få en høy osmolaritet, noe som gjør det vanskelig for kroppen å reabsorbere alt vannet som sukkeret har bunnet. Pasienten vil da få høy diurese og hyppig vannlating. Går dette for lenge ubehandlet kan en i verste fall bli alvorlig dehydrert og få hypovolemi.
Beskriv hvordan høyt blodsukker kan føre til glukose i urinen.
I tillegg øker glukosekonsentrasjonen i glomerulufiltratet i nyrene ut over kapasiteten for reabsorbsjon i proksimale tubuli, slik at glukose blir skilt ut i urinen; pasienten får glukosuri. Denne situasjonen innebærer at også i distale tubuli og samlerørene.
Nevn hvordan ketoacidose påvirker syre-base-balansen, kaliumnivået i blodet,
blodtrykket og bevissthetsnivået.
Acidose gir i sin tur opphav til elektrolyttforstyrrelser; blant annet øker lekkasjen av kaliumioner fra intracellulærvæsken til ekstracellulærvæsken, slik at pasienten enten får hyperkalemi.
Nevn hvilke aldersgrupper som vanligvis får type 2-diabetes.
Debuterer vanligvis hos middelaldrende og eldre.
Beskriv kjennetegn ved det metabolske syndromet.
Både redusert insulinsekresjon og insulinresistens kan henge sammen med overvekt. Svært ofte har pasienten høyt blodtrykk, høy plasmakonsentrasjon av triglyserider og urinsyre, og lav plasmakonsentrasjon av HDL – kolesterol. Metabolske syndromet er en felles betegnelsen på disse kjennetegnene.
Beskriv hva som kjennetegner nedsatt glukosetoleranse.
Det som kjennetegner nedsatt glukosetoleranse er at blodsukkeret målt under faste er normalt, mens verdiene etter måltid eller en glukosebelastning er høye, noe som tyder på redusert utskillelse og effekt av insulin.
Beskriv hva som menes med hyperglykemisk ukontrollert diabetes.
Vi har beskrevet hvordan høyt blodsukker kan gi opphav til alvorlig dehydrering samtidig som vann trekkes ut av cellene slik at de skrumper. Risikoen for det sistnevnte er spesielt stor ved type 2 diabetes, fordi blodsukkerøkningen da skjer gradvis over lang tid. Ofte bruker man betegnelsen hyperglykemisk ukontrollert diabetes for dette.
Beskriv den typiske utviklingen av en ubehandlet type 2-diabetes.
Osmolaritetsforskjellene mellom utsiden og innsiden av cellen kan riktignok til en viss grad motvirkes ved at cellen aktivt øker den intracellulære totalkonsentrasjonen av løste partikler. Over tid svekkes imidlertid cellefunksjonen. Pasienten får gradvis redusert bevissthet, og blir til slutt dypt bevisstløs, hyperglykemisk koma. Prosessen ender med irreversibel celleskade og død dersom ikke rett behandling blir gitt i tide.
Nevn hva som er hovedårsaken til senkomplikasjoner ved diabetes mellitus
Hovedårsaken til senkomplikasjoner er først og fremst langvarig forhøyet blodsukker.
Nevn de tre hovedgruppene av senkomplikasjoner ved diabetes mellitus og hva de består av.
- Mikrovaskulære komplikasjoner: tilstander som kommer av kapillærforandringer
- Makrovaskulære komplikasjoner: lidelser som skyldes aterosklerose i store arterier
- Infekjsonskomplikasjoner: problemer som henger sammen med svekket infeksjonsforsvar
Beskriv mikrovaskulære og makrovaskulære komplikasjoner ved diabetes mellitus.
- Mikrovaskulære komplikasjoner: diabetisk nyresykdom eller nefropati kjennestegnes av økt proteinlekkasjen og etter hvert redusert glomerulusfiltrasjon. Over tid oppstår det mer omfattende nyreskader slik at pasienten utvikler kronisk nyresvikt. Diabetisk øyesykdom eller retinopati er karakterisert av skader på retina som i verste fall kan gi blødninger i glasslegemet og blindhet. Diabetisk nervesykdom eller nervopati innebærer gradvis tap av funksjonen i perifere nerver. Sensoriske og autonome nervefiber rammes vanligvis hardest: til å regulere hjertefrekvensen. Dessuten kan enkelte få kraftigere smertfølsomhet i føttene, noe som er svært plagsomt.
- Makrovaskulære komplikasjoner: den skadelige effekten av høyt blodsukkergår ikke bare ut over kapillærenes endotelceller, men skader også veggen i store arterier, noe som disponerer for aterosklerose. Mange pasienter med diabetes rammes derfor av aterosklerotiske sykdommer som hjerteinfarkt og hjerteslag. Risikoen er spesielt stor hos type 2 diabetikere som lider av et metabolsk syndrom, ettersom den ateroklerotiske prosessen også stimuleres av hypertensjon, høyt triglyseridnivå og lav plasmakonsentrasjon av HDL – kolesterol.
Gjør rede for utviklingen av diabetisk fot.
Betegner er en tilstand med kroniske, ofte infisert sår på føttene. Det er vanligvis betydelig vevsskade: man kan forestille seg at foten nærmest råtner bort. Den underliggende årsaken til denne komplikasjonen er en kombinasjon av ned satt infeksjonsforsvar, nedsatt blodforsyning og nedsatt nervefunksjon. Det siste hemmer smerte følelsen; pasienten legger med andre ord ikke merke til små mekaniske skader i huden, skader som i sin tur kan danneinngangsport for bakterieinvasjon. Nedsatt blodforsyning fører til hypoksisk celleskader, slik at det kan oppstå et gangren, der bakteriene livnærer seg av ødelagte vevsstrukturer. Redusert funksjon av de hvite blodcellene bidrar til å forklare hvorfor infeksjonen raskt sprer seg til naboområder, slik at hele foten kan bli ødelagt.
Nevn symptomene som er karakteristiske for diabetes mellitus
Tørste, hyppig vannlating, sultfølelse og vekttap
Beskriv blodprøvesvar som viser at pasienten har diabetes mellitus
For å sette en diagnose kreves det boldprøve med måling av HbA1c. Denne forbindelsen, som dannes når glukosemolekyler reagerer med hemoblobin i de røde blodcellene, gir et inntrykk av blodsukkergjennomsnittet de foregående ukene. En verdi større eller lik 6.5% betyr at pasienten har diabetes.
Beskriv symptomer som kan tyde på ketoacidose og symptomer som kan tyde på
hyperosmolært koma.
Ketoacidose gir ofte opphav til buksmerter og kvalme; den kliniske undersøkelsen avdekker redusert bevissthet, høy respirasjonsfrekvens, dehydrering og i verste fall tegn på sviktende sirkulasjon. Noen ketonlegemer blir skilt ut gjennom lungene til utåndingsluften og gir opphav til en spesiell lukt som minner om neglelakkfjerner.
Hyperosmolært koma kjennetegnes av gradvis tiltagende utmattelse og slapphetsfølelse. Etter hvert redusert bevissthetsnivået, og til slutt blir pasienten dypt bevisstløs. Klinisk undersøkelse avdekker ofte alvorlig dehydrering og tegn på sviktende sirkulasjon, mens blodprøver viser skyhøye verdier for blodsukker og osmolaritet kombinert med moderat metabolsk acidose.
Beskriv to blodprøver som viser effekten av behandlingen ved diabetes mellitus
Effekten av diabetesbehandling vurderes ved måling av blodsukkeret og nivået av HbA1c. Hyppige blodsukkermålinger er følgelig avgjørende for å vurdere effekten av behandlingen, og utføres enkelt med et lite elektronisk apparat som analyserer blod fra et fingerstikk. I tillegg har man stor nytte av å bestemme nivået av HbA1c med regelmessige intervaller. Som en tommelfingerregel kan man regne med at behandlingen er tilfredstillende dersom andelen av HbA1c er lavere enn 7.0% ved type 2 diabetes og 7.5% ved type 1 diabetes. Hos gamle pasienter med diabetes aksepterer man gjerne noe høyere verdier, 9%; her er det ofte viktigere å lindre plager enn å forebygge langtidskomplikasjoner.
Beskriv hensikter og behandlingsmål ved behandling av diabetes mellitus.
Livsstilsendringer har stor betydning ved alle former for diabetes. Et fornuftig kosthold er særlig viktig. Fedme og inaktivitet øker insulinbehovet. Pasienter med diabetes bør derfor holde seg normalt slanke og sørge for regelmessig mosjon. En tommelfingerregel kan være 30 minutters rask gange fem ganger i uken. Kombinert med kostendringer kan slike tiltak være nok til å normalisere metabolismen ved å lette tilfeller av type 2 diabetes, slik at man unngår farmakologisk behandling.
Beskriv råd for kosthold og livsstil for diabetespasienter.
Pasienten bør spesielt varsom med matvarer som har et høyt innhold av rent sukker (kaker, brus, sjokolade), og for øvrig legge vekt på å følge alminnelige kostanbefalinger, det vil si høyt inntak av fisk, grønnsaker og fiberrik kost kombinert med lavt konsum av fet kjøttmat og fete meieriprodukter. Måltidene bør dessuten være små hyppige, ettersom store, kraftige porsjoner lett gir langvarig forhøyet blodsukker.
Beskriv tre ulike tidsforløp for virkningen av insulinpreparater til subkutan injeksjon.
Insulin kan fremstilles kunstig og tilføres kroppen ved subkutane eller intravenøse injeksjoner. Normalt benyttes såkalte «insulinpenner» beregnet på subkutan administrasjon. Her er hormonet blandet med andre forbindelser som regulerer absorpsjonen fra innstikksstedet til blodbanen. Hurtigvirkende preparatet som Humalog, Insulin Actrapid, NovoRapid, Fiasp og Apidra diffunderer raskt til plasma, og har dermed en rask effekt på blodsukkeret. Insulin Insulatard og Humulin er middels langtidsvirkende; blodsukkeret reduserer langsommere, men virkningen varer lenger. Denne effekten er enda mer uttalt for de langtidsvirkende insulinanaloger som Lantus, Abasaglar, Toujeo, Tresiba og Levemir. Det finnes også insulinpenner med ferdiglagde blandinger av insulin med ulik virketid.
Beskriv prinsippet for multiinjeksjonsregime med insulininjeksjoner.
Multiinjeksjonsregime har som målsetting å etterlikne den normale insulinutskillelsen fra betacellene, som er lav (men til stede) ved faste, og som øker kraftig i forbindelse med hvert måltid.
Nevn hvordan insulindosen bør justeres ved alvorlige infeksjoner eller store
kirurgiske inngrep.
Uansett hvilket opplegg som velges, må alle insulinbehandlede personer med diabetes økes dosen i forbindelse med stress, for eksempel alvorlig infeksjoner eller store kirurgiske inngrep. I motsatt tilfelle kan den glukosefrigjørende effekten av stresshormoner gi opphav til en akutt metabolsk komplikasjon.
Beskriv de generelle egenskapene til perorale antidiabetika.
Er en samlebetegnelse på legemidler som kan gis peroralt, og som fører til en moderat reduksjon av blodsukkeret. Bruken er altså enkel, men forutsetter en viss egenproduksjon av insulin, og egner seg derfor bare til pasienter med type 2 diabetes.
