Seminar task week 19 Flashcards
(8 cards)
According to the article by Nilsen et al. (2016), different forms of resistance can occur when new technology is taken into use in healthcare contexts. Briefly account for two of the four main categories of resistance described in the study.
I følge artikkelen til Nilsen et al. (2016) kan ulike former for resistens oppstå når ny teknologi tas i bruk i helsesammenheng. Gjør kort rede for to av de fire hovedkategoriene av resistens som er beskrevet i studien.
Organisatorisk motstand: Skyldes forstyrrelser i etablerte rutiner og mangel på tilpasning, opplæring, kommunikasjon og støtte fra ledelsen og IT.
Eksempler ifra artikkelen;
* Motstand mot endring i etablerte rutiner
* Motstand mot nødvendig kompetansebygging
* Systemisk motstand mot kommunikasjon på tvers av grupper og profesjoner
* Ledelsesmotstand mot deltakende prosesser
Kulturell motstand: Oppstår ved ulik forståelse og språk mellom helsepersonell og utviklere, og motvilje mot samarbeid og nye roller.
Eksempler ifra artikkelen;
* Motstand på grunn av språkforskjeller
* Motstand på grunn av kollisjon mellom profesjonelle kulturer
* Motstand mot rollen som medskaper
Based on the emerging resistance related to the need for competence building and increased cooperation and communication between groups described by Nilsen et al. (2016), discuss what steps Ella and Olivia could have taken to ensure a successful outcome of the sensor technology project.
Basert på den fremvoksende motstanden knyttet til behov for kompetansebygging og økt samarbeid og kommunikasjon mellom grupper beskrevet av Nilsen et al. (2016), diskuter hvilke skritt Ella og Olivia kunne ha tatt for å sikre et vellykket resultat av sensorteknologiprosjektet.
Kompetanseheving for alle:
Gi opplæring og praktisk trening til hele personalet – inkludert dag-, kveldsskift og støttepersonell.
Styrket samarbeid og kommunikasjon:
Etabler fellesmøter, rutiner for overlevering, og bruk digitale verktøy for deling av erfaringer og tilbakemeldinger.
Tidlig involvering av IT-avdeling:
Inkluder IT-personell fra start for bedre planlegging, teknisk støtte og eierskap til prosjektet.
Refleksjonsarenaer:
Arranger workshops for å dele bekymringer, diskutere løsninger og bygge felles forståelse.
Reflect on how ethical aspects like patient safety, quality of care, and patient dignity and justice might affect Adam and other staff’s attitudes towards the use (or not) of sensor technologies.
Reflekter over hvordan etiske aspekter som pasientsikkerhet, kvalitet på omsorg og pasientens verdighet og rettferdighet kan påvirke Adam og andre ansattes holdninger til bruk (eller ikke) av sensorteknologier.
Pasientsikkerhet
I starten ble sensorene møtt med skepsis på grunn av usikkerhet rundt teknologiens stabilitet og risiko for feil. Ansatte fryktet at tekniske problemer kunne sette pasientenes sikkerhet i fare. Over tid, da systemene viste seg å fungere stabilt og varsle relevant informasjon, førte samme fokus på pasientsikkerhet til økt tillit og støtte. Teknologien ble nå sett som et hjelpemiddel som forbedret nattevaktenes arbeidshverdag og reduserte risiko for menneskelige feil.
Kvalitet i omsorgen
Flere ansatte var bekymret for at bruken av sensorer kunne svekke relasjonen mellom pleier og pasient, og gjøre omsorgen mer mekanisk. De fryktet også at teknologi ville begrense muligheten til helhetlig vurdering, som å merke pasientens lukt, stemning eller hudfarge. Samtidig rapporterte andre ansatte at sensorene reduserte unødvendige forstyrrelser, som nattlige vekkinger, og dermed ga pasientene bedre søvn og mer skånsom omsorg – noe som i seg selv er en kvalitetsforbedring.
Verdighet og personvern
Overvåkning med sensorer ble i starten tolket som et inngrep i pasientens privatliv, særlig når den foregikk i pasientens eget rom. Dette vekket etiske spørsmål om grensene for akseptabel overvåkning. Etter hvert kom det fram nyanserte refleksjoner: Flere ansatte erkjente at tradisjonelle nattbesøk – med lys, fysisk nærvær og eventuell vekking – kunne oppleves mer krenkende enn diskret, automatisk overvåkning.
Rettferdighet og tilgang
En gjennomgående etisk bekymring var ulik tilgang til teknologien. Når noen pasienter fikk ny teknologi og andre ikke, oppsto følelser av urettferdighet både blant pleiere og pårørende. Det skapte også praktiske utfordringer og ulik praksis mellom avdelinger. For å sikre etisk forsvarlig implementering må teknologien tilbys på rettferdig vis, og kriteriene for hvem som får tilgang, være transparente og faglig begrunnet.
Relate the ambivalence among the staff noticed by Ella to Nilsen et al. (2016)’s description of productive resistance, and reflect on how she can turn this into a positive force in the forthcoming workshop between the stakeholders.
Rapporter ambivalensen blant personalet Ella har lagt merke til til Nilsen et al. (2016) sin beskrivelse av produktiv motstand, og reflekterer over hvordan hun kan snu dette til en positiv kraft i den kommende workshopen mellom interessentene.
Hva er produktiv motstand?
Begrepet produktiv motstand, slik det beskrives av Nilsen et al. (2016), handler om å forstå motstand ikke som et hinder, men som en verdifull ressurs i utviklingsarbeid.
Motstand blir produktiv når:
Den brukes til å forbedre teknologi, rutiner og samhandling – ikke til å stoppe endring.
Ansattes skepsis og bekymringer blir tatt på alvor, og fører til konkrete tilpasninger og forbedringer.
Den skaper dialog mellom ulike fagmiljøer, og fremmer læring og innovasjon.
I studien førte ansattes motstand blant annet til:
Bedre og mer målrettet opplæring.
Teknologiske justeringer som tok hensyn til praktiske behov.
Utvikling av felles rutiner som gjorde implementeringen mer bærekraftig.
Hvordan Ella kan bruke produktiv motstand konstruktivt i en workshop?
- Legitimere motstand
Ella bør tydelig formidle at skepsis og ambivalens er helt normale reaksjoner når ny teknologi introduseres. Ved å anerkjenne motstand som et uttrykk for engasjement, og ikke som illojalitet, kan hun bidra til å skape et tryggere rom for åpenhet. Dette gjør det lettere for ansatte å dele sine bekymringer, uten å frykte at de blir oppfattet som negative eller lite samarbeidsvillige. - Lytte til erfaringer
I workshopene bør Ella invitere deltakerne til å dele konkrete erfaringer med hvordan teknologien har fungert – eller ikke fungert – i praksis. Hun kan også spørre hvordan de har håndtert utfordringer lokalt, for eksempel ved å koble ut teknologien i visse situasjoner. Slike eksempler gir innsikt i det uformelle forbedringsarbeidet som allerede foregår, og kan gi verdifulle bidrag til mer systematiske endringer. Ofte fanger ikke teknologer og ledere opp disse nyansene uten direkte tilbakemeldinger fra praksisfeltet. - Stimulere til eierskap
Ella bør legge til rette for at pleierne blir aktive deltakere i utviklingen av teknologien og tilhørende rutiner – ikke bare passive mottakere av ferdige løsninger. Ved å involvere dem i utformingen av instruksjoner, forslag til endringer og justeringer i bruken, viser hun at deres erfaring og faglige vurderinger er viktige. Dette kan styrke både motivasjonen og følelsen av ansvar for at teknologien faktisk tas i bruk på en god måte. - Bygge tillit og oversette mellom fagkulturer
Workshopene bør også fungere som møteplasser hvor ulike faggrupper kan komme sammen og bli bedre kjent med hverandres perspektiver. Ella kan her ha en viktig rolle som “oversetter” mellom pleiepersonell, ledelse og teknologer. Ved å hjelpe deltakerne med å forstå hverandres språk, prioriteringer og utfordringer, kan hun bidra til å bygge gjensidig respekt og tillit. Dette kan motvirke “oss–dem”-holdninger og styrke samarbeidet på tvers av profesjoner.
Based on descriptions of a NAV entrance and reception area by Sørhaug et al. (2023) describe Lisa’s way into the building when meeting her case worker.
Basert på beskrivelser av et NAV inngangs- og mottaksområde av Sørhaug et al. (2023) beskriver Lisas vei inn i bygget i møte med saksbehandleren hennes.
I tråd med beskrivelsene i kapittelet møter Lisa en inngang preget av kontroll og struktur. Når hun ankommer NAV-kontoret, må hun først passere sikkerhetsvakter og elektroniske porter i metall og glass. Hun blir bedt om å registrere seg på en stor berøringsskjerm, men teknologien fungerer ikke alltid som den skal. Det er få tegn på varme og velkomst – lokalet er preget av kraftig belysning, linoleumsgulv, tomme vegger og nøktern innredning. Veien videre til møtet med veileder går via flere teknologiske og arkitektoniske hindringer.
For Lisa, som har slitt med sosial fobi og finner trygghet i digitale samtaler, kan denne atmosfæren forsterke følelsen av fremmedgjøring og utrygghet. NAV-rommet oppleves som «klinisk, sterilt og kaldt», og den maskinelle estetikken bidrar til å skape det Sørhaug et al. kaller et affektivt rom – en atmosfære som både påvirker og formes av menneskene som oppholder seg der.
Discuss how the shared evaluation of the reception area as “clinical, sterile and somewhat ‘cold’” in the study by Sørhaug et al. (2023) was considered both a good and a bad thing by managers, frontline workers and clients.
Diskuter hvordan den felles vurderingen av mottaksområdet som “klinisk, sterilt og noe “kaldt” i studien til Sørhaug et al. (2023) ble ansett som både en god og en dårlig ting av ledere, frontlinjearbeidere og kunder.
I studien kommer det fram at ulike aktører tolker denne kjølige utformingen forskjellig:
Ledelse og NAV-ansatte anser designet som hensiktsmessig. Det gir struktur, trygghet og bidrar til effektivitet. Det hindrer for eksempel uautorisert tilgang og gir kontroll i møte med krevende situasjoner. Mange ansatte verdsetter hvordan systemet beskytter dem og skaper forutsigbarhet.
Brukerrepresentanter og eksterne hjelpere opplever det motsatte. De mener det arkitektoniske (Ordet brukes ofte til å beskrive egenskapene ved et byggverk eller den generelle stilen og designen av et arkitektonisk verk) uttrykket er avvisende og skaper skam, særlig for mennesker i sårbare situasjoner. Begreper som «flyplass» og «fengsel» blir brukt for å beskrive lokalet, som med sine elektroniske sluser og sikkerhetsvakter kan skape ubehag og følelse av å være mistenkeliggjort.
Klientene opplever dobbel kommunikasjon: De blir på den ene siden invitert inn som rettighetsbærere i velferdsstaten, men møtes samtidig av barrierer og mistillit i form av sikkerhetsopplegg og digitale systemkrav. Dette omtales som et “double bind design”, hvor man inviteres inn, men samtidig oppfordres til å holde seg unna.
What ethical aspects are at stake if our health and welfare institutions are made into digitalised and double-blind machine bureaucracies?
Hvilke etiske aspekter står på spill dersom våre helse- og velferdsinstitusjoner gjøres til digitaliserte og dobbeltblinde maskinbyråkratier?
Digitalisering gir mange fordeler, men Sørhaug et al. (2023) påpeker at den også reiser flere etiske spørsmål:
Tilgang og rettferdighet: Når offentlige tjenester digitaliseres, skapes det barrierer for dem som ikke har digital kompetanse, som Lisa. Dette fører til ujevn tilgang på rettigheter, og man risikerer å ekskludere dem som trenger tjenestene mest.
Verdighet og maktubalanse: Klientene må gjennom flere lag av kontroll, og mange beskriver det som ydmykende å måtte forklare seg for sikkerhetsvakter for å få tilgang til sosialhjelp. Maktforholdet mellom borger og stat blir synliggjort gjennom rommets utforming.
Personvern og eksponering: Å bruke offentlige datamaskiner og skjermer i åpne rom gjør det vanskelig å beskytte sensitiv informasjon. Det er lett å føle seg eksponert og utrygg.
Skjult tvang og ansvarsoverføring: Digitaliseringen flytter ansvar over på individet. Som Beck (2008) peker på, individualiseringen gjør enkeltpersoner ansvarlige for å mestre systemet – hvis ikke står de alene med konsekvensene.
As a case worker in NAV, Andrea is responsible for providing Lisa with appropriate information and support. Reflect on how health and welfare professionals can combine physical and digital means to ensure clients’ the services they are entitled to.
Som saksbehandler i NAV har Andrea ansvar for å gi Lisa passende informasjon og støtte. Reflekter over hvordan helse- og velferdspersonell kan kombinere fysiske og digitale virkemidler for å sikre klienten de tjenestene de har krav på.
Andrea har et stort ansvar for å balansere mellom effektiv digital service og individuell støtte. Følgende tiltak kan være viktige:
Individtilpasset tilnærming: Andrea bør vurdere Lisas forhistorie og preferanser. Da hun tidligere hadde gode erfaringer med chatfunksjonen, kan Andrea opprettholde en digital kanal for dialog, kombinert med fysiske møter når det er nødvendig.
Forberedelse før møtet: Hun kan sende Lisa tydelig informasjon på forhånd, gjerne via digitale plattformer, slik at Lisa vet hva som venter og føler seg forberedt.
Trygge fysiske omgivelser: Andrea kan møte Lisa utenfor sluseområdet, eller i et rom med lavere terskel, slik at den fysiske møteopplevelsen blir mer menneskelig og mindre preget av kontroll og formalisme.
Fleksibel kombinasjon av kanaler: Sørhaug et al. (2023) fremhever at digitalisering må brukes som et hjelpemiddel, ikke en erstatning for kontakt. Andrea kan sørge for at Lisa selv får velge når hun vil møtes digitalt og når hun trenger fysisk støtte.
Bevissthet rundt design og atmosfære: Profesjonelle bør reflektere over hvordan rom, teknologi og språk påvirker brukeren – og arbeide for å skape rom som formidler trygghet, verdighet og tilgjengelighet.
