Seminar task week 23 Flashcards
(8 cards)
Account for types of emotional reactions that women might have towards themselves and towards the wearable device, as reported in the study by Del Busso et al. (2021).
Redegjør for typer emosjonelle reaksjoner som kvinner kan ha mot seg selv og mot den bærbare enheten, som rapportert i studien av Del Busso et al. (2021).
Studien viser at kvinner opplever et bredt spekter av emosjonelle reaksjoner når de bruker selvsporende enheter. Mange opplever positive følelser som motivasjon, stolthet og mestring når data viser fremgang eller samsvarer med deres mål. Samtidig kan kvinner oppleve negative følelser som skyld, skam, mislykkethet eller skuffelse dersom data indikerer inaktivitet eller manglende måloppnåelse.
Reaksjonene kan være rettet både mot dem selv – som en indre kritikk for ikke å ha vært “flinke nok” – og mot selve enheten, som kan oppleves som dømmende, påtrengende eller som en konstant påminnelse om “utilstrekkelighet”.
Based in arguments from the article by Del Busso et al. (2021), discuss how increased use of self-tracking and self-monitoring in health and welfare contexts can affect experiences of autonomy and shifts in responsibility.
Basert på argumenter fra artikkelen til Del Busso et al. (2021), diskutere hvordan økt bruk av egensporing og egenovervåking i helse- og velferdssammenheng kan påvirke opplevelser av autonomi og forskyvninger i ansvar.
Artikkelen argumenterer for at selvsporingsteknologi både kan styrke og svekke kvinners følelse av autonomi. På den ene siden gir teknologien økt innsikt og kontroll, og dermed en følelse av selvbestemmelse og myndiggjøring. På den andre siden kan teknologien skape et press om å følge normer for helse og produktivitet, noe som kan føre til en individualisering av ansvar.
I stedet for å se helse som et samfunnsansvar, legges byrden på individet – særlig kvinner – som forventes å regulere egen kropp og atferd basert på data. Dette kan være spesielt utfordrende i kontekster hvor strukturelle barrierer (som språk, tilgang til jobb og sosialt nettverk) allerede begrenser autonomien, slik som i Sumayas situasjon.
How could a self-tracking device give women like Sumaya knowledge of their bodies that they would not otherwise have access to, and how could this be useful in making positive life-changes?
Hvordan kan en selvsporingsenhet gi kvinner som Sumaya kunnskap om kroppen deres som de ellers ikke ville hatt tilgang til, og hvordan kan dette være nyttig for å gjøre positive livsendringer?
Studien viser at selvsporingsenheter kan bidra til at kvinner får bedre innsikt i kroppens funksjoner og mønstre, som søvnkvalitet, fysisk aktivitet og hjerterytme. Slike data kan gi kvinner som Sumaya konkret og visuell informasjon om helsen deres, noe som kan styrke både helsebevissthet og motivasjon.
I Sumayas tilfelle – hvor språklige og sosiale barrierer begrenser tilgang til informasjon – kan teknologien være et tilgjengelig verktøy for læring og empowerment, og hjelpe henne til å forstå hvordan ulike vaner påvirker kroppen. Det kan også støtte henne i å sette egne mål og merke fremgang, som igjen kan bidra til større deltakelse i samfunnet og en mer aktiv livsstil.
Reflecting on the findings in the article and the case scenario, what are potential ethical dilemmas with increased use of self-tracking devices in health and welfare contexts?
Reflektere over funnene i artikkelen og case-scenarioet, hva er potensielle etiske dilemmaer med økt bruk av selvsporingsutstyr i helse- og velferdssammenheng?
Et sentralt etisk dilemma som artikkelen fremhever, er manglende frivillighet og samtykke – særlig i sårbare grupper. Når prosjekter som det Sumaya deltar i involverer helsemyndigheter og sosialarbeidere, kan det være vanskelig å vite om deltakelse faktisk er frivillig. Videre kan dataene misforstås eller overfortolkes, og gi et forenklet bilde av livssituasjonen hennes.
Det finnes også en risiko for at selvansvar og skyld blir pålagt individet, selv om utfordringene er strukturelle. Teknologien kan dermed bidra til overvåkning, selvregulering og normativ (regelbasert) dømming, i stedet for støtte og inkludering. Dette krever at slike prosjekter tar høyde for både kulturelle, sosiale og etiske dimensjoner ved teknologibruk i offentlige tjenester.
Briefly account for the three different rhythms, described in the article, that nurses need to handle in clinical work.
Gjør kort rede for de tre ulike rytmene, beskrevet i artikkelen, som sykepleiere må håndtere i klinisk arbeid.
Medisinsk tid: Strukturert etter behandlingsplaner og medisinsk kunnskap. Den er målrettet, effektiv og orientert mot konkrete utfall.
Pasienttid: Handler om å tilpasse omsorg til pasientens kroppslige, emosjonelle og sosiale behov. Denne rytmen er mer fleksibel og vanskelig å måle.
Sykehustid: Er klokkestyrt og handler om oppgaver som må utføres innen bestemte tidsrammer. Den er knyttet til krav om effektivisering og ressursstyring.
Based in arguments from the article by Ihlebæk (2023), discuss how the use of digital tools in a stressful work situation can create emotional reactions among nurses (feeling fast, feeble or furious).
Diskuter med utgangspunkt i argumenter fra artikkelen til Ihlebæk (2023), hvordan bruk av digitale verktøy i en stressende arbeidssituasjon kan skape emosjonelle reaksjoner blant sykepleiere (føler seg raske, svake eller rasende).
“Being ahead” → Følelse av å være rask: Noen sykepleiere mestrer teknologien og føler seg effektive og kompetente når de klarer å være foran oppgavene.
“Falling behind” → Følelse av svakhet og utilstrekkelighet: Andre føler seg hjelpeløse, spesielt når teknologien feiler, går tregt eller skaper merarbeid. Følelsen av å ikke mestre systemene kan føre til frustrasjon og utbrenthet.
“Working the system” → Følelse av raseri og motstand: Når digitale løsninger brukes til kontroll og rapportering uten reell forbedring av arbeidsvilkår, kan det føre til sinne og resignasjon. Likevel forsøker noen sykepleiere å “bruke systemet” for å synliggjøre behov og skaffe ressurser.
In the article it is claimed that digital solutions might both speed things up and slow them down in a health care context. How can this be, and how might this finding be relevant also to other professional fields?
I artikkelen hevdes det at digitale løsninger kan både få fart på ting og bremse dem i helsevesenet. Hvordan kan dette være, og hvordan kan dette funnet være relevant også for andre fagfelt?
Digital teknologi kan effektivisere rutineoppgaver som medikamentregistrering og sjekklister, men forsinker ofte mer komplekse arbeidsoppgaver. Ihlebæk (2023) viser dette tydelig i eksempelet med John, som bruker mye tid på å lete etter informasjon i ulike systemer som DIPS og Imatis.
Når informasjon er spredt og systemene ikke er godt integrert, oppstår teknisk treghet og dobbeltarbeid. Arbeidsoppgaver stables i stedet for å flyte lineært, og dette skaper frustrasjon og en opplevelse av kaos og tidspress.
Slike erfaringer er også relevante i andre profesjoner som NAV og skolehelsetjenesten, der digitalisering både kan effektivisere og skape nye lag av byråkrati. Teknologi forenkler ikke nødvendigvis arbeidet – den endrer det, og bringer med seg nye utfordringer.
The article highlights how the experience of time pressure increases, despite the introduction of technology that makes it possible to accomplish more tasks faster (the time-pressure paradox). Reflect on how this affects the work situation of professionals like Anne and John.
Artikkelen belyser hvordan opplevelsen av tidspress øker, til tross for innføring av teknologi som gjør det mulig å utføre flere oppgaver raskere (tidspressparadokset). Reflekter over hvordan dette påvirker arbeidssituasjonen til fagfolk som Anne og John.
Ihlebæk beskriver tidspress-paradokset: teknologi gjør det mulig å utføre flere oppgaver raskere, men samtidig øker det subjektive tidspresset. For sykepleiere som Anne og John, innebærer dette at de får gjort mer, men føler seg likevel aldri ferdige.
Anne opplever kontroll når hun «har krysset av» i systemet, men dette skjer på bekostning av pasienttid. John, som må håndtere varslinger, systemtrege datamaskiner og uoversiktlige journaler, opplever en konstant følelse av utilstrekkelighet.
Dette paradokset skyldes at flere oppgaver og høyere forventninger legges til, uten at systemene nødvendigvis frigjør tid. Resultatet er en form for temporal stress, hvor arbeidstiden ikke strekker til – en erfaring som er relevant også i andre velferdsprofesjoner hvor digitalisering introduserer mer kontroll, men lite rom for prioritering og refleksjon.
